Lei av Smørbukk, Stomperud og Vangsgutane?

Tekst

Vil du få varsel hver gang Øyvind Holen publiserer noe?

Du bestemmer selv hvor ofte, og kan skru av varselet når som helst.

Avbryt
Foto

Prøv heller noen av årets beste tegneseriebøker som «julehefter».

«Dunce: Lut og kaldt vatn»
Jens K. Styve
(Egmont)

Jens K. Styve (47) førtidspensjonerte seg fra det norske tegneseriemiljøet rundt 2000, men tok opp pennen igjen i 2015. Året etter skapte han «Dunce», som på rekordtid etablerte seg i tetsjiktet av tiårets nye norske stripeserier.

Styve mikser stilsikkert lun selvbiografi med velplasserte nerdereferanser i Mads Eriksen-skolen og poetisk humor i «Tommy og Tigern»-tradisjonen. «Lut og kaldt vatn» følger opp fjorårets samling, «Førstebossen».

Etter at «Dunce» ble hjemløs da Dagbladet kuttet ut sine daglige striper, har Klassekampen nå tatt over. La oss håpe Styve holder seg i dette universet i flere år fremover.

«Livsgrisen»
Karstein Volle
(Überpress)

For hver «Pondus»- eller «Dunce»-suksess finnes minst ti tegneserieskapere som sliter med å få endene til møtes i den evige jakten på oppdrag, stipender, lesere og den forløsende ideen som fører dem ut til et bredt publikum.

Karstein Volles tegneserier har hatt fast plass i både Dagbladet og Dagsavisen og han har samarbeidet med Knut Nærum, men i denne åndelige oppfølgeren til dypt personlige «Karstein Volles skjebner» (2012), pirker han i den universelle følelsen av nederlag.

«Livsgrisen» er en både sint og resignert skildring av kunstneren som tilsynelatende gjør alt rett, men likevel mislykkes. Den burde leses av alle frilansere i kreative yrker, som kanskje også kjenner pusten fra «de nedbrente på bula» og «de utbrente på Nav».

«Nimona»
Noelle Stevenson
(Gyldendal)

Åtte av de 15 mest utlånte barnebøkene siste halvår er den amerikanske fantasyserien «Amuletten». Finalen i bok ni kommer i 2020, og heldigvis finnes det nå mange alternativer i ventetiden, som franske «Spilledåsen», amerikanske «Utstøtt» og «Zita», samt selvsagt norske «Nordlys».

Aller best er tegneserieromanen «Nimona», som utrolig nok er debuten til amerikanske Noelle Stevenson. Vi tas med til en moderne verden med tv, internett og vitenskap, men der det også kryr av drager, magi og sverdsvingende riddere.

Sagaen om banditten Ballister Bekhjerte og hans unge sidekick begynner humoristisk, men Stevenson skrur raskt til med spenning, overraskelser og brutalitet.

Hjerteskjærende for de minste, men samtidig så smart og lekent at også voksne fantasyhjerter vil glede seg.

«Vei» bok 1 og 2
Sara Bergmark Elfgren og Karl Johnsson
(Egmont)

Den svenske fantasyserien «Vei» ble født i magasinet Utopi i 2012, og har est ut til den mest ambisiøse og vellykkede tegneserien basert på norrøn mytologi siden den danske klassikeren «Valhall».

Begge «Vei»-bøkene kom på norsk i år, og selv om den klassiske gladiatorturneringen som utgjør ryggraden i eventyret tar vel mye plass, er figurene, verdenen, dialogen og ikke minst tegningene så gjennomførte at man bare må la seg imponere.

Sammenlignet med «Valhall» leker serieskaperne seg mer med tradisjonelle kjønnsroller og seksualitet, ikke minst ved å vektlegge Loke som den originale ikke-binære guden (husk at han ble gravid med hingsten Svadilfare, og er mor til Sleipner).

