Etter den voldsomme brannen for to år er Nedre Foss Gård gjenskapt. Inntrykket er fortsatt lyst, delikat, storslått og varmt på samme tid. Det er som om en norsk storgård møter en fin wienercafé. Her er håndmalt tapet, mosaikkfliser i sirlig mønster, blankpusset messing og en duvende tropisk palme.

– Oslo-patrioten i meg gråter av lykke over at vi har fått dette tilbake, sa Salt.

Ventetid

I borggården står en skog av små juletrær med lys. Men menyen er verken juleaktig eller lang: to forretter og seks fisk- og kjøttretter. «Vi anbefaler å spise 2–3 retter», er anbefalingen, som fører til en viss forvirring: Hvor små er rettene? Pepper valgte husets fire-retter, hentet fra menyen, mens Salt i første omgang valgte en forrett og en kjøttrett. Et storslått vinskap har en fremtredende plass i restauranten, og vinkartet er omfattende. Noen vinpakke til kveldens meny fantes ikke, men den forsiktige servitøren kunne anbefale glass, og fant frem en papirlapp han leste høyt fra.

Menyens første rett var kamskjelltartar med fløyelsmyk blomkålkrem og salt «Gastro Unika», svart kaviar fra russisk stør. En behagelig, balansert rett, med «Gorges», en bløt og fruktig muscadet fra Loire i glasset. Men Salts forrett uteble. «En misforståelse», sa servitøren. Pepper var ferdig med sin rett før den kom på bordet. Sånt kan skje, men da kan det være lurt å «bjuda på» – en dessert eller en kaffe på huset. Vi fikk en forsiktig beklagelse. Servicen var generelt alt annet enn på hugget.

Toast «Pelle Janzon» er en svensk klassiker. Tynne skiver rått oksekjøtt sammen med salt løyrom på sprø toast, toppet med rå eggeplomme.

– Rar kombo, men jøjemeg så godt, sa Salt.

Et stykke villkveite var perfekt tilberedt, men en dominerende «ratatouille» med syrlig artisjokk og stangselleri tok luven fra den delikate fisken. Reinsdyrfileten var mørk og mør, en krokett av revet reinsdyrkjøtt var deilig og kraftfull sammen med myk jordskokkrem og bakt jordskokk. Sausen hadde et hint, ikke mer, av solbær.

Saken fortsetter under bildegalleriet:

– Veldig godt, men hovedinntrykket er kraftig og salt, syntes Salt.

Servitøren anbefalte Crozes-Hermitage. Hvilken forble uvisst, for glasset kom fylt til bordet. Dumt, for å se flasken er en del av opplevelsen med vinen.

Andebrystet var grillet, men hadde lite grillsmak. Potetpureen smakte deilig av ulovlig mye smør, og mindre av de revne trøflene på toppen. En blodrød saus var ifølge menyen laget med rødbeter og indonesisk pepper, men hadde lite av sødmen fra rødbeten og mer en slags barbecue-smak, som ikke falt i smak hos oss. Her fikk Pepper prøve to ulike viner ved bordet, og gikk for en saftig og lett, fransk «Grololo» fra Pithon-Paillé, som ifølge servitøren betydde «store pupper». Noe som etiketten bekreftet.

Mørkt

Vi delte en raus ostetallerkenen med Comté, camembert, Mont d'Or og blåmuggost. Pepper avsluttet med varme biter søt pære med en frisk ingefær-yoghurtiskrem. Sjokoladedesserten var vakker, i mørke toner: dråpeformet skall av mørk sjokolade, fylt med sjokoladekrem med Laphroaig-whisky og kirsebær.

Historien i veggene og fliden som er lagt i restaureringen er imponerende. Servicen har ikke samme øye for detaljer. Maten er god, men ikke minneverdig. Et klassisk kjøkken kler stedet, men de gode råvarene burde få skinne like mye som omgivelsene. Nå virket flere av rettene salte, mørke og litt for overlesset. 2500 kroner, inkludert champagne, fem glass vin og kaffe, er en god pris. Da vi gikk, ramlet en busslast med julebordsgjester inn. Nedre Foss Gård er i full gang igjen.(Vilkår)