Første fase: Hybris.

Å, den tidlige Finn.no-fasen, da alle muligheter føles så åpne, så rike! Ingen grenser finnes det, hverken for hva man vil ha eller hva man skal kunne få. Hvem har sagt at lykken ikke bor i en bakgate i et strøk vi aldri har hørt om? Loftsleilighet, det kan da være sjarmerende? Vi klarer vel å betale en million ekstra for den innholdsrike perlen? 

Første fase er som å dra på fisketur en klar og solfylt morgen, med den tindrende følelsen av å bare kunne slenge ut snøret og dra i land en kjempetorsk på ti sekunder. Markedet kan umulig være så vanskelig. 

Det kan i hvert fall umulig gjelde akkurat oss.

Andre fase: Skuffelse.

Det viser seg at strøket er utrivelig, at man stanger hodet i takbjelkene i loftsleilighetene og at den innholdsrike perlen har Ring 2 nesten inn på soverommet. Vi går på visning helg etter helg og drar hjem i lunken skuffelse. Og de stedene vi liker, er det flere som liker. På visningen inntreffer alltid overmotet parallelt med forelskelsen: Fuck it, denne bare TAR vi!