Bølgen og meg

Tekst
VANN OVER HODET. Nokså kortvokst, med lavt tyngdepunkt og tre tiårs erfaring, er Carlos Burle en av verdens mest meritterte storbølgesurfere. <font color="#b9b1b1">Foto: Brian Bielmann/Redbull</font>

VANN OVER HODET. Nokså kortvokst, med lavt tyngdepunkt og tre tiårs erfaring, er Carlos Burle en av verdens mest meritterte storbølgesurfere. Foto: Brian Bielmann/Redbull

På få timer reddet brasilianske Carlos Burle (46) et menneskeliv, surfet historiens kanskje største bølge – og genererte noen millioner internettreff. Likevel er det visst kun kjeft å få.

Nazaré i Portugal er ikke et hvilket som helst sted. Ikke til vanlig, og spesielt ikke den 28. oktober ifjor.

På alminnelige dager bryter enorme atlanterhavsbølger mot rev, mot klipper, før de skummer hvitt innover stranden, forræderske, farlige i sitt vesen – intet for ølmett badeturisme. Denne oktobermorgenen er det betydelig verre.

Utålmodig har den brasilianske storbølgeveteranen Carlos Burle (46) og hans team på fire andre, yngre surfere ventet i snart 14 dager. Forholdene har ikke vært optimale. I dag ser det ut til å skje ting: Varselet er ekstremt. Bølgenivået skal bli det drøyeste på ti år. 

Fakta: Carlos Burle

Brasiliansk storbølgesurfer, født 1967 i Recife.

Konkurransesurfer fra 19-årsalderen, men la opp tidlig.

Sponset som  «free rider», storbølgesurfer fra 1994.

Vant sin første storbølgekonkurranse som 30-åring.

Vant hele Big Wave-serien som 42-åring.

Surfet 28. oktober ifjor det mange mener er klodens største surfede bølge i Nazaré, Portugal.

Reddet forut for dette livet til teamkamerat Maya Gabeira, som var nær å drukne.

Både om bølgen, og slik han surfet den, er verdig en rekord er omstridt i surfemiljøet, det er også Burles andre handlinger den dagen.

Rekordforsøket er foreløpig sett av 3,5 millioner på Youtube.

 

De står tidlig opp. Det eneste som kan ødelegge for dem er vinden – sterk vind og storbølgesurfing går paradoksalt nok svært dårlig sammen. Brenningene blir «choppy», en salig røre. I dag er vinden grei. Og bølgene er monumentale. Videoer fra dagen bærer alle det samme vitnesbyrd: Reisverkene fra havet er store som fjell, de mørkner over horisonten, er truende, kolossale. Bølgene er av det slaget instinktet stritter mot. Som det umiddelbare ulet i møtet med en uskyldig stålorm. Som fireåringen som hiver seg i dekning brøkdelssekundet før et lynnedslag. Bølgene ser, helt intuitivt, ikke ut som noe mennesker er ment å være i befatning med.

Carlos Burle er av en annen oppfatning. Dette kan bli hans eget – og samtlige av hans disiplers – livs største dag. En utrolig mulighet. Men det er en jente som skal først ut: 25 år gamle Maya Gabeira har for lengst rukket å bli en stjerne, har hengt bak Burles vannscooter, vært en del av teamet hans siden 19-årsalderen. Nå henger hun bak der igjen. Gjør de obligatoriske pusteøvelsene. Men hun slipper visst ikke taket. Burle kjører henne først opp mot én enorm bølge, deretter en annen. Hun klynger seg fast i tauet. Det er som en tvil har tatt bolig i henne.

 – Skal du ikke surfe!? roper Burle.

 – Jo, men kanskje ikke i så store bølger? svarer Gabeira fra brettet.

 – Det finnes ikke mindre bølger! Det er dette eller ingenting. Dette er din bølge! brøler Burle fra jetskien.

