Premiere: Ben Stiller går inn for landing med «Zoolander 2»

– Det er vanskelig å gjøre narr av moteindustrien, fordi den allerede er så klin kokos. Kjernen består av folk som tar seg selv veldig høytidelig, og bransjen er preget av drama og sirkus, sier Ben Stiller, skuespiller og regissør av «Zoolander 2», oppfølgeren til kultklassikeren fra 2001.

– Presset om å fornye seg hele tiden er enormt, og jeg tror det er noe av grunnen til all galskapen de sender nedover catwalken. Det er teater og folk elsker det, men det er vanskelig å parodiere eller lage satire av noe sånt, fordi det allerede er så overdrevet og overlesset.

Overdrevent teit

Da modeller ble de nye superstjernene på 1990-tallet, bestemte Ben Stiller seg for å lage «Zoolander», en satire om motebransjen. Plottet kretser rundt den godhjertede modelldustemikkelen Derek Zoolander (Stiller), og utspiller seg i trendy New York. I filmen får moteindustrien og dens absurde selvhøytidelighet gjennomgå. I tillegg blir også modellers hedonistiske livsstil, samt angivelige mangel på intelligens, elegant gjort narr av i denne overdrevent teite satiren. 

Med et stjernelag bestående av blant andre Owen Wilson (som spiller Zoolanders modellnemesis Hansel) og Will Ferrell i storform som den onde motedesigneren Mugatu, lå alt til rette for at «Zoolander» skulle bli en hit. Kritikerne vendte tommelen opp, men filmen skulle bli et offer for dårlig timing; den hadde premiere bare to uker etter 11. september 2001. På det tidspunktet var amerikanere flest ikke klare for å le igjen. – For å være helt ærlig, var filmen en fiasko, uten at noen kunne klandres for det. Det var en grusom tid for USA, sier Justin Theroux, da D2 møter ham og Ben Stiller i Beverly Hills.

Theroux hadde en mindre rolle i den første filmen, og har vært med på å skrive manus til oppfølgeren. Han har sin egen teori om hvorfor «Zoolander» til slutt ble en kultfilm.

– Siden den ikke ble en kassasuksess, fant folk filmen i billigkurven i videobutikken i stedet, eller kanskje var det en bekjent som lånte dem en dvd. Det ble en komedie man så med venner eller sammen med gjengen i studentkollektivet. Det hjalp filmen til kultstatus, for folk blir ofte mer glad i ting de oppdager på egen hånd. Man får et slags eierskapsforhold til det, forklarer Theroux.

Mer trutmunn

Med tanke på filmens sørgelige inntjening, er det ikke så rart at det aldri ble planlagt noen oppfølger. Men etterhvert som «Zoolander» begynte å leve sitt eget liv, startet Stiller å leke med tanken. Han skrev det første manusutkastet i 2005, men det førte ikke noe sted.

– Jeg hadde likevel filmen i bakhodet hele tiden. Folk snakket fremdeles om den første på sosiale medier, så studioet likte ideen om en oppfølger, forteller Stiller.

– En av de største utfordringene er ikke å gjenta seg selv for mye. Folk liker små nikk til originalen, men de vil ha nye ting å le av, påpeker han.

I «Zoolander 2» er Derek Zoolander og modellmakker Hansel begge falmede stjerner.

– Filmen starter med en stor katastrofe, og Derek er i sorg. Han klarer ikke ta vare på sønnen sin, siden han ikke greier å lage spaghettisaus og sånne ting, så barnevernet blir koblet inn. Han trekker seg tilbake fra offentligheten og flytter til New Jersey, mens Hansel bor i ørkenen og har gitt opp, forteller Stiller. 

De får imidlertid en ny sjanse da de blir hanket inn av en Interpol-agent (Penélope Cruz), for å finne ut hvorfor de peneste celebritetene i verden blir funnet drept med Zoolanders ikoniske «Blue Steel»-uttrykk i ansiktet – altså trutmunn og et noe skeptisk eller overrasket blikk.

