Den underkjente arkitekten Are Vesterlid ga norske småbyer et snev av Japan og amerikansk vestkyst.
Alle gode ting er tre
tekst Benedicte Ramm foto Sigurd Fandango & Nils Vik
25. mai 2023
Den underkjente arkitekten Are Vesterlid ga norske småbyer et snev av Japan og amerikansk vestkyst.
Alle gode ting er tre
tekst Benedicte Ramm foto Sigurd Fandango & Nils Vik
25. mai 2023
«Folk synes vi tegner rare hus», sa arkitekt Are Vesterlid da han mottok arkitektutmerkelsen Treprisen i 1962.
«Men mange synes efterpå at det kanskje er noe ved dem likevel.»
Det er åpenbart «noe» ved husene til Are Vesterlid (1921–2013). 60 år etter at han tegnet dem, virker de fortsatt moderne. Elegante uten å være jålete, store selv om de er små. Og spør du folk som forstår seg på arkitektur, så er det i 2023 fortsatt mye å lære av Vesterlids måte å bygge på.
Likevel er det få utenfor arkitektkretser som kjenner til arbeidet hans.
Arkitekt og professor Knut Hjeltnes (62) mener Vesterlids arbeider fra 1960-årene er noe av det ypperste i norsk etterkrigsarkitektur, og at han er en av landets «mest ufortjent underpubliserte arkitekter».
– Kanskje er det fordi han snakket med mindre bokstaver. Hvilket jeg liker, sier Hjeltnes.
Variasjon. Villa Engen har mange nivåer av hensyn til det småkuperte terrenget, som skulle tas vare på.
Selvbestemt. Etter annen verdenskrig var det enormt behov for boliger – og for arkitekter som kunne tegne dem. Are Vesterlid var blant studentene ved Arkitektkurset for kriserammede arkitekter i Oslo, opprettet i 1945 for å få fart på utdannelsen. Blant lærerne på «krisekurset» var Knut Knutsen (1903–1969), og etter studiene fikk Vesterlid jobb som assistent hos den kjente arkitekten.
Etter et halvt års tid brøt Vesterlid opp og dro til Nord-Norge for å jobbe med gjenreisningen. Tiden hos Kirsten Sand, distriktsarkitekten i Nord-Troms, opplevdes som «en personlig utvikling» og «en videreføring av Knut Knutsens tanker om ressursbruk, måtehold og sosialt ansvar», skrev Vesterlid i forbindelse med Knut Knutsens 100-års jubileum, ifølge Therese Wiles’ masteroppgave om atriumhusene på Hamar.
Hans far, Arne Vesterlid (1893–1962), var en anerkjent og produktiv arkitekt, først i Trondheim og senere i Oslo, og en av pådriverne for etableringen av «krisekurset» som sønnen hadde gått på.
– Bestefar hadde store planer for sønnen sin, sier Jo Sæter Vesterlid (61).
– Da faren min dro til Nord-Norge etter krigen, hadde bestefar planlagt at han skulle jobbe i et av de store firmaene i Oslo.
På et tidspunkt hadde Are Vesterlid skaffet seg et jobbintervju hos et arkitektfirma på Lillehammer, men da ringte faren og ga beskjed om at de ikke fikk ansette sønnen, forteller Jo Sæter Vesterlid.
Are Vesterlid bestemte seg for å etablere arkitektkontor på Elverum. Et sted han ikke hadde noen tilknytning til. Kanskje gjorde han det på pur trass, tror Jo Sæter Vesterlid. Samtidig var det mange muligheter på Elverum for en ung arkitekt. Byen var lagt i ruiner etter nazistenes bombeangrep 11. april 1940.
Patina. Enkelhet, håndarbeid og detaljering kjennetegner arkitektens boliger.
Godt sted. – Du får roen ved å komme inn, sier sønnen Jo Sæter Vesterlid om farens arkitektur.