Gabeira slipper tauet til slutt, surfer en monstrøs vegg av vann, men finner øyensynlig ingen kanal ut – redningen fra å bli liggende og kave inne i brekket. Hun forsvinner. Da hun endelig dukker opp der inne i hvitt, boblende hav, virker alt fint, Burle får øyekontakt med henne, men han rekker ikke bort med vannscooteren før et nytt monster dundrer over henne. Nå er hun forsvunnet. Nå er det kritisk. Havet er i fullt opprør. Gabeira dukker ikke opp.

 – Bare se for deg scenen. Det var et jævla mareritt, sier Carlos Burle.

Vannscooteren hans beveger seg knapt i det kokende havet, den kaviterer, trekker luft, brøler nytteløst ut i kaoset. Burle oppdager vesten hennes, brettet. Kan han ha kjørt på henne? Umulig å si.

Da Gabeira endelig kommer til overflaten, forstår Burle at hun hører ham – hørselen skal være det siste som forsvinner ved hypoksi – men kroppen er for svak til å gripe rundt tauet. Ny bølge på vei, Burle må nok en gang ut og rundt bølgen med scooteren. Tilbake etter dennes herjinger, makter han akkurat ikke å gripe Gabeiras arm i fart. Neste gang hun dukker opp, skylles hun rundt bevisstløs, ansiktet vendt ned i hvitt hav.

Burle kjører mot sin døende stjerneelev, bestemmer seg for å oppgi vannscooteren, hiver seg ut i de ville vannmassene. Han klarer å svømme henne i land, vasser opp på stranden med jenta i armene. Med en lokal vakt, Nuno, starter han gjenopplivning. De ser ut til å lykkes. Idet ambulansen kjører Gabeira vekk, har hun fått tilbake både åndedrett og puls. Burle blir på stranden.

 – Hvorfor kom du meg ikke i møte innpå grunna? spør han livvakten.

 – I møte? Ingen går ut i dette. Det er den visse død.

Gabeiras hjerte banker igjen. Carlos Burle har tilsynelatende reddet et menneskeliv.

For en av klodens fremste storbølgesurfere har imidlertid dagen bare såvidt begynt.

SKYSKRAPERBØLGER. Det er grytidlig morgen utenfor Rio De Janeiro, solen har nylig stått opp. Carlos Burle gjør yoga før dagens første økt i vannet. 46-åringen sto ikke sin første bølge før han var 13 år, nå har han surfet det som kanskje var klodens største

SKYSKRAPERBØLGER. Det er grytidlig morgen utenfor Rio De Janeiro, solen har nylig stått opp. Carlos Burle gjør yoga før dagens første økt i vannet. 46-åringen sto ikke sin første bølge før han var 13 år, nå har han surfet det som kanskje var klodens største

LIVET GÅR I BØLGER

– Jeg kommer til å huske den dagen for resten av mitt liv!

Carlos Burle sitter på en enkel brasiliansk lunsjrestaurant, nærmest en veikro, i Barra da Tijuca utenfor Rio De Janeiro: persienner, avspikket kjøtt, bønner, salat og papirduker. Hverdag. Han snakker ikke om den handlingsmettede oktoberdagen i Portugal ifjor, men om første gangen han surfet en bølge.

Burle var tretten, født og oppvokst i den kriminalitetsridde, brennvarme kystbyen Recife, lenger nord. En fetter tok ham med, lærte ham opp. I dag starter unger helt nedi fireårsalderen. Burle hadde lenge sett lengselsfullt på de eldre guttene på vei til stranden. Nå sto han selv sin første bølge, fikk surf på første forsøk.

 – Det var en utrolig følelse.

Burle hadde dog ingen intensjoner om å bli proff. Han elsket friluft, havet, det å være ute.

 – Drømmen min var ikke surfing, men det å ha et godt liv i naturen. I denne sporten fant jeg noe som ga meg tilgang til dette, jeg oppdaget at jeg hadde et visst talent, at jeg med dette kunne komme nærmest min hoveddrøm. Jeg ville aldri gjøre det samfunnet krevde, jeg ville finne min egen vei. Jeg fant noe i surfing.

