Mellom furutrærne står teltene beskjedent og gjemmer seg under presenninger. Det er få hittil i år, bare rundt ti, det burde være 20 minst.
– Det er et generasjonsskifte, sier Grethe Tangvold med kjennermine.
– 15-16-åringene vil ikke bli med foreldrene sine hit lenger.
I grønn shorts skuer hun mot bukten bak trestammene. Det er ikke lenge til middag, blir det hakkebiff fra boks i dag, eller trøndersodd? Fåglarna vet, måkene kanskje, der de hyler over svabergene.
«En campingplass, en campingplass. Det er en plass med utedass», sang barna på 1960-tallet. Far surret teltet og luftmadrassene fast på taket av den lille bilen, mor stappet ungeskokken inn i baksetet og avgårde dro de på ferie, uten bilbelter. De vatterte soveposene luktet møllkuler og veide ti kilo, tre ganger så mye ved uheldig plassering under regnskyll.
Men det var før projektor-tv, minigolf og vaskemaskiner tok uskylden på leirlivet. Før krevende campinggjester lot campingvogner med skipsgulv, stereo og klimaanlegg fylle plassen av syv telt.
Budsjettferie. Søndre Sandøy er Hvaler-skjærgårdens ytterste utpost. En kort tur over sundet Sekken ligger Sverige. Biler er ikke tillatt. Hytte- og campinggjester frakter tingene sine langs grusstier i trillebårer og på sykler.
På en gård selges usprøytede grønnsaker, legg 20 kroner i melkespannet og ta en pose med solvarme tomater. Eller poteter som fortsatt dufter jord. Agurkene koster en tier. Ungene er brune og frie og de gamle slår joviale vitser på kaien mens de venter på fergen.
Øya er et ferieparadis for østfoldinger og Oslo-folk som kan betale millioner for en hytte. Men øya er også for de som har 500 kroner uken i overnattingsbudsjett – prisen for å slå opp teltet på Stuevika.
– Jeg har vært her i 41 år, sier Tom Ole Fjeld.
Det er første sommeren hans som oppsynsmann, derfor bor han med kone og barn i campingplassens eneste hytte. Før kunne de ta ferge direkte fra Fredrikstad, og hest og vogn ventet på leiet. Da fergen forsvant i 1977, forsvant hesten også.
Fjeld kan knapt huske somre uten Stuevika. Han er tynn, høy, solbrun. Nå klipper han plener, tar inn avgift, vasker utedoene og sørger for generell orden. Han var bare tre år da han var her for første gang.
På stranden slanger deler av familien seg, de er seks søsken og tre av dem er her med barn, tre katter og to rotter. Pluss familiens overhode: Kari Fjeld på 67, som har eget telt. I år ble hun tilbudt å ligge i hytta, men ville ikke.
Tom Ole Fjeld regner med at de neste år vil få ledning med friskt drikkevann til campingplassen. Nå er det brønnvann, som må kokes på primus.
Ellers blir det ikke noe nytt under hans styre, heller. Eller ... Kanskje en kiosk igjen, slik det var for en del somre siden? Det kunne være noe. Men Tom Ole Fjeld vil helst at ting skal fortsette slik det er, at Stuevika skal få være annerledes. Dette er ikke for mennesker som roper etter parabol, men for folk som verdsetter vindens hvisken i grenene.
Urbefolkning. Fjeld-klanen er ikke plassens egentlig urinnvånere. Det er nemlig tidligere oppsynsmann Jan Tangvold og hans kone, Grethe. Nå er de gjester igjen.
– Vi har vært her siden guttungene var tre år, nå er de 52. Bedre plass finner du ikke, sier Grethe Tangvold.
Ektemannen sliter litt med synet, for brillestangen knakk nettopp, men humøret er på topp.
– Hver morgen klokken syv vasket Jan toalettene. Og raket stranden. Klokken ti om kvelden var han helt ferdig. I tolv år, sier Grethe Tangvold.
– Dere synes ikke det er litt lite komfort her, når dere begynner å bli eldre?
