– Vi brant opp souvenirkiosken. Det var bare en gammel brakke, ikke en arkitektonisk perle, akkurat, sier Jan Andresen.

Han viser på kartet hvor det nye bygget ligger, som en del av turistveianlegget Steinsdalsfossen i Hardanger. Det åpnet tidligere i sommer, er i betong med en grønn, metallisk tone som fanger opp fossens smeltevannfarge om våren, og tegnet av arkitektene Jarmund/Vigsnæs. Det er nok et eksempel på de arkitektoniske perlene som nå er strødd langs landets veier, som en del av Nasjonale turistveger, et av de mest suksessfulle norske reiselivsprosjekter i nyere tid – mye på grunn av den kompromissløse satsingen på ny arkitektur.

Så det passet bra at brannvesenet takket ja til å bruke den gamle souvenirkiosken i en brannøvelse, synes Andresen.

I år er det 20 år siden Turistvegene ble satt i gang, og Andresen har vært med helt siden starten – de siste 15 årene som sjef. Det som begynte som et prøveprosjekt, har endt opp som en bærebjelke i norsk reiseliv, med milliardbudsjett. En kamp for kvalitet, mener sjefen selv.

– Du må holde ut. Så er det blitt en realitet. Oppskriften er grei, sier Andresen.

– Eller grei er kanskje ikke rett ord.

UROMANTISK

Én svinger seg fryktløst opp Trollstigen, en annen har meterhøye brøytekanter over Sognefjellet og en tredje tilbyr utsikter til Lofotens taggete topper. Og det finnes femten til: Nasjonale turistveger er 18 veistykker, og går gjennom «det flotteste av norsk natur», ifølge Statens vegvesen.

Men naturen i Norge er jo en kjent sak. Det som har gitt internasjonal spalteplass er hvordan de er tegnet inn i naturen.

De kunne fort blitt tradisjonelle, med torvtak og rosemaling, men er blitt utstillingsvinduer for ny, norsk arkitektur: selvlysende grønne dører og betong, klare linjer og nyskapende bruk av tre og metall.

– Det er vel romantisk nok med norsk natur, sier Andresen.

I sommer er to nye attraksjoner åpnet, i tillegg til Steinsdalsfossen har også Eldhusøya langs Atlanterhavsveien gjort seg fin for bilturistene, med servicebygg og utsiktssti rundt øya, som ligger rett ut mot havet. For et par år siden åpnet det foreløpig største og dyreste anlegget, ved Trollstigen, og arbeidet rundt Vøringsfossen er i full gang. Arbeidet med turistveiene regnes nå som halvveis, og arkitektene kniver om å være med videre: 178 søknader kom inn da Vegvesenet tidligere i år etterspurte arkitekter som ville konkurrere om å utvikle nye tomter, i første omgang på Senja og i Lofoten. Åtte ble valgt ut.

Når hele prosjektet er ferdig, har Andresen fått bruke 3,5 milliarder kroner på det han kaller «nyskapende arkitektur og tankevekkende kunst».

BAKSPILLEREN

Det ser på ingen måte ut som mange av disse pengene har tilfalt sjefens kontor. Han sitter i en brakke, som er bygd opp ved siden av kontorene til Statens vegvesen Region øst, på Lillehammer.

– Det er ikke inspirerende å se seg om i rommet. Men det er nok inspirasjon i skjerm og dokument, sier Jan Andresen.

Han er hverken en visjonær retoriker med erfaring fra kulturlivet, eller en durkdreven prosjektleder fra næringslivet. Han er en hvithåret, høy og senete mann, som ser ut som han hører hjemme på et fjell i en slitt anorakk, med blåst i håret. Men her sitter han inne i brakken og skriver på et notat. Som vanlig. Ifølge ham selv er dette noe av det han er best til, og når han tenker seg om, noe han liker å gjøre.

– Notater. Mitt våpen er notater. Regneark og notater, sierhan.

– Jeg er ryddig. Jeg gir innspill, til det klokkeslettet gjelder.

For det er tunge, og noen vil også mene tungrodde, instanser som måtte overtales for å få turistveiene på plass, slike som liker å ha planene på stell.

– Langtidsplanlegging og struktur og tålmodighet. Og en god visjon, forklarer Andresen.

OVENFRA

Mange land har sine turistveier, men flere steder, som i USA, har Scenic Roads vært noe som lokale myndigheter kan fylle med litt hva de vil. I Norge er det Andresen og hans seksjon som har bestemt, fra sitt kontor på Lillehammer.

– Det ovenfra og ned har vært viktig, sier Andresen. 

– Jeg tror hemmeligheten var at det ble ett nasjonalt grep. Hvis vi hadde latt alle blomster blomstre, ville det blitt vanskelig med kvaliteten.

Noen kommuner har prøvd seg på å protestere mot det moderne, krevd laft og torvtak.Men da setter Andresen foten ned.

– Vi ville ha mer spennende løsninger, nyskapende, sier han.

Hvordan det ble slik? I Andresens øyne er det kanskje fordi ett av de første prøveprosjektene, tilbake på 1990-tallet, ble vellykket. Han hadde ansvaret for veien over Sognefjellet og fikk med seg Jan Olav Jensen i Jensen & Skodvin arkitektkontor og arkitekt Carl-Viggo Hølmebakk, som lagde rasteplasser og utsiktspunkter som var moderne, og samtidig viste omtanke for stedet og naturen rundt. Også kunstneren Knut Wold bidro.

– Når man er ingeniør, må man ha med seg andre folk, sier Andresen.

Veien over Sognefjellet ble en av Norges første turistveier, i 1997, og arkitektene og veivesenet fikk Statens byggeskikkpris for «fremragende utviklingsarbeid» for rasteplassene.

