Aiai, det har ikke vært den enkleste høsten for å bevare sin fremtidsoptimisme, dette. Ikke for verden (stigende dødstall, stigende havnivå og fascistledere som ennå ikke har satt sitt eget blekede hår i vrangstrupen), eller på det hjemlige plan (krise i alle bransjer jeg har en fot i, daytrading i statsministerboligen og er de ikke ferdig med å sette opp renten snart!?).

– Og kunstig intelligens tar jobbene våre og folk er ensomme og hjernene blir så ødelagt av skrolling at vi ikke klarer å lese en bok, sier jeg og slår i bordet. 

– For en idiottid dette er.

Venninnen jeg drikker kaffe med legger hånden på armen min og sier mildt:

– Det kan hende at det er vi som begynner å bli gamle.

90-tallsoptimisme. Jo da, følelsen av at Ting Går Feil Vei kan være en ren bieffekt av å nærme seg 45. Men det er også et tegn på at jeg er vokst opp i optimistiske tider.