Etter mange år som restaurantanmelder er det av og til naturlig å stille seg spørsmålene: Er jeg gått lei? Er jeg blitt for blasert og kravstor? Har jeg til og med begynt å tvile på egen vurderingsevne og overkompensere i feil retning, vært snillere enn jeg egentlig burde for ikke å være urimelig streng?

Og så ligger svaret i en ombygget garasje på Sankthanshaugen, i en av hovedstadens aller siste brosteinslagte gater, der duften av hvitløk og grill slår mot gjestene i det de åpner døren til det skarpt belyste rommet med naturbetonggulv.