I fridykking er stressmestring nøkkelen
Ekstremsporten hvor man yter best når man stresser minst.
tekst Ola Vikås foto Aleksander Nordahl
15. September 2022
Hvervenbukta, Oslofjorden
På svaberget forteller noen at det nylig er blitt observert en sverdfisk i farvannet.
De kan bli fem meter lange og komme opp i en matchvekt på 450 kilo. Den forlengede overkjeven utgjør en tredjedel av kroppslengden. Med en toppfart i vannet på oppimot 100 kilometer i timen, er det lett å få et guffent glimt av hva som kan skje den som er uheldig å krysse dens bane, der nede i den dype og mørke Oslofjorden.
Vidar Holmen virker ikke bekymret. Med lukkede øyne flyter den 49 år gamle forsikringsselgeren fra Harstad i vannet så lang han er. Han pleier å tenke seg varm, har han forklart dager i forveien, fokuserer på én og én kroppsdel – holder tankene stramt i bånd, så hjernen ikke løper løpsk og grunner på ubetalte regninger, ugjengjeldt kjærlighet og fjordens eneste reelle fare for typer som ham: de svømmer et sted under ham akkurat nå, rammet ham tidligere på sommeren.
– Det var de jævla brennmanetene – fy faen, jeg brente meg. En ting er å få en av de jævla trådene i ansiktet, men når du kjenner at den er inne på selve øyeeplet …
Holmen rister på hodet.
– Nei, fy faen. Det gikk en time uten at jeg kunne se en dritt.
I fridykking er stressmestring nøkkelen
Ekstremsporten hvor man yter best når man stresser minst.
tekst Ola Vikås foto Aleksander Nordahl
15. September 2022
Hvervenbukta, Oslofjorden
Lærerikt. Man kan komme til en og annen erkjennelse i havet, har Siri Østvold skjønt. – For meg handler fridykking om mer enn å dykke opp og ned langs en line. Hver gang man går i vannet, er det ett eller annet man kan ta med seg og lære av, eller fortelle om til andre, sier hun.
På svaberget forteller noen at det nylig er blitt observert en sverdfisk i farvannet.
De kan bli fem meter lange og komme opp i en matchvekt på 450 kilo. Den forlengede overkjeven utgjør en tredjedel av kroppslengden. Med en toppfart i vannet på oppimot 100 kilometer i timen, er det lett å få et guffent glimt av hva som kan skje den som er uheldig å krysse dens bane, der nede i den dype og mørke Oslofjorden.
Vidar Holmen virker ikke bekymret. Med lukkede øyne flyter den 49 år gamle forsikringsselgeren fra Harstad i vannet så lang han er. Han pleier å tenke seg varm, har han forklart dager i forveien, fokuserer på én og én kroppsdel – holder tankene stramt i bånd, så hjernen ikke løper løpsk og grunner på ubetalte regninger, ugjengjeldt kjærlighet og fjordens eneste reelle fare for typer som ham: de svømmer et sted under ham akkurat nå, rammet ham tidligere på sommeren.
– Det var de jævla brennmanetene – fy faen, jeg brente meg. En ting er å få en av de jævla trådene i ansiktet, men når du kjenner at den er inne på selve øyeeplet …
Holmen rister på hodet.
– Nei, fy faen. Det gikk en time uten at jeg kunne se en dritt.