Fakta:
Andreas Viestad
Journalist, matskribent og forfatter.
Ølet renner langsomt og tykt. Eller, det vil si: Først renner det ikke i det hele tatt. Skummet i flaskehalsen har dannet en slags kork, som et øyeblikk blokkerer væsken fra å komme ut. Så kommer det klukkende ned i glassene.
Det er andakt i rommet. Glassene løftes opp til nesen. Lukten er intens, av karamell, frukt, jord og tobakk. Smaken er enda mer intens, her er det lett å finne frem assosiasjoner og bilder: av barnåler, brannsår, maltekstrakt, kamfer, skogsbål, bitter avvisning og søte kyss.
Dette er det nye ølet. Øl slik øl skal være. Øl som kan bli tatt på alvor. Jeg drikker Nøgne Ø sin #500. Det er den femhundrede tapningen til det ikke-lenger-så-lille bryggeriet i Grimstad, og for å markere denne milepælen brygget de i 2010 et øl som var helt i stil med det de har stått for siden oppstarten i 2002. Med andre ord et særegent, unikt, lekent øl. Bare litt drøyere.
Bygge landet
Med bygg ble landet bygget, med øl ble landet vårt brygget. Hvis man sier at Norge ble grunnlagt på korn, og at den nordlige sivilisasjonen har vært like avhengig av øl som middelhavskulturen har vært av vin, så overdriver man ikke mer enn litt.
Korn var den viktigste maten, ølbrygging var en forutsetning for sosial status. Det sto på bordet til de fornemme, det var trøst for de fattige, det var en forutsetning for fyllefester og religiøse seremonier (som ofte var sammenfallende), inspirasjon for sanger og poesi, for vennskap og slagsmål.
I Gulatingsloven er det krav om at hver gård skulle brygge øl til jul. Brygget du ikke øl, kunne du miste viktige borgerrettigheter. Brygget du godt øl, fikk du høy prestisje.
Så forsvant det. Ingen kan si akkurat når det skjedde, hvordan eller hvorfor. Men faktum er at da Norge våknet opp til en ny interesse for mat og drikke for noen få tiår siden, hadde vi ikke lenger noen hjemmebryggingstradisjon. Vi hadde ikke lenger særegne lokale bryggerier med sine egne tradisjoner. Vi hadde en håndfull store industribryggerier som lagde mer eller mindre samme drikk: Lettdrikkelig, pregløst, leskende, ofte mer søtt enn bittert.
Ekte mannfolk drikker øl
Ølet i glassene våre er intenst, rart og vidunderlig. Damene ved bordet hater det, og vender seg til hvitvinen, noe som synes å gi herrene en ekstra glede og tørst, en maskulin bekreftelse på å tilhøre et eget smaksunivers. Ekte mannfolk drikker øl!
Og moderne mannfolk nerder om det også. Vi sitter med nesene ned i smarttelefonene og utveksler trivia. Mens en vanlig pils har en IBU på 15, har denne 100! (Så sjekker vi hva IBU betyr, og oppdager at det er et mål på bitterhet, noe som gjør det lettere å forstå den foregående informasjonen.) Og vi leser om de ulike typene malt og humle som er brukt. Det som fanger mest oppmerksomhet er en humle fra New Zealand som ifølge hopunion.com er en blanding mellom «smootchcone og en utvalgt newzealandsk hann». Humlen er med på å gi en unik fruktighet, som kan minne om stikkelsbær, som igjen minner om smaker du finner i en sauvignon blanc, derav navnet på humlen, Nelson Sauvin. Og ølet er i tillegg sterkt. Ti prosent alkohol. Det er både slå seg på brystet-sterkt, og nok en bekreftelse på det underliggende i hele den moderne diskursen om øl: At det nesten er som vin.
Ølrevolusjon
De siste årene har Norge gjennomlevd en ølrevolusjon, på vei tilbake til utgangspunktet. Fra å være «brus for voksne», har ølet arbeidet seg nærmere vinen i posisjon og status. Bryggerier som Nøgne Ø har slått seg opp, fra kjellere og garasjer, til å bli nasjonale aktører. Restauranter tilbyr valg mellom øl- og vinmenyer. Ølhyllene på Polet blir stadig større og mer interessante.
For to år siden kunne D2 presentere Amund Polden Arnesen som «Norges første ølsommelier». Nylig ble boken «Øl, vin, mat» av vinskribent Geir Salvesen og ølekspert Gustav Jørgensen lansert som «Den første boken som likestiller øl og vin». Det er ingen tvil om at den nye interessen for øl har ført til større mangfold og flere spennende smaker å velge mellom.
