Det er tidlig høst, og Nasjonalballettens morgenklasse i Operaen fortoner seg slik: rundt 40 dansere i første posisjon, med hælene inntil hverandre, sprikende tær. Ryggen er rett, musklene i magepartiet stramme, skuldrene avspente og vide. Plieer, tenduer. En mann spiller piano i et hjørne, gir form til insisterende og repetitive bevegelser; slik blir den rette fysikken meislet ut.

Danserne tar imot instrukser fra ballettmester Kaloyan Boyadjiev (45) denne morgenen. Amerikanske Melissa Hough (38) er solist – den høyest rangerte posisjonen i det norske ballettkompaniet. I vel 20 år har hun danset profesjonelt, men i oppveksten ble hun fortalt at et liv som ballettdanser neppe var for henne.

– Jeg fikk hele tiden høre det samme: Jeg har ikke en klassisk ballettkropp, sier hun.

En isolert verden. Hva koster perfeksjon? Det seneste året har ballettkunsten måttet tåle angrep fra flere hold, og spørsmål om krav til tynnhet, hvithet, fysisk smerte og underkastelse har for alvor nådd gjennom eteren.

Med en ny biografi om mesterkoreografen George Balanchine (1904–1983) – som grunnla New York City Ballet og School of American Ballet – en memoarbok av en tidligere elev ved sistnevnte skole («Don’t Think, Dear» av Alice Robb) og en slags virkelighetskrim om Balanchine i podkastformat («The Turning: Room of Mirrors» av Erika Lantz) settes koreografen og ballettkulturen han skapte i et nytt lys. 

Var den moderne amerikanske ballettens far – geniet – også et slags monster?

Ballett kan fremstå som en isolert verden, en konservativ kunstform med dype røtter og tradisjoner; kjent for sine hierarkiske strukturer, men også en særegen evne til å bevege. At utøverne av en ordløs kunst åpner opp om sine erfaringer, er derfor sjelden kost.

I kjølvannet av Metoo – som kom sent til balletten, og uten særlig stor kraft – er det likevel begynt å murre. I 2018 gikk danske Peter Martins (76) av som ballettsjef ved New York City Ballet etter anklager om seksuell trakassering, samt fysisk og psykisk vold mot dansere. De siste årene har flere toppdansere snakket offentlig om hvordan de er blitt hundset for sine kropper.

Diskusjonen dreier seg nå om hvilke deler av kunstformens tradisjon som bør bevares, og hvilke som bør forkastes. Vil balletten overleve dersom den ikke forandrer seg?