«Gissel»
Guy Delisle
(Minuskel)

Fransk-kanadiske Guy Delisle har nærmest laget sin egen sjanger, med reisereportasjer der hverdagens små absurditeter har forrang fremfor statsledere, storpolitikk og historiens kraftlinjer.

Jobben som animatør har ført ham til Nord-Korea og den kinesiske industri- og handelsbyen Shenzhen, mens han var hjemmeværende pappa i både Burma og Israel, der kona jobbet for Leger uten grenser.

«Gissel» er også sakprosa, men for første gang forteller Delisle en annens historie. Christopher André fra Leger uten grenser ble kidnappet i Kaukasus, og gjennom 400 klaustrofobiske sider viser Delisle hvordan et liv i fangenskap kan arte seg, lenket fast i et lite rom og uten anelse om når – eller om – man slipper fri.

«Et splittet folk»
Fedor Sapegin

(Minuskel)

Sakprosa i tegneserieform er en næring i vekst, men ennå har ikke så mange tatt opp hansken etter Joe Saccos undersøkende tegneseriejournalistikk fra krigsområder.

Norsk-russiske Fedor Sapegin, sønn av den erfarne animatøren Pjotr Sapegin, leverer med «Et splittet folk: Intervjuer og reisenotater fra Ukraina» en sterk søknad om å bli en norsk Sacco.

Dette er en grundig, personlig og nyansert skildring av kaoset og volden som har preget Ukraina siden Majdan-revolusjonen i 2013, basert på flere reiser og tallrike intervjuer med folk på begge sider av konfliktlinjene. «Det var en forvirrende tid, og veldig vanskelig å forstå konflikten», skriver Sapegin. Denne boken hjelper oss å forstå.

«Ikke tenk på meg»
Tegnehanne

(Kagge)

Selvbiografi er en etablert sjanger i Tegneserie-Norge, men ennå hviler flertallet seg på skildringer av egen oppvekst.

Færre gjør som amerikanske Joe Matt eller svenske Martin «Rocky» Kellerman, og skildrer nåtiden. Faren er at din offentlige tegneseriedagbok lett kan påvirke livet ditt, nettopp fordi dine mest personlige tanker og flaueste handlinger blir lest av andre. Joe Matts samboer forlot ham, blant annet fordi han beskrev hvordan han begjæret hennes venninne.

Men her kommer Hanne «Tegnehanne» Sigbjørnsen med en tegnet dagbok fra siste halvår av 2018, der hun åpent går rett inn i konflikter med eget forlag, problemer i samboerskapet, grubling på om hun vil bli mor, sjalusiens grønnøyde uhyre, creepy kulturmenn og så videre. Det er nakent, vondt og ikke minst morsomt, og såpass ærlig at leseren føler seg som en kikker; noe bare de beste serieskaperne klarer.

«Sult»
Martin Ernstsen
(Minuskel)

Årets beste! Å lage tegneserie av Knut Hamsuns «Sult» føles som verdens mest opplagte idé, men også den dårligste. For hvordan kan man klare å destillere en av norsk skjønnlitteraturs mest skjellsettende klassikere, hvordan visualisere en fortelling som graver så dypt i menneskesinnet?

Martin Ernstsen klarer oppgaven med bravur, kanskje fordi han i sine tidligere serier har balansert mellom hverdagslig selvbiografi, mer surrealistiske menneskeskjebner som i «Fugløya» og formeksperimenter som «Kodok's Run».

Den brede erfaringen går opp i en høyere enhet i «Sult», der Ernstsen både klarer å skape den realistiske følelsen av å gå rundt å sulte i Kristianias gater, og makter å finne en form for å vise frem hovedpersonens innerste fantasier og følelser.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.

Vi bruker informasjonskapsler (cookies) for å gi deg en best mulig brukeropplevelse på DN.no. Disse brukes til analyseformål, produktforbedringer samt tilpasning av annonser og innhold. Les mer om informasjonskapsler og hvordan vi behandler personopplysninger på våre personvernsider.

Les mer Lukk