<p>Til havs. Med ryggen til det store havet, ser Rune Malterud og Stian Aker Manhattan gradvis forsvinne.</p>

Til havs. Med ryggen til det store havet, ser Rune Malterud og Stian Aker Manhattan gradvis forsvinne.

Kan man overleve 55 dager i en robåt ute på Atlanterhavet?

Tekst

Vil du få varsel hver gang Ola Jordheim Halvorsen publiserer noe?

Du bestemmer selv hvor ofte, og kan skru av varselet når som helst.

Avbryt
Foto
Oslo/New York City

Bli med på Rune Malterud og Stian Akers dramatiske rekordforsøk.

Her finner du spesial-utgaven av saken med ekstra bilder og video:

Del 1 - DET SISTE MÅLTID

– Nå skal endelig drømmen gå i oppfyllelse, sier Stian Aker.

I tre timer har han vært på et rom for seg selv – og skrevet testamentet sitt. Nå holder han avskjedstale. Det er kveld i verdens dyreste nabolag – Greenwich, Connecticut – en liten time utenfor Manhattan. Et måltid av det bibelske slaget er nettopp i gang: Det siste måltid. For to som skal overleve på destillert sjøvann de neste par månedene.

– Rune og jeg var guttunger, satt i granbarhytta på Reinsvollåsen og la planer for livet vårt. Vi ville jobbe sammen, vi ville på eventyr sammen. Vi ville krysse Atlanteren sammen.

Det blir helt stille.

– Og i morgen skjer det.

<p>Fremmedgjort. Totninger i New York for første gang. Rune Malterud (til venstre) og Stian Aker er ikke glad i store byer, trives best i øde landskap.</p>

Fremmedgjort. Totninger i New York for første gang. Rune Malterud (til venstre) og Stian Aker er ikke glad i store byer, trives best i øde landskap.

Rune Malterud (37) og Stian Aker (38) skal forsøke å slette en 122 år gammel rekord, en av norsk oppdagerhistories største prestasjoner. I 1896 ble nordmennene Frank Samuelsen og George Harbo de første til å krysse Atlanteren i en robåt. Turen tok 55 dager, men da de traff Scilly Island på Storbritannias sydspiss, hadde Fridtjof Nansen akkurat drevet tre år over polhavet og blitt verdensstjerne.

Harbo og Samuelsen forsvant fra folks minne – men utrolig nok står rekorden fortsatt. For å slå den må Malterud og Aker overleve bølger store som cruiseskip. De må gjennom netter i stormens øye. Ikke minst må de overleve hverandre.

– Vi har to mål, sier Stian Aker.

– Det ene er å klare turen. Det andre er å klare det og fortsatt være venner.

Fakta: Rune Malterud og Stian Aker

Norsk ekspedisjonsduo
atlanterhavsroerne.no

Begge er født og oppvokst på Toten.
Stiftet i 2010 selskapet Storm Adventures as, som hovedsakelig driver med sikkerhet og logistikk for tv, film og ekspedisjoner.
Har jobbet for Discovery Channel, Animal planet, Travel channel, BBC, ABC News.

Utvalgte oppdrag:

Alle sesonger av «71 grader nord» på TVNorge

«Ingen grenser» og «Monsen på villspor» med Lars Monsen.

«Mission: Impossible – Fallout» (scenen på Prekestolen)

Nyeste prosjekt: ro over Atlanterhavet. Dokumentaren om rekordforsøket vil vises på NRK på nyåret.

Forberedt

Kveldens vert, Victor Samuelsen, er i familie med rekordholderen fra 1800-tallet, og har latt guttene og samboerne få bo hos seg uken før avreise. Det har vært noen hektiske dager. Båten ligger klar ved Battery Park, der originalruten startet.

De har gjennomgått inventarlisten, pakket alt i vanntette flyteposer, og sjekket at det tekniske utstyret fungerer. Samuelsen har vært i kjelleren og hentet en 16 år gammel Rioja, som sitter som et skudd til barbecuemarinerte spareribs. Stian Aker hever glasset, takker alle som har hjulpet dem; samboerne og et par venner fra Norge.

