Erobrer verden fra gutterommet

Tekst
Cashmere Cat ble møtt med måpende blikk og stormende jubel da han fylte det store dansegulvet på Paris-klubben Le Moulin Rouge. Haldenseren er på full fart mot stjernene, men må enn så lenge ta metroen på egen hånd mellom spillestedene. Limousinen kommer nok.

Cashmere Cat ble møtt med måpende blikk og stormende jubel da han fylte det store dansegulvet på Paris-klubben Le Moulin Rouge. Haldenseren er på full fart mot stjernene, men må enn så lenge ta metroen på egen hånd mellom spillestedene. Limousinen kommer nok.

Cashmere Cat surfer på en ny norsk bølge som skyller over verdens dansegulv.

Cashmere Cat er nervøs. Bare minutter gjenstår før han skal på scenen på Paris-klubben Le Bataclan, som oppvarming for bandet Major Lazer, men nå truer han med å starte settet sitt med «Fugledansen». Under kunstnernavnet Cashmere Cat er Magnus Høiberg (25) på god vei til å bli Norges nye internasjonale musikkstjerne. Han jobber med amerikanske stjerneprodusenter, jages av rappere og r&bartister, og er booket til 13 internasjonale festivaler i sommer. Han har takket nei til like mange, men her hjemme er det bare Øyafestivalen og Pstereo som har vist interesse.


Selvtilliten er ikke alltid på topp, men han trenger ikke å bekymre seg, for Paris-publikumet elsker Cashmere Cat. På scenen blir den nerdete og vimsete guttungen med det flisete håret til en mystisk musikkmester. Han syr hiphop, r&b og elektronisk klubbmusikk sammen til sitt eget uttrykk, og publikum jubler ekstra høyt da han spiller signaturlåten, den dvelende «Mirror Maru».

Da han sjekker Instagram umiddelbart etterpå, ler han fornøyd fordi en publikummer omtaler ham som «she». Høiberg bygger opp ryktene ved å poste uforholdsmessig mange søte kattebilder på nettet, pepret med emotikoner i alle regnbuens farger.

Han er ingen superstjerne ennå, det kommer tydelig frem da Høiberg selv må ta metroen videre til kveldens andre spillejobb. På stasjonen blir han gjenkjent av to jenter, som har danset seg svette til settet hans.

– You were really good, really! sier den ene på sin beste Paris-engelsk.

– What’s your name? spør den andre.

Høiberg skriver artistnavnet inn på den ene jentas mobil, i bytte mot at de forklarer veien til Le Machine du Moulin Rouge, i hjertet av Paris’ natteverden.

Sky perfeksjonist. Tolv timer tidligere legger Magnus Høiberg kofferten sin i bagasjehyllen på Paris-flyet med samme sirlige nøyaktighet og perfeksjon han viser i musikken sin. Kollegaene sier han lider av ekstrem kvalitetskontroll; alt han gir ut skal være helt perfekt. Han kan pirke på musikken i årevis, slik at alle de små detaljene i produksjonen er på rett plass, før det omsider gis ut.

Høibergs remiks av rapperen 2 Chainz’ «No Lie» toppet musikkmagasinet Vibes liste over «25 Awesome Genre-Benders of 2012», og han er i ferd med å bli en av Norges mest ettertraktede musikere i utlandet. Her hjemme dukker han i hovedsak opp i notiser om spillejobber, entusiastisk dekning i lokalavisen Halden Arbeiderblad – og én terningkast 6-anmeldelse i VG.

Det er nemlig ikke så lett å komme Høiberg inn på livet. Han vil la musikken tale for seg selv. Han gjør ingen intervjuer, har aldri sagt ett eneste ord fra scenekanten, og har til og med gitt moren – som i årevis har mast på musikkjournalister om å skrive om sønnen – munnkurv.

Cashmere Cat er ikke det eneste den norske klubbverdenen har fostret de siste årene. Med likesinnede som Slick Shoota, Drippin’, Funkin Matt og Finnebassen ses konturene av en fjerde generasjon med eksportvennlig elektronisk dansemusikk fra nord.

 

Nerdenes inntog. Da Marius Garberg Mevold (28) ble tenåring, begynte han, inspirert av engelske The Prodigy, å lete frem programvaren han trengte for å lage elektronisk musikk på gutterommet på øya Gossen, i havgapet utenfor Molde. Selv om han begynte å studere lyd- og musikkproduksjon som 20-åring, løsnet det ikke før han begynte å lage dubstep i 2009.

