Det står ikke så bra til med hunden. I en artikkel på forskning.no leser jeg at den moderne familiehunden lider av ensomhet og separasjonsangst. En ny studie fra Københavns Universitet har sammenlignet trivselen hos familiehunder med trivselen hos såkalte landsbyhunder i Mexico – sånne tøffinger som streifer omkring med kule hundegjenger i støvete gater. Familiehunden som bor i hus, har ikke overraskende bedre kår når det gjelder mat, trygghet og tilgang til veterinærbehandling. Men når det gjelder mental velvære, scorer den lavere enn landsbyhunden.

Familiehunden blir deppa og engstelig av å være for mye alene og av ikke å kunne løpe fritt, og av eiernes forventninger til hunden om å være sosial, glad og vennlig.

At økonomien, klimaet, helsevesenet, mannsrollen og de to største politiske partiene våre er i krise, det får så være. Men at vi skulle klare å få hunden inn i krise. Hit har det altså kommet. «Svært få hunder kan både være alene hjemme i mange timer og være sosialt balansert i samspill med andre hunder. Det kommer ikke av seg selv», sier en forsker i artikkelen. Det gir mening. Hunden møter for mye krysspress og er isolert og utbrent, omtrent som en gjennomsnittlig frilanser.