– Det er jo ren egoisme, dette her. Og vi kunne aldri gjort dette uten alle dere som sitter rundt bordet. Dere ofrer så mye for oss, vi håper vi kan gi dere noe tilbake senere.

Rune Malterud ber om påfyll.

– Det er den råeste rødvinen jeg har smakt, sier han, tydelig beveget.

– Dette er ikke en kveld for å være edru.

Så skåles det. For de gamle heltene, for samboerne, for verten – og for de nye roheltene. Det hele er ganske dystert, som om alle tenker på at guttene kan drikke rødvin for siste gang. Rundt midnatt, noen mørke timer unna første tak, avslutter Samuelsen:

«Åååååå,

Lenge, lenge, lenge, leve må!

Hei skål!»

Les også: Fossekallet

Første tak

Egentlig skulle de rodd for to år siden. Alt var klart – men de dro aldri til USA. Stian Aker hadde gjentatte ganger mistet følelsen i det ene kinnet, og da han oppsøkte lege fikk han påvist bihulekreft – med dårlige odds. Atlanteren forble en drøm.

Oppfeiting. Det er to dager til første åretak. Menyen på bistroen Balthazar i Soho-distriktet, har alt to sultne roere ønsker seg: Cote de boef servert med løkringer, varm geitost og karamellisert rødløk.

Avskjeden. Nada Boijc (nærmest) og Lene Kleiven-Malterud holder fast i robåten, holder Rune Malterud til land. Sekunder senere glipper båten gjennom fingrene deres.

Skogsmatroser. De er vant med kornåkrer og granskog, men mener de likevel er forberedt til fingertuppene. Rune Malterud (foran) og Stian Aker har nemlig testet båten på Mjøsa.

13

Mens han proppfull av cellegift kjempet for livet, fikk Rune Malterud og kona Lene Kleiven-Malterud to barn. Robåten ble pakket inn i en presenning, stuet inn i en garasje. Men så, sakte, men sikkert våknet cellene i Akers kropp til live igjen.

Det samme gjorde drømmen – og nå står de her, på morgenen 25. mai, ved Battery Park på Manhattan. På bryggen står den norske generalkonsulen Harriet Berg, Victor Samuelsen er iført nystrøket skjorte, og en morgenfugl i løpetights stopper, spør hva som skjer:

– Fy faen. Håper dere har tegnet livsforsikring.

På bryggekanten sitter Lene Kleiven-Malterud (39), og Nada Bojic (31), kjæresten til Stian Aker, oppløst i tårer.

– Dere må ta vare på hverandre, prøv å ha det litt gøy der ute, sier Kleiven-Malterud.

Atlanterhavsdebutantene smører seg inn med solkrem, strammer stropper rundt alle bager, sørger for at ingenting er løst i båten. Malterud drar av gifteringen, som ville gravd seg inn i fingeren der ute, og gir den til kona. De gir fra seg kredittkortene, i noe som ligner et ritual. Eller er det en form for avlat? I noen minutter sitter de fire omfavnet i båten, før Stian Aker spenner seg fast i sikkerhetslinen.

– Nok er nok. Nå drar vi, sier Rune Malterud, som også har begynt å gråte.

Klokken 08.30 griper de årene. Og med lyden av årebladene som skjærer seg ned i vannet, forsvinner de ut på Atlanterhavet.

Ikke gå glipp av noe!

Få ukebrev med D2s beste saker rett i innboksen.

Meld deg på her

DEL 2 – MOT STRØMMEN

Bakvendt

Roing er en merkelig aktivitet. Mens båten brøyter seg fremover, blir roeren alltid sittende og se bakover. Kanskje er det derfor det aldri ble en folkesport, men noe man gjør for å sette garn.

Mens han kjemper seg frem med årene, ser Malterud Manhattans skyskrapere sakte krympe, det er som et plaster som rives av i en ukristelig treg bevegelse. Han føler seg uvel – og det handler ikke om at Lene har fått kredittkortet hans og er etterlatt i verdens kuleste by. Malterud bor på Gjerdrum i Akershus, i kanten av en kornåker. New Yorks fengslende puls har stresset ham. Og nå stilner alt. Absolutt alt.