– Jeg arrangerte klubbkvelder i Trondheim, og ga låten «Switched» til DJ Oneman fra London, og tenkte ikke noe mer over det. Men han var kul, og et par dager senere tvitret han at han hadde spilt låten på en spillejobb i London, og folk hadde tatt helt av. Derfor sendte jeg den til Mistajam på BBC, og han spilte den nesten hver dag i et halvår, forteller Mevold, som inntil da aldri hadde blitt spilt på norsk radio.

Mevold holder fortsatt på jobben som it-konsulent i Evry ved siden av dj-oppdrag og musikkproduksjon under kunstnernavnet Slick Shoota.

Grovt sagt har norsk elektronisk musikk hatt tre viktige scener som har gjort seg bemerket i utlandet. I 1980-årene var Tromsø midtpunktet, representert med kjølig, «arktisk» techno og dempet ambient fra artister som Biosphere og Mental Overdrive. På tampen av 1990-tallet dreide tyngdepunktet mot Bergen, båret frem av innflyttede nordlendinger som Bjørn Torske og Röyksopp. Sistnevnte ble verdensstjerner parallellt med en internasjonal chillout-bølge tidlig på 2000-tallet. Dette ble etterfulgt av en osloscene med sofistikert, melodisk house, der artister som Lindstrøm, Todd Terje og Prins Thomas drev med noe som ble døpt «space disco» eller bare «oslodisco».

Den fjerde klubbgenerasjonen kommer fra gutterom over hele Norge. De skaffer seg et publikum på samme sted de selv fant både musikk og programvare som tenåringer: på nettet.

Marius Garberg Mevold prøvde først lykken i de mindre kjente og regeltro Chicago-genrene «juke» og «footwork» – kjapp, repetitiv og basstung dansemusikk. Aliaset Slick Shoota ble født mest som en spøk. Han opprettet en profil på det stadig viktigere musikalske nettsamfunnet Soundcloud.

– På Soundcloud har man muligheten til å dele låtene sine for gratis nedlasting, og om interessen er der, kan ting plutselig gå veldig fort.

Man kan for eksempel bli oppdaget av viktige plateselskap. I dagens klubbvirkelighet skrives det ofte platekontrakt for enkeltlåter, og i mars ifjor ga Slick Shoota ut sin første ep på selskapet Loose Squares, noe som igjen førte til økt interesse. Blant annet begynte Mad Decent, plateselskapet til den amerikanske musikeren og trendsetteren Diplo, å følge ham på Soundcloud.

Noen dager senere fikk Mevold meldingen: «Do you wanna do something with Mad Decent?»

– Det var veldig lett å svare på. Det var helt sprøtt, det som startet som en «joke», ble nå utgitt på Mad Decent, sier Mevold.

To uker etter Slick Shoota slapp ep-en ifjor, ga den amerikanske produsenten Baauer ut sin «Harlem Shake» samme sted. Da låten i vinter ble det største virale fenomenet siden PSYs «Gangnam Style», snuste samleplaten Baauer og Slick Shoota er med på plutselig på den amerikanske Billboard-listen.

– Det viser hvor fort ting kan skje. Jeg har aldri fått noe kulturstøtte eller hatt folk som har pushet meg, men alltid vært han fyren som hører på den rare musikken ingen andre hører på.

Plutselig var Slick Shoota også etterspurt som dj, og det siste året har han spilt i Russland, Nederland, Slovenia, Ukraina, Litauen, Spania og Storbritannia. Det er nemlig i spillejobbene pengene ligger, for musikken fungerer i hovedsak som reklame.

 

Artist og dj. Da Mats Ronander (26) fylte 16 år, tok han valget: Skulle han spare til dj-utstyr eller førerkort? Han valgte dj-drømmen, og ble allerede samme år belønnet med sin første platekontrakt.

– Kan dette rett og slett kalles en ny osloscene?

– Du kan si det, men vi er ikke en gjeng, selv om jeg kjenner både Slick Shoota og Cashmere Cat, og nesten alle har holdt på veldig lenge.