Middelaldrende, kortvokst – på ingen måte brautende – har likevel Burle en klar eim av storhet der han rakrygget vandrer blant lunsjbuffeten. En filmstjerne forvillet inn blant gulvkontorister og langtransportsjåfører. Rett over gaten ligger det som skal bli brasiliansk olympisk arena i svømming. Direkte foranlediget av timene i Nazaré ifjor, går Burle og teamet hans her på dykkerkurs. De er et underlig syn der de sitter sammenklemt inne på et lite undervisningsrom – som om de mørkebrune kroppene, muskelspillet, Havaianas-sandalene og hettegenserne ikke har hatt noen befatning med skolepulter før, som om de ikke vet helt hvordan de skal forholde seg til møblementet.

Men nå: Mat. Burle fortsetter:

 – Jeg dro hit til Rio på lykke og fromme som 17-åring. Det var en manglende profesjonalitet rundt sporten i Recife. Det er dessuten bedre surf her, mer konsistent. Jeg levde i komplett fattigdom.

19 år gammel klarer Burle å skrape sammen nok penger til å stikke en tur fra hjemlige småbølger til sin store surferdrøm, Hawaii. Han avlegger et løfte til seg selv om å returnere hvert år. Ved hjemkomst til Brasil er ikke faren like begeistret.

 – Han var rasende. Stor krise. «Du kan ikke leve av dette!» «Du ender opp som en boms!»

En pause over salatbladene:

 – Også dette kommer jeg til å huske resten av livet: Han kommanderte meg rett og slett til å slutte å forfølge drømmen min.

En kort stund adlyder Burle, begynner å jobbe ved farens beskjedne salg av bildeler i Recife.

 – Det var redselsfullt. Meningsløst. Jeg hadde ikke begreper om hva jeg drev med, om hva vi solgte.

Burle kunne derimot andre ting: Etter kort tid setter han seg på rutebussen med en kompis, forserer halve Brasil for en nasjonal surfekonkurranse. Uten engang å eie et eget surfebrett – han måtte låne vennens – ender den ukjente unggutten på en sjokkerende annenplass.

 – Jeg fikk noen sponsorer, dro hjem til min far: «Jeg trenger ikke deg! Jeg trenger ikke dette!» Det var nesten en åpenbaring. Jeg kunne likevel beholde min individualitet!

 

PÅ RETT BRETT

Etter noen år i den hjemlige ligaen, Brazilian Tour, begynner Burle å dale på rankingen. Hvert år drar han til storbølgene på Hawaii, mens de mer beskjedne brasilianske brenningene, de konvensjonelle konkurransene, begynner å kjede ham.

 – Jeg ble dårligere og dårligere. Jeg ville ha store bølger.

Den profesjonelle surfekarrieren forkastes til slutt for en moderat innen strandbomsens entreprenørskap: Kjøpe et brett i Brasil, selge dyrere til Frankrike. Kjøpe bikinier og shorts på Bali, selge dem på Hawaii, bygge et brett nå og da, selge det med en gevinst. Han bor fattigslig i slummen av Rio. Faren får nesten rett i sine spådommer, men sakte bygger Burle seg et navn i storbølgemiljøet på Hawaii: Amerikanere, australiere – og denne underlige vesle brasilianeren som dukker opp hvert år. Lavt tyngdepunkt. 26 år gammel får han sin første sponsor som «free rider», en sjeldenhet i 1994.

1. BRETT ANLAGT. – For meg handler dette om å være ute i natur, om å boltre seg i havet, om å overleve,  ikke om å sette rekorder, sier Carlos Burle.&lt;br&gt;2. IKKE BORTSKJEMT. –Amerikanere og australiere har verdens fineste bølger utenfor døren, presse som banker på, ræva full av sponsorer, sier Carlos Burle, som har kalt sine kritikere «bortskjemte førsteverdenssurfere.»