De passerer Staten Island, Brooklyn, ror under Verrazano Narrows-broen og opp langs Long Island, før de dreier ut i den våte delen av verden. Med ryggen til England ser de Amerika forsvinne – og Malterud får en umiskjennelig metallisk smak i munnen, som fylles med spytt. Han kaster opp i et vræl.

De har rodd 50 kilometer. Det gjenstår 6200.

Pionerene

Ideen om å ro fra New York til England i åpen robåt er drøy. I 1896 var den enda drøyere, i en båt bygget av sedertre, som skulle navigeres etter spritkompass og sekstant.

Med 4000 skuelystne ble Georg Harbo og Frank Samuelsen heiet ut på havet, båten var stappet med tørt skipsbrød og hermetikk, en liten kaffekjele og oljebrenner. De var begge eventyrlystne sjømenn, og ville nok også bli rike og berømte.

Men det startet ikke bra. Oljebrenneren satte fyr på båten – en brann de etter hvert fikk kontroll på. Men kaffen forsvant. Enda verre (de hadde nok lest «Moby Dick», som utkom 50 år tidligere) var «de uutgrunnelig store hvalfiskene som forfulgte dem», skriver Kåre Rudjord i boken «Atlanterhavsroerne»: «Rett som det var stakk hvalen nesen opp like ved siden av dem, som om de ville sluke dem med hud og hår.»

<p>Den totale frihet? Sørpolen var tøft. Dette er langt hardere, mener roerne. – Vi er fullstendig overlatt til havet. Og det er egentlig ganske godt.</p>

Den totale frihet? Sørpolen var tøft. Dette er langt hardere, mener roerne. – Vi er fullstendig overlatt til havet. Og det er egentlig ganske godt.

– Hei, det er Rune

Etter over en uke på havet ringer han fra satellitt-telefon. De holder en ren sørøstlig kurs fra New York for å komme raskest mulig inn i Golfstrømmen. Dette gjør at totaldistansen øker, England ligger i nordøst. Men de tror det vil lønne seg uansett.

– Vi har slitt med sidevind og ustabilt vær, har akkurat klart å holde båten i gang. Vi ligger bak skjemaet. Det skal bli godt å komme inn i strømmen, sier Malterud, som også har åpnet det første brevet familien sendte med ham.

– Det hjalp veldig å få en hilsen. Det har vært en krevende start, det er veldig vanskelig å venne seg til dette livet.

Innledningsvis rodde de mye hver for seg. Nå ror de mer sammen og begynner så smått å få rutiner på havet, begynner å komme inn i livet i det blå.

– Har det skjedd noe stort hjemme, spør Malterud.

– Mye Trump. Og litt Nord-Korea.

Malterud ler.

– Stian og jeg er vel snart de tryggeste menneskene på jord.

Lekehytta

De trivdes best på skauen på Toten, i hytta de bygget av granbar og råtne trær. I det lille rommet fikk de spedbygde guttungene akkurat plass til å lage mat over gassblusset.

Det var ingen støy eller mobiltelefoner som tok dagdrømmeriet fra dem, hytta var en tidskapsel, og den fraktet dem fra den ene villmarken til den andre. De tok hverandre i hendene: Når de ble voksne så skulle de oppfylle drømmene og skape sitt eget liv. Og de skulle ro over Atlanteren.

Vennskapet sto gjennom gymnaset, gjennom tiden som soldater på Balkan og i Afghanistan, og da tjenesten var over, stiftet de sitt eget selskap, Storm Adventures. De fikk blant annet ansvar for sikkerheten i tv-programmet «71 grader nord». De gikk til Sørpolen på ski. Krysset Grønland på ski. Og i 2015 kjøpte de robåt.

Den er 21 fot, karbonbasert, og er spesialbygget for ekspedisjoner. Skroget er utformet som en sandwich, og kabinen, der de skal spise, sove og søke ly, er på størrelse med et enmannstelt. Båtens utforming, design og lave tyngdepunkt, gjør den i teorien selvrettende ved kantring.

