Aaron Sorkin: Mannen bak «West Wing», «The Newsroom» og «Steve Jobs»

Det var sladrebloggernes drøm – og Hollywoods mareritt. Senhøsten 2014 slo de nordkoreanske hackerne til. Forbitret over fremstillingen av statsleder Kim Jong-un i komedien «The Interview» pumpet de nettet fullt av hemmeligstemplet Sony-informasjon. Særlig gikk det utover studiobossen Amy Pascal, som fikk sin personlige mailkorrespondanse spredt for alle tabloidvinder.

Et av de saftigste utdragene var krangelen med produsenten Scott Rudin om manusmesteren Aaron Sorkins film om Steve Jobs. Førstnevnte har sikret David Fincher som regissør og vil ikke at Angelina Jolie frister ham med sin bebudede «Cleopatra»: «Steng av ‘Angie’ før hun gjør det veldig vanskelig for David å lage ‘Jobs’», formaner Rudin – og fortsetter med å karakterisere Jolie som en «minimalt begavet bortskjemt drittunge».

Skjønt, ifølge Sorkin var det ikke dette utbruddet som førte til at filmen til slutt havnet hos konkurrenten Universal, med Danny Boyle bak kamera. Forklaringen er mer primitiv enn som så. Etter at Fincher forsvant ut, og Boyle steppet inn, handlet det angivelig til syvende og sist om penger.

– Det som skjedde, var at Danny ville skyte i San Francisco, sier Aaron Sorkin (54) på et luksushotell i London, ett år etter lekkasjeoppstusset.

– Dermed måtte budsjettet økes med åtte millioner dollar, på en film som i utgangspunktet skulle koste mellom 25 og 30 millioner. Studioet sa nei, hvorpå Scott ba om en uke til å shoppe rundt. Mindre enn 24 timer senere var Universal på ballen.

 Sorkin – en blondstriglet, California-brun krysning mellom Don Johnson og Viggo Johansen – gir inntrykk av å ha tatt startvanskene med ro.

– Jeg var aldri bekymret for at filmen ikke skulle bli laget, sier han.

– Tvert imot hadde den en relativt lettvint rute til lerretet. Forskjellen er at andre filmer og studioer ikke blir angrepet av nordkoreanske terrorister mens det står på.

Seriesuksess

De fleste utsagn fra Aaron Benjamin Sorkin bør tas med en edruelig klype salt. Siden han slo gjennom med Broadway-forestillingen «A Few Good Men» i 1988, har han levd av å koke ned komplekse handlingsforløp og årsaksforhold til salgbare historier. Han har heller aldri lagt skjul på at han bevilger seg kunstneriske friheter med autentiske begivenheter, slik han gjorde da han skildret Mark Zuckerberg og Facebook-fenomenet i «The Social Network» (2010). Da gikk han attpåtil hen og vant Oscar for «Best Adapted Screenplay».

Den opprinnelige planen var å sørge for at hjertebarnet «A Few Good Men» ble filmatisert på forsvarlig vis med Tom Cruise i 1992. Så skulle han returnere til Manhattan, hvor han var oppflasket med musikkteater og hadde voktet TKTS-billettluken, der han solgte Broadway-billetter til halv pris, på Times Square etter studiene. I stedet forble han på vestkysten, stimulert av ringrevmentorer som William Goldman og Rob Reiner.

Han fulgte opp med «Under kniven» (1993) med Alec Baldwin og «Den amerikanske presidenten» (1995) med Michael Douglas. Siden ble han en brikke i – for ikke å si katalysator for – millenniumskiftets makeløse tv-seriesuksess. For de 88 episodene han klekket ut til «Presidenten» med Martin Sheen, innkasserte han hele fire Emmy-statuetter.

– Inntil jeg ble far, følte jeg alltid at skrivingen var den beste siden ved meg, sier han.

– Jeg var lykkelig innelåst på et rom for meg selv. Jeg kunne skrive en scene og skyve den ut under døren. Hvis noen kvitterte ved å skyve noe spiselig i motsatt retning, hadde jeg det bra. Det var sånn jeg forholdt meg til verden, gjennom tingene jeg skrev.

Friksjon

Nå har han altså kvesset blyanten mot Steven Paul Jobs, ekshippien fra Los Altos som revolusjonerte computerbransjen før kreften tok ham i 2011. Sorkin baserer rammer og plott på Walter Isaacsons murstensbiografi, men tegner objektet i et – om mulig – grimmere lys som monoman hersketekniker.

