Til minne om tidligere redaktør Kåre Valebrokk presenterer vi noen av hans klassiske lørdagskommentarer. Dette er en av dem.
22. mars 1993: Helt siden mine journalister prisverdig rullet opp skandalene omkring NAT-emisjonen, har næringslivets kvinner og menn terrorisert meg med tilbud om å holde vidløftige foredrag. Emnet for foredragene har notorisk vært som følger: Hva er god moral i næringslivet?
Jeg har stusset litt over denne akutte interesse for min person. Men når sant skal sies, har jeg stusset enda mer over hvor mange det er som ønsker svar på et spørsmål som jeg trodde forlengst hadde funnet sin løsning på hellig grunn: Gjør mot andre det du vil at andre skal gjøre mot deg.
Så enkelt er det åpenbart ikke. I næringslivet ønsker man klare regler for hva man kan gjøre mot andre. Hva andre har lov å gjøre, later til å være klart for de fleste.
Som journalist er jeg av natur skeptisk. Derfor tviler jeg litt på om næringslivet virkelig vil vite hva som er god og hva som er dårlig moral. Jeg er faktisk temmelig sikker på at det er av minst like stor interesse å få visshet om hvor langt en kan strekke loven før en havner på Dagens Næringslivs førsteside. Åpenbart er det ikke så viktig å diskutere hva som er riktig eller galt. Det er hva som er lov og hva som ikke er lov saken egentlig dreier seg om.
Derfor - når ønskene om moralistiske foredrag kommer - henviser jeg normalt til en jurist jeg kjenner. Han er ikke døyten mer moralsk enn jeg er, men han vet mer om hvor Ullersmos mur går gjennom livet. Hittil har ingen unnlatt å velge juristen.
Mens dette skrives, kommer meldingen om at Platou Securities har mistet retten til å tilrettelegge emisjoner, angivelig - ifølge Kredittilsynet - for å ha «brutt kravene til god forretningsskikk.»
Hva er så god forretningskikk? Det kan iallfall ikke være å oppføre seg som man for tiden oppfører seg i næringslivet. Er det å holde seg innenfor loven eller er det å gjøre mot andre det du vil at andre skal gjøre mot deg?
Jeg har problemer med teoretiske diskusjoner. Men fordi jeg har levd noen år på jorden - eller kanskje nettopp derfor - husker jeg ganske klart hvordan grensesnittet mellom lov og moral ble trukket i 50-årenes skolegård: Alt var lov, bare det ikke var «dårlig gjort». Dette «dårlig gjort» var det umulig å definere, jeg tror heller ingen prøvde, men ingen var noengang i tvil om hva det betød. Det som var «dårlig gjort», var noe man ganske enkelt ikke gjorde.
Siden er jeg blitt noen tiår eldre. Dessuten klokere, eller kanskje bare mer kynisk. Likevel griper jeg meg selv i å hente frem denne min barndoms enkle leveregel når alt annet synes å være ubrukbart som målestokk for menneskenes dårskaper.
Mens jeg først er inne på min barndom: Jeg har et annet sært minne. Det stammer fra dengang jeg for første gang hørte uttrykket «ærlighet varer lengst». Jeg tok det til etterretning, som det for tiden heter. Men jeg likte det ikke. Hvorfor jeg ikke likte det, har jeg først forstått siden. I mine kortbukser var ærlig noe man rett og slett var. Med «ærlighet varer lengst» var ærligheten plutselig gjort til et spørsmål om debet og kredit. Ærlig var ikke lenger noe man bare var. Man skulle være ærlig for det lønte seg. Det må ha vært på samme måte synden kom inn i verden.
Ny melding kommer inn mens jeg skriver: Platou Securities har bestemt seg for å nedlegge selskapet. Javel, svarer jeg. Da har de sikkert et nytt under stiftelse!
Kynisk, nei. Ikke tale om! Derimot er jeg kirkegjenger, vel å merke når kirkene er tomme for prester. I slutten av 1989 besøkte jeg et av verdens vakreste byggverk, katedralen i Salisbury i England, som dengang var under restaurering. Som så mange andre kirker preges også denne av tidligere tiders rike og mektige. Søyler og gulv, murer og vegger domineres av minnetavler: Duke of Northcliff, Hero of the Veld.
Normale dødelige har funnet andre steder å hvile. Her gis ikke ved dørene. Her er det vinnerne som har bestemt.
Med ett unntak. Midt mellom lordene og pengene, henger en sliten, fattigslig gipsplate, riktig bortkommet ser den ut. På platen står navnet på den døde. Han het Paul Wilson. Og så, like under navnet, bare tre ord: A strictly honest man. De siste ukers begivenheter har minnet meg ganske ofte om denne merkelige, forlengst døde person i katedralen i Salisbury. Opplagt må også han ha vært rik og mektig. Hvis ikke hadde han knapt fått plass på kirkeveggen. Likevel, det eneste han ønsket å bli husket for, var dette ene: A strictly honest man!
Jeg har et forslag til dem som ønsker å gjøre meg til en moralist verd å lytte til. Forslaget går selvsagt også til d'herrer i Platou Securities, som driver og legger ned. Ta heller en tur til Salisbury. Kanskje et posthumt møte med Paul Wilson ville gi en pekepinn om hva det hele dreier seg om, at ærlighet ikke er et relativt begrep, heller ikke et spørsmål om å bli tatt med buksene nede eller ikke og slett ikke noe som skal vare lengst.
Ærlig er rett og slett noe man er. Eller ikke er.
Ha en god helg!
Les flere av Kåres perler:
20. august 1988:
Forsvar for markedet
19. november 1988:
«Man bites dog»
16. juli 1988:
Moms på solen!
22. april 1995:
Kast iranerne ut!
27. januar 1996:
Utvalgte torturister
17. desember 1988:
Leve oppkomlingene!
8. mai 1999:
Riksen af bare faen
24. juli 1993:
Har du glemt, Rune?
4. juni 1988:
Et komma til besvær
25. juni 1988:
St. Hans med Karl Marx
27. august 1988:
Lørdagsandakt
Tilbake til hovedsaken (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.