– Vi er atten stykker her. Det er orkesterets laurbær også. Jeg er den gamle ulven, da, Reiulf.

Arkitekt Reiulf Ramstad smiler i en nygotisk villa fra 1860-tallet på Oslos urbane vestkant. Omgitt av egne modeller snakker han om Jacob-prisen, utmerkelsen Norsk Design- og Arkitektursenter hedrer ham med 20. november. Huset er tegnet av Georg Andreas Bull, Ole Bulls bror, og ble i sommer nytt hovedkvarter for Reiulf Ramstad Arkitekter, det snart tyve år gamle kontoret som i dag har ti nasjoner representert i sin lille stab.

 – Det kommer søknader fra hele verden hver eneste dag, uten at vi har gjort noe for det. Det er kanskje mer oppmerksomhet omkring kontoret i utlandet enn i Norge. I forrige uke var jeg i Canada, og da var det flere som hadde kjøpt den siste boken vår enn jeg har hørt om i Norge.

Neste uke venter Kina, der Ramstad – som i Canada – skal foredra på universiteter.

 – Den globale kulturen er fantastisk fordi den gjør at man blir mer tribal enn nasjonal. Det er et livssyn: Å være interessert både i det laveste og det høyeste nivået – det helt lokale, hvor betongen treffer gresskanten, og det globale, hvordan vi egentlig sameksisterer. Det tror jeg er grunnen til at vi liker at det er så mange ulike nasjoner her.

I YTTERKANTEN

I 1995, samme år som han ble tvillingfar, startet Ramstad eget kontor. Ifølge arkitekten ble kontoret omtrent som et tredje barn – i dag er da også barnas mor blitt dets daglige leder.

 – Alle innkjøp av tjenester i det offentlige skulle da som nå gå gjennom et system tuftet på prekvalifiseringer, husker han fra oppstarten.

 – Men vi ble aldri prekvalifisert til nesten noe som helst. Så kontoret ble til helt ute i grøftekanten. Da måtte man ta til takke med prosjekter få andre var interessert i. Det er blitt veien vår – et liv i ytterkanten.

Han ler, men mener det har skjerpet blikket og fått ham til ikke å ta noe for gitt. Det har også bidratt til å gjøre Ramstad kritisk til en verden hvor alt skal være det han kaller «preakseptert», noe han mener hindrer nytenkning.

 – Kanskje vi får preaksepterte romaner? Hvor blir den spesielle konteksten ivaretatt? Steder er jo forskjellige, og mennesker er forskjellige – sansningen, hvordan vi opplever tilværelsen, er ulik fra menneske til menneske. For oss er ingenting preakseptert.

På spørsmål om en rød tråd gjennom kontorets prosjekter, svarer Ramstad med å poengtere betydningen av å arbeide for at hvert enkelt prosjekt skal kunne bli best mulig.

 – De kan være veldig forskjellige. Hvis man lager en kirke, som på en måte er et irrasjonelt byggverk – det handler om tilværelsen og sansene – må man se i en eksistensiell retning. Da vi laget en resirkuleringsstasjon for avfall, derimot, reagerte jeg veldig på at de fleste slike steder var vondtluktende og ikke appellerte, og tenkte at man måtte gjøre det til et mye mer feminint sted, med sterke, vakre farger og innslag av organiske materialer. Jeg tror den røde tråden er å være litt som en grevling – grave dypt nok i oppgaven for å finne ut hva som er spørsmålet her og hvordan vi kan svare best mulig på det, sier arkitekten.

«Kontoret demonstrerer en evne til å skape god arkitektur uavhengig av sted, skala og funksjon», heter det i uttalelsen til prisjuryen, som fremhever variasjonen i Ramstads prosjekter. Han står da også bak både kiosker og museer, t-banestasjoner og villaer.

 – I dag er det sånn at de fleste kontorer ser på profesjonalisering som spesialisering, sier han.

 – I Amerika er det veldig utbredt. Jeg har bodd der, og der ble man veldig flink til å bli spesialist, men mistet nesten grepet på den generelle virkeligheten. Allerede i ung alder tenkte jeg at det er veldig spesielt med folk som er så dyktige på noe, men når man begynner å snakke med dem om verden og politikk og historie, så er det liksom bare ingenting. Hva ønsker dere å være spesialisert på, spør folk. Kvalitet, svarer jeg.

VENEZIA

Den unge Reiulf Ramstad ville ikke bli arkitekt, men ballettdanser. I fire år trente han ved Operaens ballettskole.

 – Jeg drev voldsomt med det, og prøvde å komme inn på Statens Balletthøgskole. Men jeg hadde spilt håndball og var for hard i kroppen. Så jeg begynte å tenke: Skulle jeg bruke livet mitt på noe som jeg ville sterkt, men ikke greide å mestre så godt?

Moren hans var interiørarkitekt, og på et tidspunkt begynte sønnen å tegne heller enn å danse.

