Til minne om tidligere redaktør Kåre Valebrokk presenterer vi noen av hans klassiske lørdagskommentarer. Dette er en av dem.
24. juli 1993: Rune Gerhardsen vil tilbake til 50-årene, de gyldne årene da ingen var arbeidsløse, da hele folket sto sammen i vekst og fremgang og Arbeiderpartiet hadde all makt. Det samme vil Per Olaf Lundteigen, som nok husker hva som skjedde med Troll-bilen i 1956 og i stedet vil satse på vaskemaskiner. Som renessansens frontkjempere lette seg tilbake til antikken midt i middelalderens mørke, søker de to tilbake til «Paradise lost».
Jeg husker 50-årene, jeg også. Men på en litt annen måte. Jeg husker den knugende redselen for atomkrig, jeg husker polio-epidemien som rammet mine venner og jeg husker familier på fire i ett rom og adgang kjøkken. Jeg husker også myndighetenes velvillige smil da de rev fire kvartaler med 300 år gamle hus i Kristiansand sentrum, jeg husker telefonmangelen, bilrasjoneringen, appelsinene hver jul og selvfølgelig Hjalmar Andersens tre strake på skøyter i OL 1952. Men jeg husker lite av det samhold og den solidaritet Runde Gerhardsen snakker om. Men arbeid var det nok av. Det har han rett i. Mer enn nok for de fleste. Nok til alle lørdagene også, såvidt jeg husker.
Rune Gerhardsen og Per Olaf Lundteigen skal likevel ha takk for utspillene. De fikk meg til å gå opp de gjengrodde stier ved gamle avisers hjelp. Det er i øyeblikkets nyheter de virkelige 50-årene ligger skjult. Også dengang fungerte avisene som historiens kladdebok. Og se bare hva jeg fant.
Omtrent samtidig som Korea-krigen begynner, slår Larvik bystyre fast at «morstrygd til ugifte er å fremme lettsindigheten». De ugifte mødre får gudbedre klare seg selv.
I selve OL-året dør Knut Hamsun, men det bekymrer ordfører Hedly Kristiansen i Kvænangen i Nord-Troms lite, for i Kvænagen er det lite å leve av: «Dersom 200-500 kvænang-væringer kan komme seg avsted til Canada i nær fremtid, vil det være en fordel både for dem som reiser og dem som blir igjen», uttaler han.
I 1953 dør Stalin. Men gleden over det drepes effektivt av professor Ole Hallesbys radio-tale: «Du vet at hvis du stupte død om på gulvet nå, så stupte du rett ned i helvete.»
I 1954 faller Dien Bien Phu mens McCarthy leter etter kommunister i USA. Her hjemme avfolkes bygdene. 16 000 gårdsbruk nedlegges i 50-årene. I 1950 bodde 51 prosent av alle nordmenn på tettsteder. I 1960 er tallet 59 prosent. Men hesten har fått en konkurrent. Traktorene kommer til gårds.
I 1955 kommer Warszawa-pakten og Vest-Tyskland får suverenitet. Her hjemme settes Jernverket i drift og Runes far uttaler: «Nå behøver ikke Norge selge jernmalmen til utlandet for en billig penge og kjøpe jern og stål tilbake igjen for en formue». Godt det. Men konkubine-paragrafen oppheves ikke. Det skal fortsatt være ulovlig for ugifte par å leve sammen I 1956 gjør ungarerne oppstand og Elvis synger «Love me tender». Til gjengjeld oppheves paragraf 2 i Grunnloven som forbyr jesuitter adgang til Norge.
Den 25. mars 1957 undertegnes Roma-traktaten mens Agnar Mykle og forlagsdirektør Harald Grieg tiltales for pornografi etter «Sangen om den røde rubin». Henry Millers «Sexus» beslaglegges i norske bokhandler.
I 1958 legges et rekord-stort statsbudsjett frem for Stortinget. Sluttsummen er 5,7 milliarder kroner. Kong Olav V signes. Årets ligning viser at 60 000 nordmenn tjener over 20 000 kroner i året.
I 1959 kommer 45-timers-uken til Norge og flere bedrifter gir sine ansatte fri annenhver lørdag. Men kvinnens plass er i hjemmet. Ved århundreskiftet utgjorde kvinnene 30 prosent av landets yrkesaktive. Da 50-årene tok slutt, var tallet falt til 20 prosent. Den 8. oktober 1959 opplyser statsminister Einar Gerhardsen at bilrasjoneringen skal opphøre i 1960.
Jeg stopper her. Samtidig iler jeg til med å innrømme at jeg sikkert hadde det bedre i 50-årene enn de fleste andre. Men av den grunn forstår jeg slett ikke hvordan noe som helst kan hentes frem fra dette ti-året og brukes som modell for fremtidens Norge.
Kan Rune Gerhardsens forelskelse skyldes at alt dengang lot seg styre fra Youngstorvet? Kan det være fordi han forveksler «solidaritet» med «felles skjebne» eller kan det rett og slett tenkes at geriatrien har innhentet ham som den før eller siden innhenter de fleste fedre: Da jeg var ung, måtte vi klare oss med to brødskiver fra jul til påske...
Jeg vet ikke og skal ikke forsøke å finne motivene for Per Olaf Lundteigens kjærlighet til norske vaskemaskiner heller.
Men 50-årene?
Fytterakkernskinn!
Ha en god helg!
Les flere av Kåres perler:
20. august 1988:
Forsvar for markedet
19. november 1988:
«Man bites dog»
22. mars 1993:
Spør heller Paul Wilson!
16. juli 1988:
Moms på solen!
22. april 1995:
Kast iranerne ut!
27. januar 1996:
Utvalgte torturister
17. desember 1988:
Leve oppkomlingene!
8. mai 1999:
Riksen af bare faen
4. juni 1988:
Et komma til besvær
25. juni 1988:
St. Hans med Karl Marx
27. august 1988:
Lørdagsandakt
Tilbake til hovedsaken (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.