Jeg befinner meg i en middag arrangert av et norsk klesmerke, og står blant velgredde, lave hestehaler og hører designeren fortelle om neste års vår- og sommerkolleksjoner. Klærne er vakre, jeg kunne tenke meg å gå med alle sammen, men det er, innser jeg, fordi jeg allerede eier varianter av alle plaggene som presenteres. 

Og det slår meg: Det er harde tider for klesprodusentene, og det er, for én gangs skyld, ikke på grunn av dyrtiden. De lider isteden under det umulige kravet om sirkularitet. Som forbrukere har vi begynt å stille noen helt urimelige krav til de som selger oss klærne: Bærekraft. Holdbarhet. Shopping med god samvittighet. 

Resultatet er massiv grønnvasking, men også en måte å designe klær på som begynner å bli parodisk.

Evigvarende plagg. Nå er alle klesmerker sånn: «Unnskyld for at vi lager klær!» De kunne ikke vært mer lei seg. Men de er dessverre nødt til å lage klær likevel, klesmerker som de er, og for å kompensere lager de klær som er så vanlige som overhodet mulig. «Denne kan du ha resten av livet!» foreslår de henrykt, og holder frem nok en ullgenser i merinoblanding.