Noen ganger kan det å komme inn på en restaurant være som å møte en gammel venn.

Nyåpnede Hyde er slik. I Pjoltergeists gamle lokale, samme kokk, samme eiere, samme servise, med noen nye fjes bak baren. De samme lokale trynene foran. J. Cole brummer på anlegget.

Er det bare musikken som er nyere? Eller har de flere overraskelser?

Med bobler fra Jura til aperitiff, er menyen fort gjort, den ligger på bordet, er på størrelse med et visittkort med korthugde beskrivelser. «Oksetunge». «Krembolle». Ingen prisinfo, men vi vet egentlig hva vi kommer for.

Vi har aldri sagt nei til litt tunge en novemberhelg.

Foreløpige rapporter tyder på at folk enser en britisk gastropubidentitet, men Hyde har satt seg litt høyere mål.

Watch the Throne

Jay Z og Rick Ross har tatt over lydsporet. Det er fett og tungt. Servicen og en appetittvekker av en vannbakkels med umamirik kremost er lett og luftig.

Taskekrabbe med syrlige strimler av sellerirot og en mild ajo blanco, en spansk mandelsuppe med hvitløk er første rett. Det er lett og småelegant.

En sprø lefse med grillede grønnsaker og norske tomatillos – syrlige grønne tomater, er en fest av teksturer og smaksnyanser, en vinnerrett i all sin komplekse enkelhet.

Det er riktig godt.

Litt nølende vinanbefalinger sendte oss først i litt feil retning, men med en gnistrende presis hvit burgunder fra Fanny Sabre var vi på sporet da en lubben piggvarkotelett kom på bordet, skinnstekt på beinet, saftig og fin, med karamellisert blomkål og en jubelverdig smørsaus med mild curry. Det smakte vakkert, som om Thailand hadde sunket i Norskehavet og gitt smak til en frisk, kjølig piggvar oppvokst i en dus aroma av smilets rike.

Stemningen er ekstremt uformell, musikken ligger der på sent barvolum og det er definitivt en mer omgjengelig pubmåte å spise middag på enn de fleste restauranter. Tross alt er vi i en gammel bikerbule, røft, halvt kjeller, halvt krypt. Likevel står maten ikke noe tilbake for langt mer formelle steder i det øvre midtsjiktet i Oslo.

Plutselig kommer det inn en kar med en kjøleboks fra gaten. Er det en ny nyre til kokken? Er det bonden som kjører ut leveranser på overtid?

Zeitgeist

Pepper så seg rundt. Ikke mye er forandret fra Pjoltergeists tid, men det føles på en måte litt lysere og lettere.

Det samme gjør egentlig maten.

Oksetunge var sjokkerende silkemykt. En tykk skive, smørstekt og rosa, smeltet nærmest på tungen. Strålende potetpuré bygget videre på smørtemaet, og en neve friske urter på toppen ga friskhet mot den elegante stekesjyen.

– De lager ellevilt god mat, med enkle råvarer, det skal de ha.

Frisk sørafrikansk rødvin fra Scions of Sinai spilte pent på lag.

Det var utskifting av islandsgensere og Carhartt-luer i baren, der man kan spise enkeltretter. Lokalet var fylt, selv om restauranten knapt hadde vært åpen en uke – stort sett av unge par som kanskje, kanskje ikke, hadde tatt med foreldrene ut for å lytte på tung vestkystrap og drikke Pet Nat.

En nydelig krembolle hvilte på en puré av høstens epler, og var en enkel og frisk dessert.

Femretters meny klokker inn på 700 kroner per person, og med litt aperitiff, god vin, og traktekaffe fra et hipt brenneri, endte vi på drøyt 3000 kroner.

Hyde er noe for seg selv, deilig og autentisk, med helstøpt god mat og digg stemning. Den føles mer imøtekommende enn Pjoltergeist, mindre pretensiøs, på en måte, som om noen har senket skuldrene et par hakk. Og det er en god ting.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.