Jeg var i møte med min nye leder. Han fortalte at han hadde endret mening om et tema av stor betydning for mine medarbeidere.
«Men du bekreftet dette både muntlig og skriftlig for en uke siden», sa jeg, gråtkvalt.
Tårene var min reaksjon på maktesløshet og sinne over å bli satt i en uholdbar situasjon som mellomleder.
Jeg ble minnet på denne historien da jeg leste DN for noen uker siden. En leder skriver at hun lett tar til tårer på jobb, og spør Gitte & Thomas i Lederlivet om det er greit. Overskriften på svaret de gir er: Å gråte er menneskelig og naturlig, men ledere bør likevel unngå å gjøre det på jobben.
De begrunner det med at lederen ved å ta til tårene undergraver sin egen posisjon, og at gråt dreper meningsutvekslingen og diskusjonen stopper opp.
Svaret har skapt debatt og reaksjoner på Linkedin. Selv synes jeg argumentene Gitte og Thomas har er gode, men lite nyanserte.
Jeg mener det absolutt finnes situasjoner hvor ledere kan gråte, også med medarbeidere til stede.
Hos oss har vi mottoet «Gevinsten ligger i åpenheten». Vi tror at vi som kolleger, som samarbeidspartnere og som kompetansebedrift vinner på å være åpne og transparente. Vi oppfordrer virksomheter til å jobbe for åpenhet, hvis de ønsker at medarbeidere skal våge å snakke om utfordringer generelt, og spesielt knyttet til rusmiddelbruk og spill.
Vår erfaring er at mange ledere blir berørt når ansatte har utfordringer. De strekker seg langt for å hjelpe, og legger sjelen i å finne gode løsninger. Da kan det være lett å ty til tårer, av omsorg for sine ansatte.
Noe av det som skiller en «leder» fra en «sjef», er evnen til å være helt menneske. Også ledere har et privatliv som til tider kan «lugge». Også ledere lar seg påvirke av ytre hendelser som er vanskelig å la være å ta med seg på jobb. Da kan det være lurt å være åpen om dette overfor kolleger.
Når lederen viser at det går opp og ned i eget liv, gir det medarbeiderne en anledning til selv å snakke om det som kan være vanskelig.
Noe annet som skiller en «leder» fra en «sjef», er evnen til å vise forståelse og medfølelse. Våte øyne når avskjedstaler holdes, for eksempel i forbindelse med nedbemanningsprosesser, er et tegn på medfølelse. Ikke tegn på mangelfull profesjonalitet.
Ledere er kulturbærere. Hva slags kultur får vi om ledere ikke kan vise følelser? Aldri skal kunne gråte?
Men det går en grense. En del av lederrollen er å håndtere motgang og stå stødig i utfordrende situasjoner. Da er det viktig å være bevisst egne følelser og kontrollere dem.
Jeg har selv opplevd å få så hatten passer. Ikke av ledere, men av medarbeidere. Jeg legger ikke skjul på at jeg har opplevd det som blir sagt både urettferdig og feil. Første gang det skjedde, tok jeg ikke til tårer, men jeg begynte å gå i forsvar. Senere har jeg heldigvis klart å la være.
For i slike situasjoner er det viktig å være sitt lederansvar bevisst. Møte medarbeiderens synspunkter med nysgjerrighet.
Å ta til tårer i slike situasjoner, blir feil. Det kan oppfattes som en hersketeknikk og trass. Som leder signaliserer du at tilbakemeldinger og meningsutvekslinger ikke er greit.
Hvordan reagerte min nye leder på at jeg tok til tårene den gangen?
Han ymtet frempå at jeg brukte typisk kvinnelig hersketeknikk. Da tørket jeg tårene raskt. Fortalte at jeg gråt av maktesløshet og sinne over kontrabeskjeden.
Møtet ble lengre enn planlagt. Vi ga hverandre en klem før vi gikk hver til vårt. Best av alt: Min leder skiftet mening igjen. Til stor glede for mine medarbeidere og meg.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.