Tradisjon og preg
Men fortjener øl å bli likestilt med vin? Er det nye ølet i ferd med å tangere eller erstatte den gamle vinen? Nei. Øl er ikke vin. Ikke bare er de to ulike og på ett vis usammenlignbare. Vin har noe ved seg, en dybde som moderne øl ennå ikke har. De er ulike, men ikke likeverdige.
Det er mange forskjeller på vin og øl. Én av dem er denne: Når du drikker en flaske god vin, enten det er hverdagsvinen Carussin Asinoi Barbera (den med eselet på) til 134 kroner, eller en Hermitage fra J.L. Chave til 1200 kroner, så drikker du ikke bare et produkt, du drikker en vin som er uttrykk for en region, en tradisjon.
Vinrankene eies av en familie (eller selskap) som steller dem gjennom hele året, høster druene, presser og vinifierer dem. De setter sitt preg på vinen. Derfor kan viner fra to nabotomter både være stedstypiske og forskjellige. Og faktorer som vinmakerne ikke har innflytelse på – jordsmonn, regn, sol, vin – er med på å gi smak og karakter til det ferdige resultatet. Det eneste ved vinen som ikke er fra gården og naturen rundt, er flaskene, korken og noen milligram med svovelsulfid.
Globalt
Nøgne Ø #500, og de andre nye kvalitetsølene, derimot, er noe helt annet. Maltet kommer i en sekk fra et land langt borte, eller fra fem forskjellige land. Humlen likeså. Noen kjøper gamle tradisjonelle «terroirbaserte» typer humle, andre bruker nye designtyper som Nelson Sauvin. Ingen av delene er mer enn et tastetrykk unna. De fleste jobber med innkjøpt gjær (selv om noen, som Ægir i Flåm, har begynt å eksperimentere med å dyrke frem lokale gjærkulturer). I #500 er det gjær fra England. Det eneste som er lokalt med det riktig gode ølet i glasset foran meg, er det Nøgne Ø på sitt nettsted kaller «local Grimstad water». Den norske ølrevolusjonen er godt nytt for alle som er lei av skvipete og pregløst industriøl. Når man har valget mellom hundrevis av gode og interessante smaker – til maten, eller bare til å sitte å sippe til og snuse på – blir vårt smaksunivers rikere. Men hvor norsk er dette ølet? Hva er det uttrykk for?
Ikke unikt
Revolusjonen kom til oss fra USA. I løpet av 1970-tallet dukket det opp noen få, uavhengige bryggerier, de fleste av dem på vestkysten. Etter at hjemmebrygging ble legalisert i 1978 eksploderte interessen, utvalget og ikke minst tilgjengeligheten av råvarene som skal til for å brygge øl. Tradisjonen, og råvarene, tok turen over Atlanteren.
I Norge er det Nøgne Ø som har vært spydspissen. I sin bok «Ølbrygging – Fra Hånd til Munn» skriver Thomas Horne om hvordan bryggeriet «startet opp med en 30-liters kjele i garasjen» til grunnlegger Kjetil Jikiun. I begynnelsen smuglet han inn gjær og malt fra USA. («Samsonite Oyster er perfekt for en 25-kilossekk!») Etterhvert har bryggeriet vokst til å produsere nærmere to millioner liter. Nærmere en tredel av produksjonen blir eksportert.
«Det beste av alt er at det slett ikke er vanskelig å brygge helt fantastisk godt øl», skriver Horne i boken om hjemmebrygging. Det er en annen grunn til at øl ikke er vin. Det er relativt lett å lage noe veldig spesielt, og også helt overkommelig – for hvem som helst, hvor som helst – å lage et godt øl. Og det er bra!
Men i hvilken grad er det mulig å lage noe som også er unikt, når alle ingrediensene er de samme som det alle andre bryggere har tilgang på, når man ikke har kontroll over noen av innsatsfaktorene? Ølet som din ølinteresserte svoger brygger, kunne også ha vært laget av min svoger. Ølet til Nøgne Ø kunne også ha vært laget i Seattle. Det er den største forskjellen på øl og vin.
Tidligere i år sluttet grunnlegger Jikiun i Nøgne Ø, etter uenighet om retningen på produksjonen til det nå Hansa-Borg-eide bryggeriet. Han har flyttet til Kreta, der han har kjøpt en gård hvor han skal gå i gang med vinproduksjon.
Les mer om mat og vin på Smak.no(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.