– Innledningsvis visste jeg ikke hva jeg ville gjøre. Jeg visste bare hva jeg ikke ville gjøre – skrive en «biopic», et biografisk drama. De har en struktur som er tøff å riste av seg, en fra krybben til kirkegården-struktur som du fyller med vedkommendes «greatest hits»: Han gjør dette, han gjør dette, han gjør dette og dette – og så går han til doktoren, og så dør han. Og det var jeg ikke lysten på.

Motgrepet ble å oppsøke sentrale størrelser i Jobs’ liv, i og utenfor Apple-konsernet: familie, venner, fiender. Her er Stephen Wozniak, ingeniørnavnebroren som hjalp ham med å bygge Mac-prototypen hjemme i garasjen. Videre John Sculley, styreformannen med Pepsi-bakgrunn som gikk til det skritt å fjerne ham fra hans eget selskap i 1985 – og ikke minst Lisa Brennan-Jobs, datteren han opprinnelig ikke ville vedkjenne seg.

– Det jeg fant, var «friksjonsområder» mellom Steve og andre individer som jeg syntes var spennende. Jeg trives aller best når jeg plasserer skikkelser i en klaustrofobisk setting, langs komprimerte tidsakser hvor klokken tikker, og liker å oppholde meg backstage. Ergo tenkte jeg: «Hva om jeg tar disse friksjonsområdene og dramatiserer dem i minuttene forut for de ulike presentasjonene hans?»

Resultatet er tre konsentrerte, konfliktorienterte tilbakeblikk: på lanseringen av Macintosh i 1984, det mindre heldige NEXT-mellomspillet i 1988 – og den virkelig karrieredefinerende Imac-avdukingen i 1998.

– Det var ikke akkurat hva oppdragsgiverne ønsket seg, sier Sorkin og ler.

– De ventet seg en utgave som står sammen med pappaen sin og glaner inn i elektronikkbutikken som guttevalp. Jeg bygget filmen i sin helhet på dialog, vel vitende om at den trengte en mester som Danny Boyle til å ta hånd om visualiseringen. Hvis ikke ville publikum gått lei i løpet av et snaut kvarter.

Teknotitaner

«This isn’t happening», «I’m not that guy», «It’s almost hard to believe», «Screwed with your pants on»: Youtube renner over av hyllester til såkalte sorkinismer – gullkorn og munnhell fra «Sports Night» til «The Newsroom».

Se klipp fra «Sports Night»:

Se klipp fra «The West Wing»:

Vel så betegnende for stilen til Sorkin er «walk and talk»-sekvensene der nøkkelfigurer utveksler revolverreplikker idet de strener gjennom korridorer og kontorlandskaper mellom møter. I «Steve Jobs» må Kate Winslet piske alvorlig på for å holde tritt med tittelrolleinnehaver Michael Fassbender.

Tematisk begynner det, utover bak fasaden-fascinasjonen for medier og politikk, å lukte et mønster i kraft av at Sorkin har foreviget to av Silicon Valleys storokser, Steve Jobs og Mark Zuckerberg.

– Det er høyst tilfeldig at én og samme person leverte begge filmene om disse teknotitanene, sier Sorkin så nasal-autoritært som bare innfødte newyorkere kan.

Han er likevel snar om å tilby seg å sette dem i sammenheng. Hvis dialog er styrken hans som forfatter, later monolog til å være den foretrukne intervjuformen. Det er ikke mange spørsmålene Sorkin trenger for å holde det gående til assistenten hans haler ham – noe motvillig – videre etter blazerkraven.

– Jeg tror Zuckerberg måtte finne opp Facebook fordi han følte seg så udugelig – enten det var tilfellet eller ikke – innen sosial omgang. Ideen om å snakke med folk, spesielt jenter, skremte ham, så han oppfant Facebook for sin egen skyld. Hvem kunne forestille seg at 500 millioner andre mennesker ville ta opp tråden?

Apple-gründerens «problem» knytter han til det faktum at Jobs ble adoptert.

