Anmeldelse av sakprosaboken «Awe: The Transformative Power of Everyday Wonder» av Dacher Keltner.

Emosjonsforskerne ved Berkeley-universitetet har de seneste tiårene jobbet med å kartlegge alt fra sinne, frykt og skam til overraskelse, glede, kjærlighet og begjær. Men én følelse hadde unndratt seg laboratoriene. Det var «awe», erfaringen som kan oppstå i møtet med det som er større enn oss selv, som kunst, musikk, religion, vitenskap eller politikk – altså mye av det vi ser på som dypt menneskelig.

Da jeg åpnet den nye boken «Awe: The Transformative Power of Everyday Wonder» oppdaget jeg at jeg sto overfor et oversettelsesproblem. Det finnes ikke noe godt norsk ord for «awe». En spørrerunde blant bekjente ga flere forslag: «Ærefrykt» var kanskje det nærmeste. «Age», norrønt for ærbødighet, var et annet, sammen med adjektivene «sublim», «himmelfallen» og «slått i bakken». Ordboken foreslår «dyp respekt».

Men ingen av disse fanger presist følelsen som står i sentrum her. Forfatteren Dacher Keltner, anerkjenner at «awe» er vanskelig å definere også på engelsk, og nettopp derfor hatt vanskelig for å la seg fange av forskningen.

Blant hippier

Selv vokste Keltner opp i California i 1960-årene, blant hippier, kunst og kultur. Moren underviste i litteratur, faren malte bilder i tradisjonen etter Francis Bacon. Joni Mitchell og The Doors var blant naboene. Samtalene rundt middagsbordet var om de gryende ideene i tiden: protester mot krig, kvinners rettigheter, seksuell og kunstnerisk revolusjon.

Men selv om Keltner tilbrakte uvanlig mye av oppveksten på kunstgallerier eller med nesen i en bok, var det naturvitenskapen som fascinerte ham mest: dinosaurer, naturhistoriske museer, statistikk. Slik er det neppe tilfeldig at han, som er professor i psykologi ved University of California i Berkeley, har viet forskerkarrieren til møtet mellom følelser og naturvitenskap.

Men han forsto også tidlig hvor ulike vi mennesker er – skulle han undersøke hvordan «awe» fungerer, måtte han gå bredt ut.

Jakten på «awe»

For 15 år siden var jakten på «awe» i gang i laboratoriene på Berkeley. At følelsen kom av svært ulike erfaringer, var det ingen tvil om. Alt fra turer i skogen, konserter eller idrettsarrangementer kunne ifølge respondentene føre til «awe». Det samme kunne en panoramautsikt, bønn, yoga eller en psykedelisk tripp.

Men det kunne også dreie seg om møtet med andre menneskers styrke, mot eller godhet: Én av respondentene refererte til å se sin syvårige datter spille fløyte foran en forsamling – motet til datteren, stoltheten etterpå.

En annen beskrev opplevelsen av å våke over et familiemedlem på dødsleiet og erfare dybden i forholdet til vedkommende mens livet og døden gikk sin gang. Én fortalte om da hun lærte å meditere, og plutselig følte at instruktøren «så rett gjennom henne».

«Awe» trigger evnen vår til å se ting i sammenheng, inkludert våre egne relasjoner, til andre og til verden rundt oss

Det gode liv

Tross tilsynelatende ulike opplevelser fant Keltner noe felles: Møtet med noe større enn en selv, og de fysiske reaksjonene som fulgte.

Han målte koblinger mellom kropp og hjerne samt reaksjoner som tårer, frysninger og hår som reiste seg på kroppen. I tillegg gjorde han en interessant oppdagelse: «Awe» trigger evnen vår til å se ting i sammenheng, inkludert våre egne relasjoner, til andre og til verden rundt oss.

På lengre sikt viste det seg dessuten at tanke- og handlingsmønstrene til mennesker som hyppig opplevde «awe» endret seg. Bare noen få, daglige øyeblikk fylt med «awe» førte oss nærmere et liv fylt av glede, fellesskap og mening.

Dermed er «awe», ifølge Keltner, en helt essensiell ingrediens i det såkalt «gode liv». Leter man etter veien ut av en langvarig sorg eller depresjon, ligger det en superkraft i å oppsøke «awe».

Når «awe» forsvinner

Selv om vi nå er i nyttårsforsettenes måned, er ikke «Awe» først og fremst en selvhjelpsbok. Jeg savner likevel en drøfting av hvordan vi kan unngå å miste «awe». For eksempel fikk jeg lenge slike opplevelser i moderne kunstmuseer, eller da jeg satte bena på et nytt kontinent: inntrykkene, smakene, luktene, menneskene.

Men på et tidspunkt kommer følelsen av repetisjon, at man har sett det meste før, og det er som om årvåkenheten forsvinner. Kan man finne tilbake til «awe»? Eller vil følelsen alltid avhenge av det nye, friske og uopplevde, og er det i så fall her den klassiske midtlivskrisen, med motorsykkel, toppturer og surdeigsbaking kommer inn?

Følelser underordnet

Å forstå overskridende erfaringer er sentralt både i estetikken, filosofien og religionen, og sånn sett eldgammelt nytt i akademia. Men fordi koblingen til det fysiske – kroppen og hjernen – har vært oversett, har vi mistet viktige perspektiver på tvers.

Bare tenk på hvor ny emosjonsforskningen er: For bare noen få tiår siden var det vanlig å se følelser som «dyriske» og underordnet menneskets «høyeste» egenskaper, som evnen til rasjonell og abstrakt tenkning.

Keltners vidtfavnende metoder – laboratoriemålinger, intervjuer, spørreundersøkelser i 26 land og søk i historiske arkiver – gir denne boken tyngde og samtidig følelsen av å være et friskt pust. Selv om det fortsatt er sider av «awe» som er vanskelig å begripe etter endt lesning, lykkes professoren med prosjektet sitt: å motivere til å oppsøke mer «awe».

Et nyttårsforsett der, altså.

Les ukens «Lunch» og få ukens tv-tips og anmeldelser før alle andre. Meld deg på Lunch-nyhetsbrevet her.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.