Ronander, alias Funkin Matt, heller mer mot europeisk house og techno. Han fikk sitt gjennombrudd da han ble oppdaget av den hollandske dj-en Sidney Samson, som ga ut så mange av låtene hans at Funkin Matt i dag regnes som en av stilskaperne i det han selv kaller nederlandsk «syrehouse». I det siste har interessen kommet fra amerikanske A-Trak, lenge best kjent som Kanye Wests dj, men i økende grad en egen kraft innen moderne klubbmusikk med sitt plateselskap Fool’s Gold. Riktig plateselskap er svært viktig for å nå ut til publikum og smaksdommere.

– I dag kan «alle» få kontrakt på et crappy plateselskap, spørsmålet er om du kan få det med et stort og populært selskap, som faktisk kan hjelpe deg. Hvis du vil at folk skal høre låtene dine, trenger du å få noen til å hjelpe deg til å få dem hørt. Du kan ikke bare sende en låt til Steve Angello i Swedish House Mafia, og håpe at han hører den.

Pengene ligger uansett ikke i utgivelsene.

– Det er konsertene man tjener penger på. Ja, det er dj-oppdrag, men jeg kaller det konserter, fordi jeg nesten bare spiller mine egne låter, minst 50 prosent.

Utviklingen på klubbscenen innebærer også at de mest populære dj-ene i dag ikke nødvendigvis er de teknisk dyktigste. Svenske Tim «Avicii» Bergling ligger for eksempel på tredjeplass i DJ Mags 2012-rangering av verdens største dj-er.

– Avicii var ikke flink til å mikse før han ble kjent, han var ikke kjent som dj. Men du når ikke dj-toppen i dag uten å mekke din egen musikk. De største djene i dag kjøper dessuten låter av andre artister.

 

Mr. Beat. I mai gjorde den mystiske hiphopgruppen Yoguttene sin andre konsert noensinne, på Revolver i Oslo. De maskerte bergenserne har kalt seg opp etter kjendiser som Jenny Skavlan, Linni Meister og Tone Damli, bruker geriljamarkedsføring og kommuniserer utelukkende med omverdenen i STORE BOKSTAVER på Twitter. Ikke like mange blant publikum la merke til dj-en, men Erik «Drippin’» Spanne (22) er også en mann å regne med på egen hånd.

Han har bare laget musikk i knappe to år, men er såpass etterspurt av Bergens rappere at etterspørselen etter Drippin’-beats truer med å konkurrere med hans egen solokarriere. Den første beaten han noensinne laget endte opp som låten «Turboneger» fra Girson i A-laget, mens Lars Vaular også er fast kunde.

– Jeg liker musikk, men kan ikke spille piano eller noe annet. Jeg fikk bare lyst til å prøve, se om jeg får det til, legge det ut på internett og se hva som skjer. Og det var jo akkurat da Soundcloud begynte å bli popu lært.

Drippin’ er inspirert av amerikansk hiphop, jamaicansk dancehall og annen basstung klubbmusikk, og i likhet med Cashmere Cat, Slick Shoota og Funkin Matt viser han betydelig større interesse for samtidens klubbmusikk enn musikkhistorien.

– Jeg tror ikke det er noe navn for musikken vi driver med ennå. Men vi har en felles holdning, vi ser oss ikke for mye tilbake i tid, og er mest opptatt av det nye og fremtidsrettede. Dessuten tilhører vi generasjonen som lever på internett, mens de eldre kanskje ikke er så opptatt av hvordan man presenterer seg selv på nett, og ikke ser hvorfor det er viktig.

På Soundcloud er det amerikanere som viser mest interesse for Drippin’s musikk, og han har allerede innledet samarbeid med New York-rapperen Le1f, mens flere andre lurer i kulissene.

– I Norge er det ingen kultur for den musikken vi driver med, men er det ikke bare naturlig at mer og mer musikk blir elektronisk? Både pop og hiphop er jo elektroniske musikkformer i dag, og jeg synes dagens popmusikk er variert og bra, sammenlignet med da jeg var yngre. Jeg synes det er kjekt at genrene blandes, og det er nettopp det jeg eksperimenterer med i musikken og dj-settene, jeg tar trommesamples fra dancehall og lager noe annet. Jeg blander hiphop med grime-instrumentaler, spiller grime med annen klubbmusikk fra USA.

