I DN 23. mai argumenterer Christine Meyer for en tillitsreform i offentlig sektor. Vi deler ambisjonen. Men en slik reform vil komme skjevt ut om den innebærer at politikerne skal gi fra seg styring og kontroll, slik Meyer tar til orde for. Målet må derimot være å balansere tillit og kontroll på en bedre måte.
Meyer bruker barnevernet som eksempel. Når effektiviteten i barnevernet måles etter ressursbruk er det vanskelig å finne et mer meningsløst mål, skriver hun. Det har hun helt rett i.
Løsningen er likevel ikke å gi slipp på kontrollen, men å kontrollere smartere.
Tankesmien Agenda har denne våren gjennomført en spørreundersøkelse blant Fellesorganisasjonens medlemmer, som blant annet organiserer barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere. Bildet er tydelig. Nesten halvparten mener at kontrollsystemer og rapportering er en begrensning på deres mulighet til å utøve faget sitt.
I barnevernet svarer mer enn halvparten at kontrollsystemer og rapportering er begrensende. Det er også en klar oppfatning av at innslaget av kontroll og rapportering er økende. Flere peker også på at de ønsker seg kompetansepåfyll.
Ser man nærmere på undersøkelsen, blir bildet mer nyansert. Mange av respondentene har nemlig utfyllende kommentarer til hvorfor de svarer som de gjør. Kritikken av rapportering og overdreven kontroll er tydelig også her, men mange trekker også frem det nødvendige av kontroll i de kritiske tjenestene de jobber – som i barnevern, i Nav, med funksjonshemmede eller med rusavhengige.
«Kontrollsystemer og rapporteringer er viktig for å sikre lik og god kvalitet i tjenestene vi yter», skriver for eksempel en ansatt på en bo- og behandlingsinstitusjon for unge.
Kontroll bidrar til kvalitetssikring, skriver en ansatt innen rus og psykisk helsevern, men «i økende grad, og i for stor grad, blir kontroll av behandling mer en begrensning».
Våre funn svarer altså godt med det Meyer trekker frem, men bare et stykke på vei. Det er behov for å redusere innslaget av kontroll og gi ansatte større innflytelse på egen arbeidshverdag. Samtidig bidrar kontrollfunksjonene til å sikre kvalitet i tjenestene.
Meyer viser til Danmark, hvor politikere nå har gått langt i å gi fra seg kontroll.
I nyttårstalen varslet Mette Fredriksen at hennes regjering «afskaffer den omfangsrige regulering og lovgivning på ældreområdet og starter helt forfra».
Som del av den danske tillitsreformen har også syv danske kommuner fått fullstendig frihet på hvert sitt område som barnehager, skole og eldreomsorg. De har fått tre år på seg til å lage en bedre organisering av tjenestene. Dette er friske og modige forsøk, som det blir interessant å følge.
København valgte en annen vei for sin tillitsreform i 2013. I «kodeks for tillid» beskriver de hensikten med reformen: å gi mer tid til faglighet og kvalitet, og avskaffe unødvendig detaljstyring. Samtidig understreker de at den politiske styringen «skal baseres på tydelige overordnede politiske og faglige hensikter, og at der skal måles på effekter av indsatserne».
Hvordan bør en tillitsreform se ut i Norge?
For det første trengs det en «rusken-aksjon» som både rydder opp og forenkler mål- og resultatstyringen. Det dreier seg dels om å styre etter færre og mer overordnede mål. Like viktig er det at målene som settes faktisk er mål på om samfunnsoppdraget følges opp. Når det gjelder barnevernet, vil det vi ønsker å måle være noe så sentralt (og vanskelig) som om barn får god omsorg. Tilsvarende må rapportering knyttes til kjerneoppdraget.
Hovedmålet med rapportering må være å lære og forbedre tjenestene, ikke henge ut ansatte for feil.
For det andre må ansatte og tillitsvalgte lyttes til og tas med i beslutninger om hvilke mål de skal styre etter og hvordan det skal føres kontroll. Det skjer i for liten grad i dag, til tross for at lover og avtaleverk har klare bestemmelser om det.
For det tredje kan en tillitsreform sette fart på arbeidet med å finne digitale løsninger som gjør dialog med innbyggerne mulig – og gjør det lettere for fagfolk å samarbeide på tvers av fagfelt og mellom forvaltningsnivåer. For barnevernet vil det innebære bedre dialog omkring barnets situasjon og behov.
Offentlig sektor er til for innbyggerne. Det er våre skattepenger som finansierer den. Det er vi som innbyggere som skal få gode tjenester som barnevern, helsehjelp og utdannelse.
Ansatte i velferdsstatens frontlinje har selvsagt unik kompetanse på omsorgsarbeid og sosialt arbeid, men de utøver også makt. Det er makt som er delegert fra fellesskapet og som utføres på vegne av fellesskapet. Det betyr at vi også må ha kontroll med hvordan denne makten forvaltes.
Den norske tillitsreformen er sårt tiltrengt, men den kan ikke bare handle om å slippe styringen. Det avgjørende er å finne en ny balanse mellom tillit og kontroll.
… trengs en «rusken-aksjon» som rydder opp og forenkler mål- og resultatstyringen
(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.