Hanne Borchgrevink

Da Hanne Borchgrevink (64) var barn, eide hun to glansbilder med samme motiv. Men det ene var lite, det andre stort. I katalogen som følger hennes største utstilling noensinne, på Lillehammer Kunstmuseum, får minnet kunstneren til å peke på at hun har «vært fascinert av variasjon over samme motiv helt fra jeg var ganske liten».

Uttalelsen er særlig relevant for måten kurator Cecilie Skeide har organisert utstillingen på: Hun har identifisert noen få motiver – alle varianter av hus – som hun følger gjennom inntil fire tiår. Borchgrevink tilhører nemlig den gruppen kunstnere som dypest sett alltid jobber med det samme. For henne har hus­motivet vist seg å være særlig egnet i arbeidet med grunnleggende spørsmål om farge, rom og flate. Med årene er da også husene hennes blitt stadig mer reduserte og abstraherte – i den grad at et av maleriene på utstillingen nærmer seg det monokrome, og at bildet som ønsker velkommen, er bortimot nonfigurativt. Men likevel er huset der til enhver tid, om enn ikke alltid like umiddelbart gjenkjennelig.

Selv om utstillingen viser at bildene hennes på 1980-tallet var noe mer «maleriske» og detaljrike, har motivet fulgt henne gjennom skiftende moter på kunstscenen for øvrig. For noen år siden skjedde det imidlertid noe med mottagelsen: Flere unge kolleger trakk Borchgrevink frem i gruppeutstillinger. Først og fremst fikk hun i 2011 æren av å være festspillutstiller, og Bergen Kunsthall ledet lesningen av Borchgrevinks kunst i nye og internasjonale retninger: At hun hører hjemme i en modernistisk tradisjon, er åpenbart, men i Bergen ble slektskapet med mer konseptuell kunst understreket. Det analytiske og idéorienterte, sansen for repetisjon og arbeid i serier, poengteres ytterligere på Lillehammer.

Borchgrevinks produksjon omtales som en form for forskning, et mye brukt begrep i ­dag­ens kunstliv, som er vanskelig å få grep om. Refleksjoner over husene som symboler og ­livet som utspiller seg i dem, tones ned til fordel for ideen om bygningene som redskap i formundersøkelser. Som i Bergen har Borchgrevink malt hus direkte på veggen og fargesatt rom.

VARIASJON
Sammenhengen hun inngår i på Lillehammer, understreker derimot modernisten: I forbindelse med åpningen av Snøhettas andre tilskudd til Erling Viksjøs opprinnelige bygning har ledelsen fylt salene med historisk modernisme.

I tråd med vår tids interesse for utstillingshistorie har Lillehammer Kunstmuseum ­gjenskapt en berømt Kunstnernes Hus-utstilling fra 1961 – av Arnold Haukelands skulp­turer og Jakob Weidemanns «skogbunnbilder». Den omtales gjerne som abstraksjonens gjennombrudd i norsk offentlighet. Weidemanns nære tilknytning til Lillehammer og museet har bidratt til at han i tillegg hedres med en ­separatutstilling. På utsiden blinker Bård ­Breiviks kraftfulle fasadeutsmykning i rustfritt stål, som omslutter tre av nybyggets sider. Et utvalg fra Erling Nebys samling plasserer de norske modernistene i en internasjonal sammenheng.

Men det er altså den eneste nålevende blant dem som dominerer. Å følge utviklingen av Borchgrevinks motivkrets over tid er opp­lysende, og at skisser og fotografier er med, understreker preget av systematikk. Mange av husbildene har forelegg i «virkeligheten», men fra den ene varianten til den neste blir motivet i stadig større grad fiksjonalisert. Parallelt ­varierer hun billedstørrelse, husstørrelse, synsvinkel, bakgrunn, fargebruk, malemåte, innramming og grad av abstraksjon. Vinduer, for eksempel, kan komme og gå. Utstillingen demonstrerer rikdommen et så konsekvent og tilsynelatende strengt kunstnerskap som ­Borchgrevinks kan resultere i.

Å SE
Samspillet mediene imellom er dessuten et viktig anliggende i den: Helt siden studie­dagene har Borchgrevink arbeidet parallelt med maleri og grafikk, og for utviklingen av bildene hennes kan grafikken være vel så viktig som det mer prestisjetunge maleriet. Monteringen understreker også den stadige medievariasjonen: et stort tresnitt ved siden av et mindre maleri like gjerne som et bitte lite ­maleri ved siden av et stort. En rekke montere inneholder både trykkplater og tekster, ytter­ligere tegn på utstillingens interesse for den kunstneriske prosessen. I en illustrerende liste kunstneren selv har laget, sporer hun et motiv fra det ene bildet og mediet til det neste.

Noe av det mest fascinerende her er den lille forskjellens potensielt store betydning

Noe av det mest fascinerende her er den lille forskjellens potensielt store betydning. For den som er villig til å bruke tid og har et skarpt blikk, åpenbarer stadig nye ulikheter seg i de ved første øyekast så ensartede husbildene.

I det hele tatt er Borchgrevinks arbeider på flere plan en type kunst som inviterer til ref­leksjon over det å se. Stadig undrer jeg meg over hva jeg egentlig betrakter.

Dessverre er den ambisiøse katalogen «Sparsomhetens estetikk» et slit å komme gjennom, mange relevante poenger til tross. At Borchgrevinks kunst er så lavmælt og lite pretensiøs, gjør kuratorens tekst særlig påfallende: Ikke bare er de språklige feilene mange. Prosaen strekker seg mot et abstraksjonsnivå skribenten ikke behersker, og altfor ofte er ­resultatet oppstyltede setninger som knapt gir mening.

Derfor er det en lettelse å bla om til kunstnerens egne ord om det som er både hverdag og livsverk for henne, nøkterne og presise som de er: «Målet er å få det til å se selvfølgelig og ­enkelt ut, selv om det i noen tilfeller kan inneholde en eksplosjon.»(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.