– Selv om jeg ikke har noen psykologigrad, tror jeg Steve, på grunn av det første som skjedde med ham, følte at han var umulig å like. Som han uttrykker det så ærlig her: «Jeg er dårlig laget.» På samme måte som jeg bare ville skyve scenene mine ut under døren, vil han gi oss det perfekte produktet. Derimot kommer det aldri til å foreligge noen Steve 4.0. som alle brått digger. Tanken var at hvis ingen likte ham uansett, kunne han saktens beholde personligheten sin som den var, og ture på med arbeidet sitt. I likhet med Mark var han fullstendig oppslukt av arbeidet sitt.

– Traff du ham noen gang?

– Nei, men jeg snakket med ham på telefonen ved tre anledninger. Første gang ringte han for å fortelle meg at han likte noe jeg hadde skrevet. Andre gang inviterte han meg til bedriftsbesøk hos Pixar, fordi han ville at jeg skulle skrive en Pixar-film. Tredje og siste gang ba han om hjelp til å fikse en tale han skulle holde ved Stanford-universitetet.

– Hvilket du bisto med?

– Vel, jeg korrigerte noen trykkfeil. Det var alt.

– Hvilket av bidragene dine var det som begeistret ham?

– Det var et avsnitt av «Presidenten». Jeg husker jeg ble helt himmelfallen over at Steve Jobs tok kontakt for å fortelle meg dette. Responsen min begrenset seg til: «Takk skal du ha, sir. Så hyggelig å høre, sir. Jeg setter pris på det, sir.»

Samfunnsstraff

Sommeren 2001: En herjet og hulkinnet Sorkin preger avisforsider i fleng. Etter å ha blitt knepet med crack og annen narkotika i flybagasjen, blir han bøtelagt og idømt samfunnsstraff. Under rettsoppvasken – og den påfølgende skilsmissen fra advokatkonen Julia Bingham – kommer det frem at han har slitt med rusmisbruk siden tidlig 1990-tall.

«Dopet ga meg et avbrekk fra den nervøse spenningen jeg bærer med meg fra øyeblikk til øyeblikk», erkjente han overfor New York Times.

Senere har han rapportert om improviserte AA-peptalks med Philip Seymour Hoffman under innspillingen av Mike Nichols’ «Charlie Wilson’s War» (2007). Mellom opptakene skal de to ha spekulert i hvem av dem som befant seg i faresonen for en overdose. Som kjent døde heroinisten Hoffman i 2014.

 Tilbøyeligheten til å gi fra seg styringen er lite forenlig med imaget og fremtoningen til Sorkin. Dette er fyren som pleier å skryte av hvordan han, i motsetning til skribentkollegene sine flest, stiller på settet med notater hver bidige morgen.

– Jeg vil ha full kontroll over alt jeg foretar meg selv, sier han.

– Faktisk skal jeg fortelle deg hvor nær jeg er Steve hva gjelder galskap. Det første stykket mitt var «A Few Good Men», ikke sant, som ble en slager på Broadway. En naturlig, implisitt konsekvens er at en masse skole- og amatørteatre ønsker å sette det opp, og du får royalties til du stuper. Der det vanligvis er agenter som tar seg av sånt, krever jeg å bli forelagt enhver forespørsel, uten at jeg engang vet hvorfor. Jeg sier jo ja til alle sammen.

Han flirer.

– Jeg aner ikke hva jeg er på utkikk etter. Kanskje «Taliban High School» vil prøve seg på en variant? Nei, jeg har ikke fått den henvendelsen ennå. Dog hender det iblant at elever foreslår å endre kjønnet på en av skikkelsene mine. «Ålreit», sier jeg da – det dreier seg tross alt om ungdommer. Forbeholdet er at jeg er sikker på at kun de foresatte får se produksjonen. Ellers tillater jeg ikke oppsetninger i L.A. eller New York, for jeg ønsker ikke at noen skal tro at jeg er involvert. Det er min versjon av end-to-end control.

– Tror du at du må være kontrollfreak for å lykkes?

Sorkin legger inn en pustepause. Han klapper bordplaten syv, nei, åtte ganger før han nikker og smiler bekreftende.

– Hva ville Freud kalt deg?

– Ville han ikke kalt meg «analretentiv»? Jo, jeg tror nok det, sier han og ler.

Se trailer: «Steve Jobs». Michael Fassbender spiller tittelrollen i Danny Boyles «Steve Jobs», hvor Sorkin har konsentrert seg om tre konfliktfylte kapitler i Apple-gründerens liv.

Kontroversiell

«Steve Jobs», som har norgespremiere i 22. januar, har ikke utelukkende høstet ros.