De sitter på to polstrede glideseter som hver har åtte rulleskøytehjul. De tre meter lange årene får tak i sjøen uansett vær, og håndtakene i tre skal være skånsomme mot hendene over tid.

På bøljan blå. Det var umulig å forberede seg på dette livet – på alle mulige måter. De gråter av glede, av smerte, av sinne. De ser solen forsvinne i havet og stå opp fra havet, og bølger som velter over dem som svære bygninger. Den totale friheten, kaller Rune Malterud og Stian Aker det.

18

Langs cockpiten ligger en sikkerhetsline de alltid skal være bundet til når de er utenfor kabinen. Kastes den ene på sjøen i storm, er det svært lite den andre kan gjøre. Dette har de snakket om. Kastes man ut, vil man mest sannsynlig dø. Og én ting er sikkert: stormen kommer.

Stormen

Når mørket senker seg en kveld, snur plutselig vindretningen 180 grader. Vindstyrken endres dramatisk. Og det skjer raskt. Inn kommer store mengder nedbør, bølgene blir større – anslagsvis fem–seks meter høye. Så syv–åtte. Båten kastes frem og tilbake. Vannet skyller over dem, alt blir kaos. Ti meters bølger, så tolv, så femten meter.

Fakta: Kostholdet om bord

Rune Malterud og Stian Aker brukte rundt 6000 kilokalorier daglig, to til tre ganger så mye som normalt

Frokost 08.30: Havregrøt med bringebær, en vitaminbjørn og to kapsler omega 3. Eplegrøt til dessert.

Mellommåltid: En kaffekopp, to sjokoladebiter og en ekspedisjonskjeks (se egen oppskrift).

Lunsj 13.30: Makaroni og ost.

Mellommåltid: En kaffekopp, tre sjokoladebiter og 100 gram tørket kjøtt.

Middag 21.30: Laks med pasta og brokkoli.

Nattmat: To sjokoladebiter, en bit ekspedisjonskjeks, en energibar og en varm kopp med kaffe eller energidrikk.

Utenfor østkysten av USA er Rune Maltetrud og Stian Aker i ferd med å slukes.

Nå må de få båten til å ligge rett i vindøyet så den bryter bølgene på en solid måte. De må kaste drivanker, men vet at tidspunktet er avgjørende for at båten ikke skal gå rundt. Kastes ankeret på feil side, mot vinden, vil det gå under og båten vil kantre.

Stian Aker har kontroll, han ser 60 meter tau forsvinner i Atlanteren. Men å bli truffet av en stor bølge akkurat når drivankeret tar tak og snur båten, kan ende katastrofalt. Malterud fristiller roret så det ikke fungerer som en motkraft.

Tauet strammes heldigvis på vei ned i en bølgedal og de styrter inn i cabinen. Men selv med drivankeret ute kastes de frem og tilbake med en vinkel mot vinden på 150 grader. Vannet strømmer inn, så de lukker kabinluken og gjør åpningen vanntett.

Men de får et nytt problem. Uten noen form for ventilasjon blir det ekstremt klamt i det lille rommet, luftkvaliteten er elendig, og begge blir sjøsyke. Aker kvikner til etter en time, men Malterud er skikkelig dårlig.

I 48 timer er de fanget i cabinen. I 48 timer ligger Rune Malterud og spyr mens båten konstant kjører karusell. I dagboken skriver han: «Jeg har ikke lyst til å eksistere.»

DEL 3 – STRØMMEN

Hjelp

Så ankommer de Golfstrømmen. Den fører varmt vann fra Det karibiske hav tvers over Atlanteren, og forgrener seg i ulike armer, med én inn i Nordsjøen. På det meste er Golfstrømmen 40 ganger sterkere enn avrenningen fra samtlige av verdens elver, noe som kan øke den daglige distansen et skip tilbakelegger med 210 kilometer.

Roduoen skal følge den i østlig retning, og fortsette i en av armene nordøstover. Nå blir utfordringen det skarpe skillet mellom den varme Golfstrømmen, og kalde vannmasser fra nord i motsatt retning – som robåten fort kan dras ut i. For Stian Aker blir det ekstra viktig å unngå det: Han har glemt ullundertøy.