1. BRETT ANLAGT. – For meg handler dette om å være ute i natur, om å boltre seg i havet, om å overleve, ikke om å sette rekorder, sier Carlos Burle.<br>2. IKKE BORTSKJEMT. –Amerikanere og australiere har verdens fineste bølger utenfor døren, presse som banker på, ræva full av sponsorer, sier Carlos Burle, som har kalt sine kritikere «bortskjemte førsteverdenssurfere.»

 – Jeg klamret meg til muligheten. Jeg visste hva det ville si å leve i fattigdom, visste hvor privilegert jeg var.

30 år gammel inviteres Burle til Hawaii i konkurranse med verdens ypperste. Han vinner.

 – Surfeverden, særlig da jeg begynte for 33 år siden, var komplett lukket om du kom fra Brasil og Recife. Jeg visste jeg måtte stå på hardt, begynte å jobbe også utenfor vannet.

Burle tar av seg den muligens litt for ungdommelige sponsorcapen, stryker seg over håret.

 – Jeg ville bli en personlighet. Prøve å forandre noe av sportens image av vagabonds, hasjrøykere og halvtullinger uten språk: «Whassup!? Hey dude!!» Det er nok av fordommer der ute, vi trenger ikke fordumme oss selv.

Burle starter pr-byrå i 2000, knytter til seg andre surfere. Samtidig er storbølgesurfingen i utvikling, og har til slutt blitt en verdensomspennende rekke av evenementer. Som 42-åring går Burle hen og vinner hele Big Wave-serien.

Hans – og kanskje surfehistoriens – største bølge, ligger likevel og venter på ham. Det samme gjør kritikk, nesten-død og internettberømmelse.

 

HELTEBØLGEN

Nazaré, Portugal, 28. oktober 2013. For en snau time siden var hun død. Når Maya Gabeira ankommer sykehuset, tisser hun tolv liter rent saltvann, har brukket en ankel. Samtidig, ute ved kysten, roter hennes redningsmann rundt med den oppgitte, skipbrudne vannscooteren, noen bilnøkler, en feilparkert pick up, slike ting. Logistikk for å igjen komme seg ut i bølgene.

Det går halvannen time, minst. Og det blåser opp: De allerede groteske bølgene begynner å nærme seg det absurde, det er som om noen har satt et ekstra sett piskende stormvinder oppå hver enkelt av dem.

 – Hvorfor jeg ikke ble med Maya i ambulansen? spør Carlos Burle.

HELTEBØLGEN. Carlos Burle hadde akkurat reddet Maya Gabeiras liv. Nå kjempet han selv med det som kanskje var surfehistoriens største bølge. &lt;font color="#b9b1b1"&gt;Foto: Francisco Leong/AFP Photo/NTB Scanpix&lt;/font&gt;

HELTEBØLGEN. Carlos Burle hadde akkurat reddet Maya Gabeiras liv. Nå kjempet han selv med det som kanskje var surfehistoriens største bølge. <font color="#b9b1b1">Foto: Francisco Leong/AFP Photo/NTB Scanpix</font>

 – Jeg var 45 år gammel, hadde ansvaret for en gjeng 25-åringer som tenker på store bølger hvert våkne sekund av livet. Det var utrolige forhold, på godt og ondt. Jeg hadde selv sett Maya overleve, kunne forsikre hennes venner om at hun var ok. Skulle jeg etterlate de andre der ute?

Vurderingen er blitt kritisert. Gabeira blir ikke den siste surferen Burle skal redde den dagen. Etter å ha kjørt læregutt Pedro Scooby ut i nok et uhyre av en bølge, må han selv redde ham i brekket, i wipe outen som følger. Litt lettere å finne. Ingen hjertestans denne gangen.