– Vi har vært noen turer i Syden. Puerto Rico og Playa del Inglés. Og ... Hva heter det der det blåser så fælt, Jan?
Han husker ikke.
– Lanzarote! kommer hun på.
– Dette er bedre. Vi liker å ordne oss selv. Vi badet på morgenen i dag. Det var mellom 18 og 19 grader, sier Grethe Tangvold.
– Er det noe som har forandret seg her siden 1960-tallet?
– Egentlig ikke. Jan? Synes du noe har forandret seg veldig her?
– Nei.
– Det vil si ..., sier Grethe Tangvold.
– Før var det en doss som sto midt på plassen. Det var lange køer. Og vi måtte vaske dossen selv. Nå er det fem dosser i skogkanten og ingen kø. Dét er forandringen.
Og: Det er et skår i Stuevikagleden i år.
– Har du hørt den triste nyheten? spør hun en teltnabo.
Plassens mest kreative er ikke her i år. Svensken med kone og veloppdragne barn. Han ga seg til å bygge noe på stranden, jobbet sent og tidlig. Hadde med seg sten, leire, fant halm og materialer i fjæra. Til slutt sto den ferdig. En pizzaovn!
– Han bakte brød, boller og pizza som han solgte til oss. Det var helt fantastisk. Inntektene gikk til en huske til barna. Og han bygde karusellen du ser der. Han var så arbeidsom, det var nesten for mye. Snakket alltid om hvor mye de hadde å gjøre. Så i vår ble de skilt. Vi eldre synes det er så trist. Men lavvoen er satt opp, sier Tangvold.
– En av dem kommer.
Telt best. I den langgrunne bukten ror en jente i bikini plastbåten frem og tilbake. Inn i sivet, ut igjen. Snur, kikker litt ned i vannet. Ikke for noe spesielt ser det ut til, hun bare ror.
På land sitter venninnene Tone Nordmark og Nina Westgaard. Den ene er kusinen til mannen til den andre. De husker mørke, myke augustkvelder under stjernehimmelen der fullmånen henger tungt over Sverige, når de sitter ute med et glass rødvin og ingen vet hva klokken er, før de til slutt tumler inn i teltene for å sove.
– Her er det så enkelt. Det er fravær av vanlig husstell, bare å feie litt innimellom, sier Tone Nordmark.
Hun har mange ganger sovet i hytte på Søndre Sandøy, fordi mannen disponerer firmahytte. Da de ikke ble tildelt hytte, begynte de å telte.
– Hva er best?
– Det er bedre i telt. Våkne til fuglelyder, sovne til bruset fra havet. Det er ikke som andre campingplasser, der det er mye støy. Man sover så godt i frisk luft. Går i slitte sommerkjoler hele tiden.
– Når vi må pakke ned teltet etter ferien, er det så trist. Vi snakker om det hele året, om å være her, sier Westgaard.
– At det finnes sånne steder, at det ikke blir lagt ut og solgt! sier Nordmark.
– Og så er det kjendisfritt her.
– Vi har jo Jens, statsministeren, han jogger forbi, sier Westgaard.
– Også blir ungene så kreative her, mener Nordmark.
Barna fyker rundt i området, i alle aldre, håret klissete av saltvann. De hopper fra bryggen, jentene blir dratt skrikende uti av guttene.
Blir det overskyet og kjølig, forsvinner noen oppi skogen. Der har de anlagt hage, de kaller den Planteklubben. De tar grener fra trær og stikker dem ned i sanden.
– Vi har planter som har overlevd i tre år. Som dette grantreet – lille Tommy, sier Kristine Kloda (13).
På en stubbe sitter kosedyr. De har begynt å bygge på en benk, som kanskje kan bli til noe nyttig. Thomas Kloda (9) strever. Han graver dype hull i sanden, bærer sand bort til et annet sted.
– Jeg prøver å lage en sykkelbane, bruker jord og sand og granbar.
– Savner du ikke tv og data?
Bea Larsen (12) blander seg inn:
– Hva skal man med det?
Thomas tørker svette av pannen.
– Jeg savner det stort sett ikke. Jeg er et naturmenneske.
(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.