Siden la Andresen og en kollega ut på en cirka 10.000 kilometer lang kjøretur på kryss og tvers av nasjonen, 60 forslag til nye turistveier skulle testes ut.

Etter mye gassing og glaning, satt de igjen med 18 strekninger og omtrent 2000 kilometer turistvei.

Samarbeidet med norske, og ofte unge, arkitekter fortsatte, og etterhvert fikk Andresen og hans stab et Arkitekturråd og et Kvalitetsråd til å hjelpe seg.

– Det har vært en voldsomt grundig prosess, sier Andresen.

Oppmerksomhet og priser har det vært flust av. Når han får spørsmål om hvorfor prosjektet har fått såpass mye oppmerksomhet, blir han stille en stund. Ser ut av vinduet, myser som om han skulle sett ut på et fjell.

– Det er kvalitet tvers gjennom. Det tror jeg det er. Kvalitet.

VEIMANN

Vei har alltid vært et tema der Andresen kommer fra, indre Sogn. Etter å ha gått ut fra NTH i Trondheim med visstnok eksepsjonelle karakterer, som han selv omtaler som «brukbare», fikk han etterhvert jobb i veivesenet på Lillehammer, en «fin arbeidsgiver». Andresen fremstår diplomatisk, nesten sjenert, aldri bombastisk.

Men han vet jo hva han vil. Fikk plassert turistveikontoret til Lillehammer fordi han bodde der. Og hvis han vet at alt er gjort rett, hvis notatene er på plass, og hvis noen likevel prøver seg på omkamper, prøver å tvinge turistveiene inn i en slags felles fold, et sted de ikke hører hjemme:

– Da kan man bli bisk. Men det er ikke mange ganger. Men det hender, sier Andresen.

Oftere er han ingeniøren, som ligger våken og tenker på takduken på en av turistveienes bygninger i Finnmark, som må være strammet på en spesiell måte for ikke å blåse sin vei.

– Det var noe som gnog litt. Men den holdt seg fint, sier Andresen.

Ingeniøren forteller også om rekkverket i Gudbrandsjuvet i Valldal, en helt spesiell konstruksjon, og om den «spennende støpningen» i anlegget ved Steinsdalsfossen, som satt så høye krav til forskalingen.

Jeg tenker at vi hjelper folk å se med nye øyne. At folk får bryne seg både på arkitektur og litt kunst, men at de kan få oppleve selv, uten å få forklaring

Jan Andresen prosjektleder for nasjonale turistveier

HORRORKABINETT

Så var det denne gamle kiosken, som ikke akkurat var en arkitektonisk perle, og ble brent. Var det egentlig så lurt?

Samfunnsviter Erling Dokk Holm har muligens aldri sett kiosken, men har like fullt kritisert turistveiene for å være «et ryddig horrorkabinett av perfekt form», uten egenart, motstand og autentisitet. «Hvor ble det av bygningene som bare er prosa, som er satt opp av det lokale tømrerfirmaet og tegnet av en teknisk tegner i kommunen?» spurte Dokk Holm, som er førsteamanuensis ved Markedshøgskolen, i magasinet ArkitekturN. Han mente også at prosjektet er en postmoderne omskriving av nasjonalromantikken. Andresen har hørt kritikken, men er ikke helt med på den.

– Vi lager gode ting, og prøver å tenke funksjon før vi tenker form, sier Andresen.

Han forteller at det «stemningen på staden» som er rettesnoren når de skal lage en ny rasteplass eller utkikkspunkt.

– Men nasjonalromantisk er det jo faktisk. Det er norsk natur, sier Andresen.

– Jeg tenker at vi hjelper folk å se med nye øyne. At folk får bryne seg både på arkitektur og litt kunst, men at de kan få oppleve selv, uten å få forklaring.

Kanskje kan forklaringer på moderne sanitære løsninger likevel være nødvendig. Andresen forteller om toalettet ved Trollstigen, der vasken var laget som en sånn lang renne. Så kom busslastene med turister, og alle skulle de én ting. Da så de det de ville se i designvasken.

– Den ble brukt til urinering, og måtte bygges om. 

SPESIELLE LØSNINGER

Bård Hoksrud (Frp) – tidligere stortingsrepresentant, uttalte til Dagbladet for noen år siden at han synes det er fornuftig å gjøre Norge til et attraktivt turistmål, men: «Jeg er mer skeptisk til at de velger så dyre og spesielle løsninger når veinettet vårt er i ferd med å smuldre opp». 

– Vi har møtt den mye rundt omkring. Men hvor mye penger er det vi bruker? 150 millioner i året, det er ikke mange meter tunnel og bro du får for det i dag, sier Andresen.

Nå er Hoksrud statssekretær i Samferdselsdepartementet, og holdt den offisielle talen ved åpningen av sommerens turistveiattraksjon i Hardanger, og så ifølge Andresen fornøyd ut. Han legger ikke skjul på at det til tider har vært en del motstand i Vegvesenet også. 

– Mye er struktur i veivesenet, og vi passer ikke alltid helt inn, sier Andresen.

Men det er likevel tydelig: Andresen er veivesenets mann. Han kan like at planprosessene er en langtekkelig maraton, han er vant til å vente på at en vei blir virkelig. Og han vet at det er verdt det: Denne gleden ved å sette spor i terrenget og dermed i folk som ser det, hvis de er åpne for en veis skjønnhet. Og det rundt, da.

– Man vil jo ha gjort noe, tilføyd noe. Oppnå noe. Det er vel noe der: Ikke bare papir og notater.

Les mer fra D2 her.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.