Jeg ser ofte på toåringen min med bekymring. Hun har nydelig kullsort hår. Den fineste hårmanken, vil jeg si, men jeg frykter fortsatt at min datters vakre utseende vil bli hennes akilleshæl. Min bekymring strekker seg utover den vanlige foreldreangsten for barnas fremtid. Den har sin basis i at samfunnet hun vokser opp i viser alvorlige symptomer på en underliggende sykdom for de med hennes utseende.
Faren min kom hit i 1972 med en mastergrad i ryggsekken, men endte stort sett opp med manuelt arbeid. Hans generasjon skulle egentlig være den siste som nesten konsekvent fikk jobber som ikke matchet evner og kvalifikasjoner. Slik er det ikke.
Mer enn 50 år senere er urettferdigheten fortsatt aktuell å snakke om, og diskrimineringen er fortsatt en ubehagelig realitet. Jeg er som mange andre blitt diskriminert, mer enn én gang i livet, selv om mine foreldre håpet at deres generasjon skulle være de siste som opplevde dette. Jeg frykter at mine barn vil arve denne byrden.
I PR- og kommunikasjonsbransjen, som jeg er en del av, har vi i mange år snakket mye og gjort altfor lite. Nå viser en ny undersøkelse at marginaliserte grupper av alle slag har mistet tillit. Troen på at bransjen er et rettferdig sted, er i ferd med å forvitre. Minoritetsstresset har kicket inn, og folk forlater bransjen.
Manglende mangfold vil føre til at vi mister talenter og kompetanse.
Mangfoldig ledelse og team er lønnsomt, men dessverre er den norske realiteten i denne sammenheng bekmørk, særskilt for etniske minoriteter. En annen ny undersøkelse viser at norske ledergrupper er etnisk homogene. Vi vet allerede at statseide børsnoterte selskaper er ikke noe bedre, tvert imot er de enda dårligere. Staten er like dårlig på mangfold. Rundt kongens bord og i Stortinget står det også dårlig til. Og den fjerde statsmakt sliter like mye. Jeg kan fortsette, det gjelder kulturlivet, idretten, frivilligheten, og mange andre sektorer.
Oppsummert og konstatert: Norge har et mangfoldsproblem.
Hva med kulturministeren, eller idrettspresidenten, eller ditt eller datt, sier du? Jo da, vi har mange dyktige minoriteter som har karret seg til topps. De er viktige rollemodeller, ingen tvil om det. Men «tokenism» er ikke et ukjent begrep, og bør nesten fortsettes å brukes til oppriktig og reell representasjon som avspeiler befolkningssammensetningen er oppnådd.
Når du har opplevd diskriminering og krenkelser, blir frykten en permanent følgesvenn. Brente barn skyr ilden. Til tross for imponerende merittlister med flere studiepoeng og verv på cv-en enn de fleste, blir mange fortsatt møtt med at «du mangler noe som de andre har» for å bli titulert som fortjent. Slik blir minoritetsstresset bakgrunnsmusikken som spilles i våre arbeidsliv.
Over tid tilpasser vi oss, senker ambisjonsnivået, for hindringene er mange og mulighetene få.
Hva du har på hodet eller i glasset, hva du spiser eller hvilken musikk du lytter til, er fortsatt kvalifikasjonskriterier som ikke loggføres, men brukes hyppig i HR-prosesser og til å regulere dyktige folks karrierevei. Jeg har hørt grusomme eksempler, fra mange som fortjener bedre.
For altfor mange oppleves de usynlige begrensningene i arbeidslivet ikke bare som stagnasjon i karrieren, men også til en nedvurdering av vår kompetanse og anseelse i våre felt.
Vi vet at kameraderiet er reelt. Folk ansettes gjennom nettverk, de tildeles verv, titler og posisjoner basert på vennskap. I samfunn med homogen type maktkonsentrasjon danner det seg glasstak. Et skille mellom de som oppholder seg på loftet over glasset, og de som camper lenger ned og søker å komme inn i varmen.
Mangfold er krevende, det er jeg også iblant. Noen ganger blir jeg trassig. Slik som nå, når jeg skriver dette. Jeg gjør det faren min ikke fikk gjort: å ta plass med min kompetanse og være litt ubehagelig.
Til deg som opplever det samme som meg: Du som tilhører en ny generasjon foreldre, men som sitter igjen med noen av de samme skadene som foreldrene våre. Du som ofte har jobbet overtid. Du som har tatt på deg mange ekstra verv. Du som sanker studiepoeng som om det skulle gitt mer kapital på bankkontoen. La meg si deg at jeg tror det er verdt det.
Våre barn har noen flere rollemodeller enn vi hadde, noen flere som har kommet seg gjennom nåløyet, noen flere som har inntatt viktige posisjoner. Kvinner og menn, med kullsort hår, eller annen aksent eller et mer internasjonalt navn finner sin vei i bransjer hvor ingen som ser ut som dem før har vært.
Jeg tror at vi stadig skaper sprekker i taket over oss.
Det handler ikke lenger bare om våre foreldres oppofrelser eller våre egne posisjoner, men om våre barn. Kanskje, hvis vår generasjon klarer å lage nok sprekker, vil neste generasjon kunne bryte gjennom.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.