På bøljan blå. Det var umulig å forberede seg på dette livet – på alle mulige måter. De gråter av glede, av smerte, av sinne. De ser solen forsvinne i havet og stå opp fra havet, og bølger som velter over dem som svære bygninger. Den totale friheten, kaller Rune Malterud og Stian Aker det.

18
– Vi har ingen busslaster med turister, ingen lysforurensning. Det vi har, er stillheten

– Hei, det er Rune

Selv om lyden er dempet, langt borte, er stemmen i satellitt-telefonen overraskende klar. Og lystig. Dagen etter stormen hadde de rodd 260 kilometer på 24 timer, noe som er verdensrekord.

Nå er det 10. juni. De ligger omtrent likt med Harbo og Samuelsen.

– Vi spiser frokost, sier han.

– Og livet er egentlig ganske fint. Det føles litt som om båten er blitt større, og vi er blitt mindre. Vi er ydmyke.

– I går tok vi en god klunk whisky til solnedgangen. Det var helt blikkstille. Vi begynner å trives, rett og slett.

– Kan du beskrive det du ser?

– Det er jo blått, noen hvite topper. En fire meters hai fulgte etter oss her om dagen. Har sett masse delfiner, noen hvaler, svære fugleflokker sirkler rundt oss.

– Og masse søppel dessverre.

– Som hva?

– Helt ekstremt mange heliumballonger.

– Ingen båter?

– Jo, en 100 fots yacht kom bort og ba oss over på en øl. Vi takket nei, skal jo gjøre dette uten støtte. De siste syv dagene har vi rodd mye sammen, og så deler vi nettene mellom oss i tretimersvakter.

– Hvordan er kroppen?

– Jeg sliter med sår i baken. Håper ikke det blir verre, for det er jævlig vondt. Stian klarer seg bedre.

Fakta: Ekspedisjonskjeks

Svært kaloririk kjeks utviklet av eventyrer Cecilie Skog, og en viktig energikilde under roturen

Nok til 30 kjeks:

  • 400 g smør
  • 300 g sukker
  • 300 g brunt sukker
  • 4 egg
  • 550 g hvetemel
  • 2 teskjeer bakepulver
  • 300 gram hakket sjokolade

Smør og sukker røres hvitt, tilsett ett og ett egg. Bland sammen resten av ingrediensene før egg- og sukkerblandingen blandes inn litt etter litt. Form deigen med en spiseskje, spre ut på en smurt plate, stekes på 200 grader i tolv minutter. Avkjøles på rist.

Kilde: NRK/Cecilie Skog

– Dere er fortsatt venner?

– Ja, absolutt. Vi prøver å spise sammen, og så prater vi ganske mye, gjerne om tidligere turer og om hvor mye hardere og villere dette er. Vi er fullstendig overlatt til havet. Og det er egentlig ganske godt.

– Men vi kan også ro fire–fem timer uten å si et kvekk.

– Sover du godt?

– Kroppen vil liksom aldri falle i dyp søvn, jeg våkner fort, er på vakt, tror noe er galt.

– Drømmer du noe der ute?

– Nei, faktisk ikke. Jeg rekker ikke engang å begynne en god drøm.

Våkenatten

Etter tre uker på Atlanteren var også Samuelsen og Harbo ved godt mot. «De så sola stige fra havet og synke i havet dag etter dag. De så stjernehimmelen tentes natt etter natt, mens de slet seg frem med årene», skriver Kåre Rudjord i boken om de gamle heltene, som Aker leser i daglig før han skal sove.

Slik som natt til 15. juni. Han slukner, er nærmest i koma, de har surfet på svære bølger hele dagen. Han bråvåkner av at alt raser rundt ham, han kastes rundt og slår hodet hardt i veggen. Stian Aker er sikker på at de har tippet rundt, og at Malterud, som har rovakt i mørket, er kastet på sjøen. Han får åpnet kabinluken, hjertet hamrer.

Malterud er ikke på plassen sin – han henger over båten, er nesten i sjøen. Men han er festet i sikkerhetslinen, og har tørrdrakt på seg. Båten er i ferd med å tippe, ligger helt på skrå. Stian Aker drar ham opp, og hiver seg ned på motsatt side, så de får båten på rett kjøl. Det er midt på natten. Og nå har de null kontroll.