Burle blir overraskende hard under hatteskyggen. Vekk er den milde, middelaldrende mannen, vekk er idrettslederen som nettopp valgte det sunneste alternativet til lunsj:

 – Han klaget og bar seg ordentlig etterpå. Nei, dette syntes han var for jævlig. «Du har surfet ditt livs, en av surfehistoriens største bølger. Ta deg sammen!» sa jeg.

Scooby er ikke den eneste som er skeptisk utover den stadige mørkere ettermiddagen. Dagens surf skal stenges. Den portugisiske marinen har satt ned foten. Carlos Burle ser sitt livs bølger, sitt livs muligheter, regelrett smadres, brytes til skum, foran seg. Han må ta muligheten. 25-åringene har fått sitt. Burle må ta dagens første og siste og største bølge.

 – Skal du ut nå? spør Pedro Scooby.

 – Visst faen om jeg skal!

 

VERDENS STØRSTE WIPE OUT

Utpå med vannscooteren. I infernoet kjører Scooby nølende, preget av stundens alvor. Carlos Burle henger bak. De to krangler, skriker til hverandre der ute. Det har vært en lang dag, Burles tålmodighet er slutt.

 – Du kjører elendig! brøler han.

 – Du er 25 år, skal gjøre dette resten av livet. Hvis du ikke klarer dette, hvordan skal du klare resten? Kjør meg som en mann, for faen!

Provokasjonene virker.

 – Haha, Pedro ble forbanna, kan du tro! Han kjørte som et helvete, som en villmann! Han kjørte meg rett inn i den største bølgen. Han kjørte perfekt.

Resultatet er foreløpig sett av ca 3,5 millioner på Youtube. Det hevdes at bølgen var 38 meter – over ti meter høyere enn Garrett McNamaras registrerte Guinness-rekord fra samme sted. Andre spekulerer i om hele filmen er fake. Noen mener Burle knapt surfer bølgen.

