«Vi er i ferd med å ødelegge vakkert naturlandskap som ikke kan gjenskapes.»

«Hyttebyggingen i vårt land øker i et voldsomt tempo.»

«Det er om å gjøre å beholde fjellet som allemannseie, gi det preg av å være fjell og ikke hytteområde.»

Nei, sitatene er ikke hentet fra debatten de siste ukene, om hyttebygging i fjellheimen og naturområder som forsvinner bit for bit. Disse utsagnene sto på trykk i aviser på midten av 1960-tallet.

Fjellområdene var under press da også, hyttebyggingen hadde begynt å skyte fart, men lovgivingen hang ikke med. Et arbeid ble satt i gang for å lage fjellplaner, blant annet for Ål kommune i Hallingdal. 

For å få hyttebyggingen inn «i et heldig spor», utlyste Hallingdal-kommunen i 1965 en arkitektkonkurranse som skulle fremskaffe et utvalg gode hyttetyper for kjøpere, og på den måten bidra til produksjon og sysselsetting i bygda.

Konkurransen avfødte et ikon, et hyttesystem som sopte inn priser, ble bejublet i inn- og utland – og forsvant.