 – For å undersøke, jobbet jeg som praktikant på et arkitektkontor et år. Så fant jeg ut at det var veldig interessant. For første gang oppdaget jeg pasjon. Det er en herlig oppdagelse. Da ble det egentlig bare et spørsmål om hvor jeg skulle studere.

Da han hadde bestemt seg for å bli arkitekt, og for å studere i utlandet, spurte han professor Christian Norberg-Schulz, en arkitekt hvis tanker om stedets ånd og hvorfor vi føler oss hjemme der Ramstad stadig er opptatt av, hvor han burde studere.

 – Ikke dra til Venezia, sa han, der er de kommunister. Da drar jeg til Venezia, sa jeg. 

Ramstad lærte seg italiensk. I 1984 begynte han å studere. Han ble i Venezia i syv år, selv om noe av det første han ble møtt med der, var påstanden om at arkitekturen var død.

 – I den perioden var skolen i Venezia rangert som den beste i Europa. Alvaro Siza, Tadao Ando og James Sterling, alle disse berømte arkitektene, kom og foreleste.

 – Hva tok du med deg hjem igjen derfra?

 – Selve det å bo i Venezia er en opplevelse for et moderne menneske – å bo på vannet, uten bil. Jeg skulle ønske at flere kunne bo sånn, at byene våre kunne vært mye mer i symbiose med landskapet og at de var tettere, slik at man kunne gå og møte hverandre, at byen var som en stue. Også er den jo en kunstmetropol, selv om det er veldig mange turister der.

Han tenker seg om.

 – Det andre var at du på skolen, på tross av sin veldig dårlige organisering, fikk møte mange inspirerende mennesker som gjerne hatet hverandre faglig, men som skapte en stor debatt rundt arkitekturen – en skikkelse som Aldo Rossi, for eksempel.

Ramstad snakker videre om den håndverksmessige presisjonen han lærte, om arven etter den store venetianske modernisten Carlo Scarpa.

I Italia reiste han også mye rundt og studerte gamle bygninger. Særlig 1500-tallsarkitekten Palladio, som tegnet mye i Veneto-regionen, har opptatt ham. Hvorfor står bygg i Italia i mange hundre år? har han spurt seg. Reist rundt i Mexico og sett på modernistiske hus av Luis Barragan, en annen inspirasjonskilde, har han også gjort.

 – Men da jeg kom hjem fra Venezia, var det arbeidsledighet overalt, så da begynte jeg å jobbe gratis på Arkitekthøgskolen i Trondheim.

ULIK LOV

Ramstad kaller de første årene i Norge «litt tunge», og omtaler seg selv som «en fremmed fugl». Men med årene har både oppgavene og prisene materialisert seg.

Prosjekter og løsninger av dem som er typiske for ham? Han begynner å snakke om at et bygg er en del av et landskap og ikke bare et objekt i seg selv, for så å trekke frem en barnehage i Oslo som han begynte å tegne tidlig på 2000-tallet.

 – Det er veldig vanskelig å tegne for barn, men det var morsomt. Vi så på andre barnehager først, og i den perioden så de fleste ut som små anstalter. De greide i for liten grad å illustrere barnets styrker – det naive, gleden, fantasien. Nå holder vi på med et anlegg for demente, som også er veldig manualpreget. Men å ha noen åpnere rammer for å kunne finne svar, tror jeg er veldig viktig. Det hadde vi i barnehagen.

Videreutviklingen av eldre bygningsmasse for Høgskolen i Østfold ble nominert til den prestisjetunge Mies van der Rohe-prisen, og er, sammen med prosjektet for Nasjonale turistveger i Trollstigen, også dét Mies-nominert, blant Ramstads mest omtalte oppdrag.

 – Det er sånt som Høgskolen i Østfold vi ønsker å bygge mer av – store hus der man kan bruke mye tid på å undersøke løsninger og jobbe sammen med industri på en dypere måte.

Arkitekten sammenligner prosjektene sine med bøker. Han tenker seg om.

 – Jeg tror heller ikke man kommer utenom Trollstigen. Det prosjektet brukte vi åtte år på – på grunn av naturens sterke krefter kunne du bare bygge tre måneder i året. Vi underestimerer tid som planleggingsressurs. I dag har vi teknologi som er lynrask, men hjernene våre trenger mer tid for å komme frem til intelligente svar. Den gode vinen, den trenger jo tid.

At både Høgskolen i Østfold og Trollstigen-anlegget ligger utenfor hovedstaden, er betegnende for Ramstads portefølje. I fremtiden vil han gjerne være med og bidra til mer god arkitektur i Oslo, byen han er født i.

 – Vi har oppdrag i femten fylker. Så vi er litt arkitekturens svar på «Norge rundt».

Han ler, men legger til at små steder ofte er mer åpne for eksperimenter.

 – Det har vært veldig interessant, for du møter veldig mange forskjellige realiteter. Da ser man at Plan- og bygningsloven og alle regler er komplekse saker. De blir tolket så forskjellig rundt i landet, så jeg pleier å si at loven er ulik for alle.

Les mer fra D2 her.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.