Blant annet har det regjerende Apple-overhodet Tim Cook vært på «The Late Show» og slengt med leppen om gravskjending av gamlesjefen. Mer opptatt er Sorkin av hvordan arvingen Lisa opplever filmen.

– Jeg går ut fra at den vil bli en prøvelse for henne, så jeg tilgir enhver reaksjon hun måtte ha. Det er jo ikke bare henne vi portretterer – vi portretterer foreldrene hennes. Dette var traumatiske hendelser, og så kommer det plutselig en gjøk rekende og skriver dem inn i et manus. Skuespillere tolker det, en instruktør dokumenterer det, og vips, så er hun 28 meter høy på bakveggen i Lincoln Center. Hun er ikke vant til slikt – ingen er det. Hvis du hadde utsatt meg for noe tilsvarende, ville jeg måtte innlegges på sykehus i en måned.

– Tim Cook påsto nylig ...

– ... at jeg er «en opportunist som stammer fra en ufin verdensdel»? Ja, men sitatet hans begynte med «Jeg har ikke sett filmen, men ...» Jeg har aldri møtt Tim Cook, men synes han er en tulling! Seriøst, svaret mitt må bli: Alle involvert i denne filmen – produsentene, regissøren, ensemblet og undertegnede – aksepterte lønnskutt for å få den realisert. Ingen ble med ombord for å bli rike. Forøvrig burde Cook i det minste se den før han uttaler seg.

– Hvordan var det å jobbe med Boyle kontra Fincher?

– Det var jevnt over veldig likt. De åpnet dønn identisk, ved å ville ha meg til å lese hele manuskriptet inn på en opptager. De ville skjønne hvilken rytme jeg hørte for meg at det skulle fremføres. Når det er sagt, har de ytterst forskjellige regifilosofier, sier han.

– Til den første scenen i «Social Network», scenen mellom Rooney Mara og Jesse Eisenberg, gjorde David 99 takes fordelt på to kvelder. Motivasjonen er at han vil slite deg ut og «banke skuespillet ut av deg». Danny vil terpe på noe til det sitter som skrudd, for så å skyte mellom åtte og 20 takes. Dessuten har han en annerledes visuell palett. Eksempelvis, når de snakker om Bob Dylan-tekster, og han lar tekstbrokkene slynges ut over gulvet – det er renstrøken Danny Boyle.

Brukersensitiv

Castingprosessen i «Steve Jobs» er et kapittel for seg. Opprinnelig skulle Christian Bale dra hovedlasset. Dernest var Leonardo DiCaprio og Matthew McConaughey etter sigende inne i bildet, før tysk-irske Fassbender avgjorde saken.

Da tok det seg ikke pent ut at Sorkin tilsynelatende drev kampanje for veterankompisen Cruise i en av de lekkede Pascal-epostene. Verre ble det av at han virket usjarmerende honorarfokusert på egne vegne.

Bare ikke minn ham på det.

– Det mest skuffende med hackingen var å konstatere at amerikansk presse gjorde seg til medskyldig, sier han under Lennon-brillene.

– En gruppe som identifiserer seg som Guardians of Peace eller noe lignende, en nordkoreansk gruppe som er svært ulykkelig over Rogens film, hacker seg inn og stjeler en masse privat eiendom. Samtidig truer den med å drepe mennesker hvis filmen blir utgitt. Det var en voldelig organisasjon – iallfall ga den seg ut for å være det. Hva skjer? Jo, istedenfor å be den ryke og reise – «Hei, hos oss har vi noe som heter første grunnlovtillegg! Vi kommer ikke til å hjelpe dere!» – fråtser pressen i materiale som knappest kan kalles nyhetsverdig. Kom nemlig ikke og fortell meg at en diskusjon om Angelina Jolie – eller noen av «Jobs»-greiene – var det. Det var rent søppel. Hvis vi simpelthen hadde latt være å publisere skvipet, ville vi tatt våpnene fra angriperne.

Les også:

SMAK: - Det å sitte og mekke te, minner jo om ritualene til narkomane.

SMAK: Januar er veganernes hvite måned – en kjøttfri start på det nye året.

SIGNATURERETTEN: Stockholmerne er gale etter Rolfs Köks oksekinn. Her er oppskriften.

SMAK: Oslos nye art deco-bar.

Les mer fra D2 her(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.