 

Oslodisco 2.0. Finn Peder Wang (25) ser den brasilianske soloppgangen fra sin plass bak platespillerne på Warung Beach Club i Florianòpolis – «the South American temple of electronic music». Han er midt i et syvtimers sett som varer til ni om morgenen, og ser publikum stimle ut i morgengryen etter å ha overlevd et blytungt sett fra den tyske technokongen Sven Väth.

– Det ble en greie jeg aldri har opplevd før, ikke minst da jeg fløy videre til to andre spillejobber på ettermiddagen og natten. Tre spillejobber på 24 timer, uten søvn. Den siste gikk på autopilot, forteller Wang, alias fremadstormende Finnebassen.

Der Cashmere Cat, Slick Shoota, Funkin Matt og Drippin’ representerer et brudd med den norske klubbmusikkhistorien, føler Finnebassen seg mer hjemme i et oslomiljø som har dype røtter i househistorien. Produksjonsmessig er han inspirert av Lindstrøm og Todd Terje, mens han som dj ser opp til veteraner som Olanskii og g-Ha.

Wang jobber fulltid som dj og musiker. Nesten hver helg er det spillejobber verden rundt.

– Det er bare meg. Alle disse øyeblikkene blir servert til meg alene, for min nytelse only, og det er selvfølgelig litt trist. Du sitter ikke med noe håndfast igjen etter en dj-gig, bare minnet om festen. Du er på hotellrommet, blodet pumper, og da ender det ofte med at jeg sender Snapchat-bilder til alle kompisene mine. «Nå er det gøy!» liksom. Sosiale medier er definitivt en tilflukt ute på tur. Et trygt hjørne.

Han begynte å lage musikk som Finnebassen i 2009, og fikk sitt gjennombrudd da han la ut låten «If You Only Knew» på Soundcloud.

– Den var ganske utypisk for alt annet jeg hadde gjort, og bare et par dager etterpå var det fryktelig mange flere avspillinger og kommentarer enn jeg noensinne hadde opplevd, blant annet ti beskjeder fra forskjellige plateselskap som ville gi ut låten.

«If You Only Knew» klatret til førsteplass på deephouse-listen på Beatport.com, verdens største plattform for elektronisk musikk.

– Det finnes mange flinke dj-er, men få som produserer egen musikk. Hvis du har en drøm om å leve av å være dj, så må du lage musikk. Låtene er dine salgsdokumententer. Jeg tjente like mye på nummer én-låten min som på én spillejobb.

 

Varemerket. På Le Machine du Moulin Rouge har Cashmere Cat det fullstappede dansegulvet i sin hule hånd. Men litt før klokken to denne vårnatten får 25-åringen uventet konkurranse om oppmerksomheten, da en diger bamse med skjegg og solbriller skrider bredbent forbi. Rick Ross, som MTV utpekte til fjorårets heteste rapper, er i huset, men det er altså en haldenser som står for musikken når følget til Miami-rapperen brøyter seg frem mot vip-losjen.

Nattklubben ligger i Pigalle-distriktet, hjertet av Paris’ natteliv, vegg i vegg med sagnomsuste Moulin Rouge. I kveld danser franskmennene ikke til cancan, men er oppslukt av Magnus Høibergs saus av r&b, gangstarap, dubstep, house og andre avarter av elektronisk dansemusikk. Han begynner allerede å bli godt vant til at musikken hans trekker til seg amerikanske stjerner som fluepapir. Han har vært i studio med Benny Blanco, mannen bak Katy Perrys monsterhit «I Kissed A Girl», og Diplo, best kjent for sitt arbeid med M.I.A. og Major Lazer. En av låtene fra dette samarbeidet ender trolig opp på det kommende albumet til millionselgende Maroon 5. Han har vært i studio med r&b-stjerneskuddet Jeremih, og skal jobbe med den fremadstormende rapperen Problem. Han har fått fanmelding fra dubstepkongen Skrillex og remikset Lana Del Rey.

Rick Ross forblir i vip-losjen denne kvelden, men Magnus Høiberg har uansett satt seg høyere mål. Han har lovet å klippe av seg håret – hans varemerke – den dagen Kanye West ringer for å samarbeide.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.

Vi bruker informasjonskapsler (cookies) for å gi deg en best mulig brukeropplevelse på DN.no. Disse brukes til analyseformål, produktforbedringer samt tilpasning av annonser og innhold. Les mer om informasjonskapsler og hvordan vi behandler personopplysninger på våre personvernsider.

Les mer Lukk