Dagens Næringsliv

Åpne i appen

Åpne

Naturtalentet

Tekst
SOLSTRÅLE. Få ting får Maria Grøntjernet til å smile bredere enn det å være ute i friluft.

SOLSTRÅLE. Få ting får Maria Grøntjernet til å smile bredere enn det å være ute i friluft.

Maria Grøntjernet (18) er villmarksjente på heltid. Blant høye fjell, flate vidder og grønne skoger lever hun friluftsdrømmen og skal overvinne sin største frykt.

Fakta: Maria Grøntjernet (18)

Født 9. oktober 1995.

Fra Lunner kommune på Hadeland.

Kjent som «Villmarksjenta» etter at hun i 2012 gikk Norge på tvers på 50 dager. Turen resulterte i bok og fjernsynsdokumentar.

Kåret til «Årets villmarking» under Villmarksmessen i 2013.

Aktuell med sitt største turprosjekt hittil: seks måneders på tur fordelt på fem ulike steder i Norge.

Nettvillmarksjenta.no

Skogen speiler seg i den blanke vannflaten, samtidig som stråler fra den skarpe høstsolen glitrer over tjernet inne på Øståsen på Hadeland. Den eneste lyden er to sauebjeller i det fjerne. Plutselig brytes vannspeilet. Det samme gjør stillheten. 

– Oi, det var et stort vak, sier Maria Grøntjernet og peker babord fra sin gamle, brune trebåt.

To kraftfulle åretak senere hviner det i fiskesnøret som farer gjennom luften og den seks gram tunge, sølvfargede spinneren med røde prikker fortsetter ned i dypet.

I baugen ligger den firbente turvenninnen Vega avslappet med snuten på ripen – en syv år gammel alaskan malamute hun låner av naboen. Et svakt vinddrag fra vest blafrer gjennom hestehalen til den unge kvinnen der hun står oppreist i båten og sveiver inn bestemt og forsiktig. Blikket speider mot vannet. Storørreten kan være like bak.

 

EVENTYRLAND

Attenåringen fra Lunner på Hadeland er avhengig av frisk luft, frihet og brennende bål. Allerede som 16-åring ble hun landskjent som «Villmarksjenta» etter å ha gått Norge på tvers – fra Femundsmarka til Vestkapp – en distanse på 650 kilometer som tok 50 dager. Turen ga råmateriale til bok og fjernsynsdokumentar, og bidro til at hun ifjor ble kåret til «Årets villmarking» under Villmarksmessen på Lillestrøm.

Nå er Grøntjernet midt i sitt hittil største turprosjekt: Etter år med drømmer, måneder med planlegging og dager med pakking startet eventyret i Gausdal Vestfjell 23. juni. Etter 28 dager med telt, fjellturer og ørretfiske fortsatte ferden nordover til Lofoten. Tyve dager blant steile tinder, hvite strender, midnattsol og iskaldt saltvann.

Nå er hun tilbake på hjemmebane. Med selvbygd gapahuk som basecamp bor hun en måned i skogen på Øståsen, bare noen kilometer fra hjemstedet. Her blir det i hovedsak sanking, jakt og fiske.

Videre blir det storviltjakt i Hallingdal, før hun avslutter med ski og pulk i tre uker på Finnmarksvidda.

I løpet av ett halvår skal hun gjennomføre fem av sine drømmeturer i norsk natur. Samtidig pågår en kamp for å overvinne frykten. Frykten for mørket.

TURVENN. Hunden Vega er trofast turkamerat.

TURVENN. Hunden Vega er trofast turkamerat.

Fakta: derfor valgte hun turene

Gausdal
Jeg hadde vært i Gausdal Vestfjell tidligere, og visste derfor om det gode fisket, rike dyrelivet og de frodige naturomgivelsene. Dette lokket meg tilbake.

Lofoten
Jeg har alltid hatt lyst til å oppleve ville Lofoten. Alle som har vært der, sier det er noe av det vakreste Norge har og by på, det ville jeg sjekke ut om stemte.

Øståsen på Hadeland
På Øståsen på Hadeland vender jeg tilbake til min barndoms verden. Herfra har jeg mange minner, og føler meg som hjemme.

Hallingdal
Hallingdal byr på mye fin natur, men det er først og fremst rypejakt, elgjakt og hjortejakt jeg vil oppleve her.

Finnmarksvidda
Jeg har alltid vært mørkeredd. For å gi meg selv en skikkelig utfordring, har jeg derfor bestemt meg for å avslutte langturprosjektet i den kalde mørketiden i Finnmark.

REDDHARE

Den gamle trebåten suser gjennom vannet, og glir opp langs odden. Først i land hopper firbente Vega. Hakk i hæl bykser et par fjellstøvler opp på berget så det skrangler i spinneren og fiskestangen.

– Ingen fisk, dessverre, sier Grøntjernet.

