Lørdag 20. mars 2010: Bjørn Wester har nyinnkjøpt sekk på ryggen og fersk glider på skiene. Sammen med rundt 16.000 andre gjør han seg klar til å gå så fort han kan fra Rena til Lillehammer.
Når startskuddet går, legger hedmarkingen ut på sitt tiende Birkebeinerrenn. Noen timer senere går alt i svart.
Ventet på kjæresten
Daværende samboer Laila Dybendal er allerede på plass i Lillehammer, der hun satser på å rekke en shoppingrunde før hun tar imot kjæresten i mål. Telefonen om at Wester har fått hjertestans og er på vei til Lillehammer sykehus kommer som et sjokk.
- Jeg tenkte at han var i god form, og at det skulle bli moro å møte ham i mål.
Han kom bare halvveis. Ved Kvarstad, rundt 27 kilometer etter start, går det galt. Wester har tilbakelagt stigningene opp forbi Skramstadseter, gått over Raudfjellet og passert Kvarstaddammen da hjertet gjør et bråstopp. Selv husker han ingenting av hendelsen.
- Jeg datt rett i fanget på Røde Kors, sier Wester.
Mens sanitetspersonale fra Røde Kors holder hjertet i gang, får sjeflege Steffen Sollid i Norsk Luftambulanse beskjed om hendelsen.
- Vi fikk melding om at en løper hadde falt om ved en av matstasjonene. Det var mistanke om hjertestans, noe vi fikk bekreftet da vi kom frem, forteller Sollid.
Husker ingenting
Fra Lillehammer sykehus fraktes Wester videre til Ullevål. Samboeren Laila ser den sprudlende mannen hun sendte avgårde på skirenn ligge livløs på en båre.
- De sa hele tiden til meg at han var i live, men også at det var veldig alvorlig.
Wester selv får ikke med seg noe av dette.
- Jeg husker ikke at jeg startet heller. Hele uken før rennet er borte. Jeg har fått vite at jeg snakket med noen på Raudfjellet, der jeg sto og smurte klister på skia. Da virket visst alt ok, forteller Wester.
Selv om han noen år tidligere fikk satt inn stenter for å åpne trange blodårer, syntes han ikke det var noe å si på formen.
Lett å presse seg
Med ukentlige turer på ski eller sykkel, flere deltagelser i Birkebeinertrippelen og 13 ganger styrkeprøven Trondheim-Oslo har han vært godt over gjennomsnittet aktiv. At han for tre år siden måtte sette inn stenter i noen trange blodårer skulle ikke være noen hindring for å gå Birken, mente han.
- Jeg har aldri gått for merket, bare fullført, sier 50-åringen. Samtidig merker han at det er lett å gå hardere ut enn man egentlig er istand til.
- Jeg tror nok mange presser seg mer enn de egentlig tåler. Du blir revet med når du ser noen gå litt hardt, sier Wester.
I år har legen gitt ham startforbud, og manndomsprøven over fjellet må byttes ut med rolige turer hjemme i Braskereidfoss.
- Jeg skal ikke presse meg. Jeg har sår på hjertet, ettersom man får det etter en hjertestopp. Da klarer man heller ikke yte så mye.
For store ambisjoner
Bjørn Wester er ikke den første skiløperen ambulansehelikopteret henter ut fra løypa. Sjeflege Steffen Sollid advarer mot å ha større ambisjoner enn det helsen tillater.
- Mange tror de er i bedre form enn de egentlig er, sier lege Steffen Sollid.
De siste årene har luftambulansen trolig reddet livet til flere løpere med større ambisjoner enn helsen tillater.
- Hvis du ikke er trent for det løpet, som er ganske tøft, og du merker ting på kroppen som du ellers ikke ville kjent, skal du bryte. Det gjelder særlig de som er i en alder da man begynner å komme i risikosonen for hjerteinfarkt, sier legen.
Ifølge Sollid øker risikoen allerede fra slutten av 30-årene. Møter man førtiårskrisen med å melde seg på Birken, kan man godt være litt på vakt, mener legen. Han understreker at han ikke snakker om de som har trent jevnlig og er i god form.
- De som er godt trent og fulgt et godt treningsprogram frem til Birken er en egen kategori, der har vi mer utmattelse, eller andre ting som kan være ubehagelig, men som sannsynligvis ikke er livstruende.
- Vanligvis ufarlig
For friske mennesker er det helt ufarlig å presse seg. Det verste som kan skje, er at man sprekker, sier Jostein Hallèn Hallén, som professor i idrettsfysiologi ved Norges idrettshøgskole og konsulent for Olympiatoppens utholdenhetsavdeling.
Både lite, moderat og relativt godt trente mosjonister kan ifølge Hallén ta temmelig hardt i, uten at det er fare for helsen. Når man i sjeldne tilfeller opplever at noen faller om som følge av anstrengelsen under et renn som Birkebeineren, er det som regel fordi de på forhånd har en hjertelidelse, uten at de nødvendigvis var klar over det.
- Det er noen som har en hjertelidelse som ikke nødvendigvis er noe problem i det daglige, men som kan komme til uttrykk når man presser seg, sier Hallén.
Stanser i tide
De aller færreste av oss har evnen til å presse seg så hardt at det blir farlig. Som regel stanser kroppen opp av seg selv lenge før det er noen fare.
- Om man opplever besvimelser uten noen opplagt årsak, som at man har slått seg, skal man oppsøke lege. Besvimelser i forbindelse med fysiske aktiviteter kan være et tegn på at blodtrykket faller, noe som igjen kan være et tegn på at hjertet fungerer dårligere.
- Hva med dem som stadig presser grensene på trening? Er det noen form for fare knyttet til det?
- Nei, det som er faren hvis man presser seg for mye, er at man kan bli overbelastet eller skadet. Da får man ikke noen fremgang i treningen.
Man bør heller ikke trene med en infeksjon i kroppen.
- Betyr det at man skal droppe både trening og renn hvis man er litt forkjølet?
- Er man litt forkjølet gjør det ingenting, men man skal være litt forsiktig med å presse seg. Har man en infeksjon, for eksempel en halsinfeksjon eller den type ting, bør man være litt forsiktig.
Kom i form med DN Aktiv Klubb
Les flere treningssaker på DN Aktiv (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.