17. desember 1988: Det hører med til mine mange besynderlige oppgaver å gå i middager. Mange middager. Noen går jeg i av plikt, andre i ren glede. På mange måter kan en stor middag - hvor konversasjonen har en tendens til å gli ganske lett - arte seg som et sosiologisk forskningssentrum, hvor de underligste holdninger føres frem i frihet. Ingenting kan som rødvin og cognac blottlegge et menneskes innerste vesen.
Nesten naturgitt er det som regel mennesker fra de absolutt øvre sosiale lag jeg møter i slike middager. Aldri en skikkelig lastebilsjåfør, sjelden en lærer, og når jeg rent unntaksvis ramler bort i en platearbeider eller elektriker, viser det seg nesten alltid å dreie seg om en statsråd som er utkalt til å holde takk-for-maten-talen.
Etter mange års studier av denne sosiale elite, har jeg funnet en besynderlig lovmessighet: Jo mindre en person fortjener sin sosiale status, jo mer forakter han dem som gjør det.
Denne underlige lov ble spesielt grundig demonstrert under en stor tilstelning nylig, hvor hovedtaleren - en self made, ung millionær med feit gull-Rolex på håndleddet - holdt en usedvanlig reflektert tale om nyskapningens betydning for norsk økonomi og fremtid. Ingen sa seg uenig i talerens konklusjon. Tvertimot ble det overalt nikket på ansvarlige hoder, alle var åpenbart enige i at grunderens rolle er livsviktig og at folk med initiativ og skaperkraft må gis bedre vilkår i Norge.
Men så: Da den dannet beherskede klapping døde hen, lente min bordfelle - fra en familie som har hørt til samfunnets støtter siden Svartedauen - seg over mot meg og hvisket øredøvende: - Men fytterakkern for en oppkomling.
Og her er jeg ved poenget, omsider. Alle vil ha nyskapning, alle vil gjerne ha nye arbeidsplasser, alle ønsker seg økonomisk vekst. Men nesten ingen liker oppkomlinger og spesielt ikke mennesker som ved hendige arvefall har sluppet å være det selv.
Så skulle man tro at oppkomlingshatet var spesielt konsentrert på Høyre-siden i det politiske landskap, hos mennesker som arver villaer på Slemdal og får jakthytte i Vassfaret i konfirmasjonspresang. Men nei, da. Forakten for oppkomlinger er tverrpolitisk, faktisk tror jeg den er vel så utpreget på ytre venstre, blant 68- akademikere i den offentlige sektor, nettopp den gruppe som er mest avhengig av oppkomlingenes innsats.
Jeg er redd Johan Falkberget må ta en god del av skylden for oppkomlingenes vanskjebne. Med Bør Børsson skapte han en figur som norske barn lærer seg å forakte allerede på bleiestadiet. USA har aldri hatt noen Falkberget, og der er da heller ikke oppkomling noe skjellsord. Tvertimot. Knapt er det noen i Amerika som beundres så mye som the up and comers, the self made man. Ikke er det noen skam å ha gått konkurs heller i USA. Den som har gått konkurs, har da i det minste prøvd, sier amerikanerne.
Mangt og mye er sagt om Anders Lange, Fremskrittspartiets far. Men det mange ikke vet er at han langt ut på 60-tallet fremdeles utga et merkelig politisk skrift som het "Hundeavisen". Avisen hadde et slogan på toppen av førstesiden. Der sto: Når alle har lyst til å bli rike, hvorfor er det så galt at noen blir det?
Anders Lange var i det hele tatt ganske flink til å spørre, han. Det var svarene han hadde problemer med. En posthum trøst må det dog være at ingen andre har klart å gi noe skikkelig svar heller. Fortsatt vil alle gjerne bli rike, fortsatt ønsker alle seg mer nyskapning, flere lønnsomme bedrifter, flere trygge arbeidsplasser, bredere skattegrunnlag og mer økonomisk vekst. Paradokset er bare at skal vi få alt dette til, trenger vi oppkomlinger. Mange oppkomlinger, folk som jobber døgnet rundt, tar alle de sjanser andre ikke tør ta, som ikke lar redselen for å feile lamme handlekraften og som - hvis det skulle gå galt en gang - prøver igjen. Og slike mennesker liker vi ikke. Tvertimot. Når de taler, når de kjører forbi i en åpen BMW eller bygger seg en villa som er litt større enn naboens, vil alltid en eller annen hviske i et øre: Fytterakkern for en oppkomling.
Reaksjonen er muligens forklarlig i et land som ga Sandemose fred til å skrive Janteloven. Men nyskapningsvennlig er den iallfall ikke, og mistenkelig minner den om Lucys klare melding i en av Schulz' uforlignelige Peanuts: I love mankind. It's people I cant stand.
Jeg vil her og nå slå et slag for oppkomlingene, disse uunnværlige, fremfusende - noengang også brautende - menneskene som våger og makter å gjøre det vi andre har lyst til, men som vi alltid finner et vikarierende argument for ikke å gjøre.
Neste gang noen lener seg over mot meg under en middag for å komme med en nedsettende bemerkning om den talende oppkomling, skal jeg komme vekstdreperens bemerkning i forkjøpet: Hva skulle vi levd av her i landet hvis det ikke hadde vært for disse strålende oppkomlingene?
Deretter skal jeg reise meg for å sikre taleren stående applaus.
Les flere av Kåres perler:
20. august 1988:
Forsvar for markedet
19. november 1988:
«Man bites dog»
22. mars 1993:
Spør heller Paul Wilson!
16. juli 1988:
Moms på solen!
22. april 1995:
Kast iranerne ut!
27. januar 1996:
Utvalgte torturister
24. juli 1993:
Har du glemt, Rune?
8. mai 1999:
Riksen af bare faen
4. juni 1988:
Et komma til besvær
25. juni 1988:
St. Hans med Karl Marx
27. august 1988:
Lørdagsandakt
Tilbake til hovedsaken (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.