Takk for maten

det er i det minste noen ting som forener oss: Alle skal vi dø, alle trenger vi noe å spise, noe å drikke. Men hva når disse to helt basale sannheter møtes?

De færreste får naturligvis valget, kan, eller vil ta det. Døden inntreffer, og det siste du eller noen andre forsøkte tvinge i deg, var litt næringsdrikk med sugerør, eventuelt to små slurker Fanta, kjøpt av en fortvilet nærstående i en sykehuskiosk. Kioskene lukter alltid av baconpølse. Liv ebber ut, andre fødes noen korridorer unna, men inni sykehusets hjerte går pølsene i et evig kjør, åkkesom. Mat må vi jo ha.

Men det er mer å hente i ganen, i snutens forlystelser. En tyvkobling til hjertet, til minner, til tap, til tilværelsens rene kapasitet: Så langt kan vi dra opplegget, dette kan livet, mennesket, naturen og foredlingen av den, romme.

Man kan også gå motsatt vei, som en av landets mest himmelstormende kokker. Hen nektet å stille i denne saken, men svarte enkelt og greit «knekkebrød med kaffe».

Livet man forlater er ikke bare ekstase, det er mest hverdag, hvorfor ikke velge den?

Da drapsdømte Victor Feguer skulle henrettes i Iowa i 1963, valgte han seg én enkelt oliven med stein som siste måltid. Håpet var at det skulle resultere i et tre ut av graven, som «et tegn på fred.»

Størrelsen Det siste måltid gir uansett assosiasjoner til Bibelen, til Verdenskunsten, og til en av matjournalistikkens store klisjeer:

Hva ville du spist en siste kveld, forutsatt at du ennå hadde evnen til å nyte det?

Mangelen på en praktisk iverksettelse, det fullstendig hypotetiske ved spørsmålet, kan irritere. Den nå avdøde restaurantkritikeren, journalisten og spradebassen A.A. Gill mente hele greia var bad taste, sammenlignet det med å skulle rangere verdens ti mest sexy kvinner: You have all the anxiety of the choice but none of the pleasure of the execution.

Vi tok likevel sjansen, kontaktet noen av landets fremste profiler innen mat og drikke. Måtte det bli lenge til deres ønsker ikke kan oppfylles.