Hun går inn i gapahuken – bygd med en grønn presenning som tak, litt tau og bjerkestokker beveren hadde felt i nærheten. Her skal hun bo den neste måneden. Langs veggene henger vanntette pakkposer med alt fra hundemat og ullundertøy til kameraer og kokekar.

Hun setter seg på huk foran bålplassen ytterst på odden. Med samekniven skjæres tre tykke skiver av fjellbrødet på en furustubbe. På med litt avocado og nykvernet pepper.

– De første dagene prøvde jeg å leve av kun det jeg fant i naturen. Etter fire dager ble jeg veldig syk. Jeg synes likevel ikke det er noe nederlag å måtte spise annen mat i tillegg. For meg er turgleden det viktigste, sier Grøntjernet.

Bundet til en liten bjørk ligger Vega avslappet og myser mot solen. Tispen legger seg på ryggen for å bli kost på magen av matmor.

– Som liten var jeg en reddhare. Jeg var livredd hunder, likte ikke være alene eller sove borte. Dessuten var jeg uvenn med mørket. Etter at jeg traff Vega ble jeg glad i hunder, og frykten for det andre har fått fyken på tur, men jeg er fortsatt litt redd mørket. I løpet av dette halvåret skal det bli slutt på det.

 

FØLGER DRØMMEN

Bitte lille julaften er langturen over. Da er det ett år siden planleggingen startet, sent på kvelden lille julaften ifjor.

Hjemme i huset til familien Grøntjernet hadde alle lagt seg. Men ikke Maria.

FANGST. «Villmarksjenta». elsker jakt og fiske, selv om fangsten ikke alltid er like stor.

FANGST. «Villmarksjenta». elsker jakt og fiske, selv om fangsten ikke alltid er like stor.

Hun får ikke sove. Oppe på rommet sitt i andre etasje ligger hun og ser i taket. Det er noe hun tenker på. Plutselig kaster hun seg ned på gulvet og drar frem et stort norgeskart fra under sengen. Bretter det ut, stirrer, peker, måler og markerer. Planleggingen av drømmeturen er i gang. Hun begynner i nord. Finnmarksvidda. Blikket fortsetter nedover. Stopper opp ved Lofoten. Slik fortsetter hun. I løpet av natten er planen klar. Så fort hun er ferdig på videregående til sommeren skal hun på seks måneders langtur. Hun føler en enorm lettelse og glede. Endelig skal hun på tur igjen. Energien er i ferd med å komme tilbake.

For høsten 2013 ble ikke som hun hadde håpet og trodd.

 

FULL STOPP

Hun hadde boklansering, holdt foredrag, jobbet med sponsorer, var i mediene og prøvde å holde følge med pensumet på skolen. Etter hvert jobbet hun døgnet rundt. Brått ble det stille. En fredag i november sa kroppen stopp. Hodet dunket, kroppen svettet og feberen herjet. Hun var utbrent og ble hentet i ambulanse. I flere uker orket hun knapt forlate sengen. Etter en lang og rolig periode kom energien tilbake. Lengselen til naturen var større enn noen gang.

Det blir vår. På skolen står læreren og foreleser i treningslære. Grøntjernet stirrer ut av vinduet. Mens tavlen fylles med begreper som treningsintensitet, tilpasning og totalbelastning farer tankene hennes av sted til toppturer, telt og termos.

To dager etter siste eksamen er unnagjort tar hun sekken på ryggen og eventyret kan starte. Drømmen skal bli virkelighet. Seks måneder med medvind og motvind, oppturer og nedturer.

LA ILDEN LYSE. Knistrende bål med lysende flammer og nykokt kaffe er fast innslag på turene.

LA ILDEN LYSE. Knistrende bål med lysende flammer og nykokt kaffe er fast innslag på turene.

Fakta: tre turtips

1. Ha håndvarmere i soveposen
Noe av det verste med å være på tur, er å fryse om nettene. Legg et par poser med håndvarmere i soveposen før leggetid, og den holder posen varm gjennom natten. Slike fås kjøpt i de fleste sportsforretninger.

2. Bruk nærområdet
Det er ofte vi tenker at vi må dra langt når vi skal på tur. Dette gjør at dørstokkmilen blir lengre, og turene sjeldnere. Ta i bruk ditt nærområdet, da blir det mindre styr, og det er ikke nødvendig med like mye planlegging. Turgleden kan være like stor i nærmeste skog.

3. Ta med barna på tur
Ha alltid turgleden i sentrum når barna skal med på tur. Ikke legg opp til en lang rute, ta dere god tid og fyr gjerne et bål. La barna utforske naturen og bruke fantasien sin. De vil fort se at skogen og fjellet er flotte lekeplasser. Om barna får gode opplevelser fra starten av, er sjansen større for at de vil like friluftsliv når de blir eldre.

FRIHET OG MESTRING

Noen varme måneder senere sitter hun barbent og lener seg mot en furustokk, mens hun ser utover det blikkstille vannet.

