Vin-nestor og vinskribent Steven Spurrier, mannen bak 70-tallets største vinskandaler, har startet vingård i Dorset i England. Det blir ikke noe naturvin derfra med det første.
– Naturvin kan jo være godt. Men når de ikke er det, og jeg får til svar at «vel sir, dette er naturvin» – det går jeg ikke med på.
Steven Spurrier, en britisk herremann i dapperskikkelse, har tilbrakt en oval weekend i Oslo. Der har han blant annet kastet glans over en vinsmakingskonkurranse.
– Færre tilsetningsstoffer er positivt, men de er jo der for en grunn. Det er så mange risikoer.
Fakta: Steven Spurrier (76)
Britisk vinekspert, vinprodusent, vinskribent og tidligere vinhandler
Arrangerte den famøse vinsmakingen i Paris i 1976
Grunnlegger av vinskolene L'Academie du Vin og The Christie's Wine Course
Vinsjokket
Spurrier er mannen bak en av vinhistoriens mest skjellsettende enkelthendelser: vinsmakingen i Paris i 1976. I en vinverden nær totaldominert av franskmenn, samlet Spurrier, som den gang eide en vinbutikk i Paris’ Rue Royale, ni av verdens fremste vinsmakere til en blindtest av rødvin og hvitvin. De skulle smake på fransk vin, som vanlig, men også en mer fremmed fugl: vin fra California. Spurrier hadde forventet seg gode plasseringer for de californiske flaskene, men resultatet ble et større slag for fransk selvtillit enn som så. De californiske vinene vant i begge kategorier, og vinverdenen ble aldri den samme.
– Resultatet førte i hovedsak til to ting: Det fikk en kjempeeffekt for vin fra California, og fransk vin fikk et helt nødvendig spark bak. De hadde jo ikke opplevd noen konkurranse før. En annen effekt var at ble det mer akseptert å måle ukjent kvalitetsvin mot kjent kvalitetsvin. Det åpnet opp markedet.
En film ble det også – filmen «Bottle Shock» fra 2008, der Spurrier portretteres av Alan Rickman. Spurrier tror hans britiske utenforskap var en fordel.
– Hadde jeg vært fransk, hadde jeg aldri turt, ler han.
Snurrier
«Nå er du vel gammel nok til et glass», sa bestefaren til Spurrier. Året var 1954, Spurrier var 13. Fra bestefarens romslige vinkjeller kom åpenbaringen: en portvin fra 1908.
– Smaken, teksturen – det var simpelthen fantastisk, sier Spurrier, som i samme øyeblikk bestemte seg for at det var vin han ville vie livet sitt til.
For en ung tenåring var tilgangen på alkoholholdig drikke imidlertid begrenset. For å kompensere, leste Spurrier alt han kunne komme over om vin. Samtidig, på ferie med foreldrene til Frankrikes brasserier og restauranter, fikk han sitt første møte med såkalt joie de vivre.
– England var veldig, veldig kjedelig på den tiden. Her hadde du folk som lo, koste seg, skravlet, skjenket vin, forteller Spurrier.
Det gikk etter hvert opp for ham: Han likte alt ved vin.
– Du har det intellektuelle aspektet, også har du dette enkle, livsbejaende. I tillegg likte jeg den rent fysiske effekten – å bli litt på en snurr.
En engelskmann i Paris
Som 30-åring gikk Spurrier til innkjøp av sin egen vinbutikk, overtatt fra en eldre, litt skeptisk fransk dame. Han var kunnskapsrik, startet vinskolen L’Academie du vin, ble den første til å importere sherry og chianti til Paris. Spurrier vant tilliten til både madammen og hennes landsmenn. Som den eneste engelsktalende vinbutikken i byen, ble stedet et møtepunkt for folk utenfra. Spesielt merket briten seg de californiske vinbøndene som kom på besøk. De produserte fantastisk vin, men hadde vanskelig for å få solgt vinen sin i Frankrike.
– Jeg ville gi dem anerkjennelsen de fortjente, sier Spurrier.
Etter den famøse vinsmakingen vokste Californias selvtillit. Men i takt med et esende ego gikk vinene fra å være klassiske og diskrete, til å bikke over i det overtydelige.
– Vinsmakingene vi hadde på slutten av 90-tallet bekreftet det – californisk vin havnet langt unna pallplass. De hadde begynt å hvile på sine laurbær, mens franskmennene hadde tatt seg sammen. Men nå ser vi at California er på vei tilbake.
En ny verden
I 2009 oppfylte 76-åringen en gammel drøm. Han viser frem bilder av irrgrønne åsrygger fylt av vinranker.
– Det ser ut som Bordeaux eller noe sånt. Ingen hadde gjettet av det der var i Dorset, sier han kry.
Nå blir vinene fra den relativt nyslåtte vingården hans, samtlige brygget på champagnedruer fra kalkholdig, britisk jord, å få tak på i Norge.
– Du kunne nok ikke dyrket i Dorset på 50-tallet, det var for kjølig. Men klimaendringene har ikke så mye å si for hvor den gode vinen blir laget som man skulle tro. Tyngst på vektskålen er kunnskap, sier han.
– Den gamle verden lærer av den nye, og omvendt.(Vilkår)