Det startet i fjor vinter, like før korona. Journalist og kritiker Espen Hauglid var innom Oslo-bokhandelen Tronsmo da en tanke slo ham: Hvor er egentlig alle guidebøkene om kunst i Oslo? Han spurte betjeningen etter hjelp. Til svar fikk han at de ikke hadde en sånn bok.
Hauglid gikk hjem og begynte skrive.
– Målet har vært å lage en helt klassisk guidebok som er geografisk inndelt, sier Hauglid.
Resultatet ble den nokså rett frem strukturerte guideboken «Oslo – en kunstguide».
– Går du langs Karl Johan, kan du se dette. Går du langs Ullevålsveien, kan du se dette og hint, eksemplifiserer han.
Fakta: «Oslo – en kunstguide»
Espen Hauglid (tekst) og Katinka Hustad (foto)
Forlaget Press, 2021
Også mye historie
Akkurat nå sitter Hauglid i Klosterenga park. Her kan man se steinhuggeren Bård Breiviks litt naivt titulerte anlegg den «Den flerkulturelle plassen», en kombinert møteplass, skulpturpark og fonteneanlegg med stein fra hele verden. Alt arbeidet ble utført av Breivik og et arbeidslag med fire kinesiske steinhuggere i løpet av tre uker rundt tusenårsskiftet.
Én skulptur heter «Rød zebra», og, som Hauglid skriver i boken, «ser sånn ut». En annen stein skulle opprinnelig utgjort grunnmuren i Oslo rådhus, og noen av steinblokkene ble opprinnelig bestilt av Albert Speer, Hitlers arkitekt. De skulle brukes til å bygge den nye hovedstaden Germania.
Ikke kall det en korona-bok
Gallerier og museer har det seneste lange året holdt stengt i lange perioder. Men koronaen satte ingen stopper for Hauglids prosjekt. Tvert imot.
– Det siste året har vært et bra år for å gå rundt i byen, sier Hauglid.
Boken tar for seg all kunsten som finnes i Oslo, og ikke bare den innendørs i visningsrommene. Også all offentlig kunst skal være dekket.
– Dette er all kunsten du kan gå og se uten å kjenne noen.
Tatt i betraktning bokens omfang, er den ikke skremmende tykk. 240 konsise sider, inkludert foto av Katinka Hustad.
Skrell. Trygve Fredriksens «Filipstadbananen» (1952) sto på taket til Banan-Matthiessen i mange tiår. Etter hvert ble Banan-Matthiessen til Bama – og takbananen til kunst. Nå står den ved Henie Onstad Kunstsenter.
Grasrotbevegelsen. Verket «Grass Roots Square» av Do Ho Suh er plassert utenfor Helse- og omsorgsdepartementet. Det består av cirka 50.000 små, grønne mennesker, men «bare» 400 ulike figurer.
Tunge tak. – Vigelandsparken er nesten lett å glemme for Oslo-folk fordi den er så stor og selvfølgelig, sier Hauglid. I Vigelandsmuseet kan man se en gipsmodell av fontenen i parken.
Huk og bue. Henry Moore var Storbritannias mest kjente skulptør i store deler av sitt lange liv, og dermed en figur yngre etterkrigskunstnere gjerne ville distansere seg fra. Det må de ikke gjøre på Huk, for der står «Torso – Great Arch», satt opp i 1978, basert på et verk fra 1963.
For folk flest
Tekstene forsøker å beskrive hvor og hva, og lar de dype analysene ligge.
Det er et stort spenn i hva som omtales. Fra det nye Nasjonalmuseet, til en unnselig bronseskulptur uten navn like ved Veitvet senter. Om Oslo generelt sier han at det er en by med mye kunst, relativt til den lille størrelsen.
– Det tenker jeg er undervurdert. Mange er ikke klar over hvor mye kunst som finnes i deres omgivelser.
Han trekker frem skulpturparken på Rommensletta øverst i Groruddalen. Parken fungerer som et slags hvilehjem for offentlige skulpturer som ikke får stå på sin egentlige plass. Verd en tur.
– Hvilket verk omtalt i boken kan du virkelig ikke fordra?
– Et par av Skule Waksviks skulpturer på Aker Brygge, disse damene med rød hatt, de er jo helt katastrofe. Det er stygt, harry, kitsch og gubbete, sier Hauglid.
– Men han har også laget fine ting. Den lille hønefontenen hans på Stortorvet er superfin.
* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.