Donjuanens død

Tekst

Vil du få varsel hver gang Emil L. Mohr publiserer noe?

Du bestemmer selv hvor ofte, og kan skru av varselet når som helst.

Avbryt

Kinodokumentaren «Marianne & Leonard» viser at sangpoeten Cohen var trofast, tross alt.

Forbundet for livet. Marianne Ihlen og Leonard Cohen fant tonen på Hydra i 1960. «Mentoren» Cohen brukte den blant annet til å skrive viseklassikeren «So Long, Marianne».

Selv om han slapp albumet «Death of a Ladies’ Man» allerede i 1977, er det bred biografisk enighet om at Leonard Cohen var en donjuan. Dokumentarveteranen Nick Broomfields foreløpig siste fremstøt gjør ingenting for å endre imaget – snarere tvert imot.

Skjønt, det viser hvordan én kvinne hadde særlig godt grep på den canadisk-jødiske sangpoeten: norske Marianne Ihlen. Betraktet med litt velvilje varte forholdet mellom dem til de utåndet, med tre måneders mellomrom, i 2016.

Fakta: «Marianne & Leonard: Words of Love»

Amerikansk dokumentarfilm fra 2019

Regi: Nick Broomfield

Medvirkende: Leonard Cohen, Marianne Ihlen, Judy Collins, Jan Christian Mollestad, m.fl.

Kinopremière: 11. oktober

– Både Marianne og Leonard var på søken, livet gjennom, etter høyere mening, sier britiske Broomfield foran kinopremièren.

– De var på en spirituell reise, hvilket var noe av det som bandt dem sammen. Og jeg tror Marianne tittet veldig til Leonard underveis – han fungerte på mange måter som en mentor.

Gresk åpning

Ihlen møtte Cohen i øy-bohemparadiset Hydra i 1960, mens hun ennå var gift med forfatteren Axel Jensen. Resten er pophistorie, for snart bidro hun til å lokke frem viseklassikere som «So Long, Marianne», «Hey, That’s No Way to Say Goodbye» og «Bird on the Wire».

– Marianne var det motsatte av en egoist. Jeg tror ikke hun forsto hvilket talent hun hadde for å inspirere andre mennesker, sier Broomfield – som selv hadde en affære med Ihlen etter at Cohen offisielt var ute av bildet.

Han synes ikke det er problematisk for filmen.

– Jeg tror neppe jeg ville laget den uten. Hun var også personen som fikk meg til å lage min første film, så hun har vært spesiell for tilværelsen og utviklingen min. Jeg er full av beundring for og takknemlighet til henne. Det er ikke mengden tid du tilbringer med noen, som blir avgjørende – det er intensiteten i den tiden.

Avviser kjønnskritikk

– Hva med kritikken som er kommet om at du «romantiserer kjønnsfascisme» i portrettet av kunstneren og musen hans?

– Marianne hadde ingen problemer med muse-rollen – hun var beæret av å spille den. Derimot tror jeg problemet er at vi lever i en fundamentalistisk æra preget av fastlåste meninger og domsavsigelser. Verdiene var ganske annerledes for et halvt århundre siden, erklærer Broomfield.

– Sekstitallet var definert av optimisme, eksperimentering og inklusjon. Det handlet om åpenhet og internasjonalt brorskap hvor vi i dag ser stengsler og nasjonalisme. Hvis du skal dømme en forutgående periode med det som utgangspunkt, spørs det om du kommer så langt.

Les også: Hullete tidsmaskin

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.

Vi bruker informasjonskapsler (cookies) for å gi deg en best mulig brukeropplevelse på DN.no. Disse brukes til analyseformål, produktforbedringer samt tilpasning av annonser og innhold. Les mer om informasjonskapsler og hvordan vi behandler personopplysninger på våre personvernsider.

Les mer Lukk