&lt;/p&gt;&lt;p &gt; – Hvordan fortonet det seg å stå i denne bølgen?&lt;/p&gt;&lt;p &gt; – Det føltes som noe jeg aldri har opplevd før eller siden. I bølger som dette, handler det ikke om en ride, det handler om overlevelse, forteller Burle, fortsetter:&lt;/p&gt;&lt;p &gt; – Jeg gjorde som Garrett McNamara rådet meg til, sto så langt jeg kom, sto bølgen helt ned.&lt;/p&gt;&lt;p &gt;Vurderingen avstedkom reaksjoner som at amerikansk surferlegende Laird Hamilton på CNN kalte det «ikke verdens største surfede bølge, men verdens største wipe out». Det var ikke en gyldig rekord. Gabriani skulle dessuten aldri vært ute i dette, hevdet han. Andre sa at man burde hedre Burle for å ha stått en monsterbølge som dette, at vannmasser i denne størrelsen uansett ville ende i «wipe out». Noen stilte spørsmål ved hvordan disse bølgene ble målt. Ken Collins beskyldte big wave-sporten for å være smålig, for å ødelegge for seg selv, og for å ikke unne hverandre anseelse. Det var problemer innad i storbølgemiljøet.&lt;/p&gt;&lt;p &gt;Carlos Burle fnyser:&lt;/p&gt;&lt;p &gt; – To ting var viktige den dagen. Viktigst: At Maya kom fra det hele med livet i behold. Nest viktigst: At en del av oss surfet de største bølgene i våre liv, de største vi noensinne har sett, og at mange – over 500 tilskuere – mente min var dagens største. Å sette rekorder er ikke det viktige.&lt;/p&gt;&lt;p &gt;Burle klarte likevel ikke å dy seg, kalte sine kritikere «bortskjemte førsteverdenssurfere».&lt;/p&gt;&lt;p &gt; – Joda, det står jeg ved. Vi brasilianske storbølgesurfere møter nærmest kun hindre: Elendig økonomi, små bølger, engelskbarrieren. Ingen kommer hit for å surfe en stor bølge! De gir faen! I stedet sitter de med verdens flotteste bølger rett utenfor egen stuedør og sutrer med ræva full av sponsorpenger. Mediene banker på konstant. Australiere og amerikanere trenger jo ikke reise! Jeg kommer aldri til å nå opp til deres gode selskap, samme hva jeg måtte gjøre.&lt;/p&gt;&lt;p &gt;Carlos Burle smiler.&lt;/p&gt;&lt;p &gt; – Vi er en liten gjeng tredjeverdenssurfere som kommer og prøver å riste litt på ting.&lt;/p&gt;&lt;p &gt; &lt;/p&gt;&lt;p &gt;BØLGEBLIKK&lt;/p&gt;&lt;p &gt;Det er grytidlig morgen ved stranden på Barra da Tijuca. Solen varmer stadig mer, dønningene skummer opp på stranden med rumlende, hypnotisk taktfasthet. Carlo Burles leide, nokså beskjedne rekkehus ligger ikke langt fra havet. Utenfor: Et par-tre surfebrett, noen gamle sykler, barneleker, en utedusj og våtdrakter. Inne er treåringens Spiderman-sekk pakket til barnehagen, surfetrofeer, en vakker kone i joggebukser. Burle byr på en kopp av dagens frokost – en rekke grønnsaker most sammen til en metallisk og harsk smoothie.&lt;/p&gt;&lt;p &gt;Han går over trafikklyset med surfebrett under armen. Vel nede på stranden begynner han med yogaøvelser.&lt;/p&gt;&lt;p &gt; – Jeg er veldig emosjonell i livet mitt ellers, men fullstendig pragmatisk når jeg først står der og skal prestere. Hvis du mister hodet, hvis du er for ståket og følelsesmessig involvert i det du skal gjøre i en bølge, vil du ikke få det til. Det er som om alle følelsene dine peaker på én gang – adrenalin, styrke, fokus. Men samtidig: Fullstendig tomt der inne.&lt;/p&gt;&lt;p &gt;En hånd mot det våte håret. Straks skal han ut midthavs, lære seg mer sportsdykking, mer sikkerhet.&lt;/p&gt;&lt;p &gt; – Kjenner du noen gang på frykt?&lt;/p&gt;&lt;p &gt; – Naturligvis. Jeg er livredd.&lt;/p&gt;&lt;p &gt;Burle smiler forsiktig, titter ut på Atlanterhavet.&lt;/p&gt;&lt;p &gt; – Det må du være for å overleve.&lt;/p&gt;&lt;p &gt;&lt;a href="http://www.dn.no/d2/"&gt;Les mer fra D2 her.&lt;/a&gt;&lt;/p&gt;&lt;/field&gt;&lt;field name="byline"&gt;NILS ANKER Foto: SIGURD FANDANGO &lt;/field&gt;&lt;field name="paid"&gt;false&lt;/field&gt;&lt;field name="w8issuepage"/&gt;&lt;field name="crosshead"/&gt;&lt;field name="runninghead"/&gt;&lt;field name="leadprefix"/&gt;&lt;field name="opinioncategory"/&gt;&lt;field name="extlink"/&gt;&lt;field name="articletop"/&gt;&lt;field name="bodytop"/&gt;&lt;field name="bodybottom"/&gt;&lt;field name="playid"/&gt;&lt;tag identifier="tag:tema@dn.no,2013:Brasil" relevance="1.0"/&gt;&lt;tag identifier="tag:tema@dn.no,2013:Rio_de_Janeiro" relevance="1.0"/&gt;&lt;tag identifier="tag:tema@dn.no,2013:Sport" relevance="1.0"/&gt;&lt;/content&gt;&lt;/escenic&gt;</p></div>(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.

Vi bruker informasjonskapsler (cookies) for å gi deg en best mulig brukeropplevelse på DN.no. Disse brukes til analyseformål, produktforbedringer samt tilpasning av annonser og innhold. Les mer om informasjonskapsler og hvordan vi behandler personopplysninger på våre personvernsider.

Les mer Lukk