Vouge og Valentino

Etterhvert som «Zoolander» sikret seg en plass i popkulturen, er filmen blitt omfavnet av den internasjonale motebransjen, et miljø som ikke akkurat er kjent for å være spesielt selvironisk. Men da Valentino hadde visning under moteuken i Paris ifjor, fikk Stiller og Wilson æren av å avslutte showet som sine alter egoer Zoolander og Hansel. De ble møtt med jubel og applaus da de vandret nedover catwalken i beste idiotmodell-stil, mens Human Leagues «Don’t You Want Me» dundret over anlegget. 

Theroux forteller at denne gangen var det lett å få folk fra motebransjen til å stille opp i småroller hvor de spiller seg selv. Sånn var det ikke da han jobbet med den første filmen, selv om de greide å overtale folk som David Bowie, Victoria Beckham, Heidi Klum, Donatella Versace og Karl Lagerfeld til å stille opp.

– Men vi fikk mye nei, fordi folk ikke visste hva vi drev med, og var redde for at vi ville dumme dem ut. Da vi begynte arbeidet med oppfølgeren, hadde vi det motsatte problemet. Det sekundet det ble kjent at vi skulle lage den, ble vi nedringt av berømtheter som ville være med, forteller han.

En av celebritetene de ønsket seg var Justin Bieber, som takket ja på flekken.

– Justin har vokst opp i rampelyset og hadde masse humor på det. Han ville vise folk at han ikke tar seg selv så høytidelig, forteller Stiller.

I tillegg dukker popstjernene Ariana Grande, Mika, Katy Perry og Jon Jonas opp, men hverken Stiller eller Theroux ønsker å avsløre flere navn.

– Vi forsøker å holde det hemmelig, fordi vi ønsker å overraske publikum. Jeg kan strekke meg til å si at det er to grupper med gjestestjerner; de som var viktige for plottet, og dem det bare var gøy å ha med.

Livet fikk også imitere kunsten da amerikanske Vouge satte Zoolander på coveret av sitt februarnummer sammen med Penélope Cruz. Bildene var signert stjernefotografen Annie Leibovitz.

Satiregull

Theroux forteller at de hadde stor moro av å gjøre research til denne nye filmen i motemiljøene rundt omkring i verden.   

– Det er særlig på festene, eller middagsselskaper som følger etter motevisningene, at du finner mye gull du kan lage satire av. En del av det som foregår, er totalt absurd, sier han.

– Jeg husker jeg dro på en visning i Paris, jeg tror det var Karl Lagerfeld, og temaet var miljøvern. Da teppet gikk opp sto det en gigantisk isblokk med snø på toppen midt på scenen. Modeller gikk nedover catwalken drapert i noe jeg tror var minkpels, og man ble sittende og lure på hva i all verden dette hadde med miljøvern å gjøre, forteller Theroux.

– Deretter viste det seg at Lagerfeld hadde dratt til Nordpolen eller et lignende sted for å hente isen som ble brukt som dekor. Da han fikk kritikk av miljøaktivister for å ha brent av masse bensin til dette formålet, var unnskyldningen at dette var mote. Så det var motebransjens variant av miljøvern, ler manusforfatteren.

Han har vært med på å skape mange av de nye karakterene som får boltre seg i oppfølgeren, blant andre den kjønnsløse supermodellen All, som gestaltes av Benedict Cumberbatch. Transpersonmiljøet synes ikke karakteren er noe morsom i det hele tatt, og har kommet med flengende kritikk av det de oppfatter som en smakløs rollefigur. Theroux innrømmer at det generelt sett er vanskeligere å lage humor i en stadig mer politisk korrekt verden. 

– Vi prøver aldri å være slemme. Personlig er jeg ikke noe særlig glad i ondskapsfull humor, eller vitser som sparker nedover. Vi vil heller sparke oppover, og det er også det jeg synes man skal bruke satire til, sier han.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.