Hun har lagt seg i et kratt. Ganske umerkelig ligger hun her, mellom bregner og slåpetorn, i sjøkanten av Sandefjord: Med ansiktet mot havet, ryggen mot fjellveggen og tærne strukket ut i grønt gress. Hun har ny bekledning av lys betong, lukter ennå av nyhøvlet eik, men på underlig vis virker det som om hun har ligget her og dormet i solsteken lenge – som om hun har grodd fast mellom svabergene og slått røtter i tett terreng.
For