– For meg handler friluftslivet om tre ting: Turgleden. Mestringsfølelsen. Friheten. Det er dette jeg prøver å formidle når jeg skriver, filmer og fotograferer underveis også. Dele opplevelsene og inspirere andre, sier hun.

Underveis oppdaterer hun både sine nærmere 29.000 følgere på Facebook og hjemmesiden. Halvåret etter jul skal hun bruke på å skrive bok fra turen som skal utgis neste høst. I tillegg filmer hun til en dokumentarserie på NRK.

– Føler du deg ikke ensom og alene på disse langturene?

– Det hender. Venner, familie og kjæresten er nok det eneste jeg savner når jeg er på tur. Særlig noen å dele de fine opplevelsene med. Samtidig blir jeg mer selvstendig. Og jeg tror alle har godt av å kjenne litt på ensomheten.

– Uansett; Jeg er sjelden helt alene. Jeg har jo Vega, sier Grøntjernet og koser malmutetispen.

– Men nå må vi komme oss ut i skogen og se etter sopp og bær!

FORSYNER SEG. Maria Grøntjernet prøver å utnytte naturens spiskammers.

FORSYNER SEG. Maria Grøntjernet prøver å utnytte naturens spiskammers.

VRANGSNUDD

Første gang morfaren så nyfødte Maria Grøntjernet la han to brede treski i babysengen. Det første ordet hun lærte å si var fuglenavnet «sothøne». Sopp og bær lærte hun å plukke omtrent samtidig som hun begynte å gå. Forbildet var Ronja Røverdatter og senere Lars Monsen. På sin første overnattingstur ute fylte hun og en venninne opp en kjerre med dyne, puter, kosebamser og leker fra rommet, og dro opp i skogholtet rett ovenfor huset. Etter utallige turer har hun siden fått kunnskap og erfaringer, og blitt en mester til alt fra båltenning og pakking av sekk til å sette opp telt og få sluken på fiskestangen.

Med lange, taktfaste skritt forsvinner hun nå innover skogen. Over mosekledde furukoller, gjennom våte myrer, tett løvkratt og mørk granskog. En må konsentrere seg for å henge med på tempoet.

 – Bare én ting: Min retningssans er lik null. Men jeg finner stort sett frem, sier hun og ler.

Vega passer på å forsyne seg fra en blåbærtue idet Grøntjernet stopper, bøyer seg ned og skjærer løs en steinsopp.

 – Æsj, den var helt markspist. Så den lar vi ligge, sier hun og fortsetter videre.

To timer senere er hun tilbake ved leiren. Solen er i ferd med å gli ned bak åsen. Med tørr furukvist, litt tyri og noen nyspikkede fliser tar det ikke mange sekundene før det knitrer i bålet. Hele ettermiddagen har en fiskestang med mark og dupp fått ligge ute i vannet. Hun sveiver rolig inn. Det er noe der. Tuppen på stangen buer seg forsiktig.

 – Oi, vi har fått fisk, sier hun entusiastisk.

I neste øyeblikk har hun en liten, sprellende abbor i hånden.

 – Denne blir god å sprøsteke. Halen blir akkurat som potetgull.    

MAGISKE MINNER. Drivkraften til Maria Grøntjernet er turgleden, friheten og mestringsfølelsen. Det dyrker hun på heltid dette halvåret. Fra Hadeland i sør til Finnmarksvidda i nord.

MAGISKE MINNER. Drivkraften til Maria Grøntjernet er turgleden, friheten og mestringsfølelsen. Det dyrker hun på heltid dette halvåret. Fra Hadeland i sør til Finnmarksvidda i nord.

VEIEN ER MÅLET

Solen har tatt farvel, og månen har overtatt. Fisken vaker, bålet spraker og orrfuglene sitter og spiller i en furutopp rett bortenfor. Helt stille, avslappet og rolig sitter Maria Grøntjernet på et saueskinn foran bålet. Rute på rute fra melkesjokoladen forsvinner inn i munnen.

 – Ute på tur glemmer man alt av stress, mas og bekymringer man har hjemme. Jeg skal innrømme at alle dager ikke er like fine som denne. Når man ligger kald og gjennomvåt alene i et telt midt på fjellet i storm tenker jeg: «Hvorfor i alle dager gjør jeg dette?» Svaret er at jeg vet det kommer nye, flotte opplevelser som veier opp for den smerten og ubehaget.

Klokken nærmer seg midnatt. Etter timer foran bålet forsvinner hun ned i den grønne, tykke dunposen. Det eneste man skimter er den røde toppluen med ørelapper hun alltid sover med. Men det er ikke leggetid riktig ennå. Det nærmest gnistrer i øynene hennes da hun ser utover den klare stjernehimmelen og konturene av skogen som lyses opp av måneskinnet.

– Øyeblikk som dette kan man leve lenge på.

Les mer fra D2 her.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.