Usynlige

Vanligvis på denne årstiden, bygges det opp lavtrykk rundt Island og Grønland, og høytrykk ved Azorene. Men denne sommeren er disse systemene forskjøvet.

Det samme høytrykket som ligger over Norge og gir tidenes drømmesommer, som tørker kornåkrene og setter skogene i brann, skulle normalt ligge ute i Atlanteren – og hjulpet roerne mot land. I stedet flyter nå robåten som en dupp i det opprørte havet. Og mens de forsøker å få kontroll på den, må de plutselig også få kontroll på et containerskip på kollisjonskurs, en Maersk på nesten 400 meter og 150.000 tonn.

Robåten er usynlig, vil pulveriseres om de ikke får kontakt. Stian Aker kaster seg inn i cabinen, griper radioen, og kaller opp skipet. Ikke noe svar. Kaller opp skipet. Ikke noe svar.

Så spraker det. En stemme. Skipet svinger.

«Gud var norsk denne natten», skriver Malterud i dagboken.

<p>Kan ikke synke? Robåten er utformet som en sandwich, og skal i teorien være selvrettende hvis de kantrer. Noe av det samme ble vel også hevdet om skipet som gikk under her ute i 1912. </p>

Kan ikke synke? Robåten er utformet som en sandwich, og skal i teorien være selvrettende hvis de kantrer. Noe av det samme ble vel også hevdet om skipet som gikk under her ute i 1912.

Harde tak

Å ro er menneskets mest energikrevende bevegelse, en bevegelse som består av to ledd: åretaket fører kroppen bakover, før returbevegelsen tar den tilbake til utgangspunktet. Alle store muskler involveres.

Bena skaper kraft, armer, rygg og mage holder posisjon og rytme, mens hjerte og lunger forsyner det hele med friskt blod og oksygen. Å ro synkront er ekstra krevende, en må tilpasse kraft og rytme etter hverandre.

Fakta: Atlanterhavet

Verdens nest største hav, etter Stillehavet

Atlanterhavet er oppkalt etter titanen Atlas fra gresk mytologi, og strekker seg fra Weddelhavet i sør, over Nordpolen til Beringstredet.

Det dekker en femtedel av jordens overflate, og gjennomsnittlig dybde er 3926 meter.

Største dypet er 9200 meter, også kalt Puerto Rico-gropen.

Å krysse Atlanteren i samme robåt er vennskapets lakmustest. På ski til Sørpolen kan man holde avstand, sove i to telt, og i det minste få gå på ski uten å forholde seg til den andres teknikk og rytme.

Etter fire uker er rokameratene slitne. De slår årebladene i hverandre – noe spesielt Malterud irriterer seg over. Og på havet forsterker personlighetene seg. Malterud er emosjonell, Aker mer energisk og omtenksom.

Forholdet blir mer og mer anspent der ute, stemningen følger havet.

De er nå over halvveis, har passert 60 grader vest, og dras ut av Golfstrømmen i nordlig retning, havner i en sidearm med god fart mot England. Nå øyner de mulighet for rekord – og gjør flere knallbra dagsetapper.

Men armen leder inn i en kaldstrøm fra Nordpolen – på vei i sørlig retning. Og det skjer fort. På få timer faller temperaturen i vannet fra 19,1 til fem grader. Frostrøyken siver inn over havflaten. Malterud vrenger av seg klærne, trekker på seg ullundertøyet som makkeren har glemt. Motstanden mot årebladene er enorm i den sterke strømmen. Begge må ro det de makter for at de ikke skal dras tilbake mot USA. Så de kan ikke hvile. Heller ikke sove.

Og de vet godt hvor de nå befinner seg, koordinatene er verdenshistorie: Det er her «Titanic» sank.

3800 meter under dem ligger skipet og ruster.

Fakta: Transatlantiske ekspedisjoner

Vikingene tok seg til Newfoundland via Island og Grønland i år 1000. Siden er Atlanteren blitt krysset på forskjellige vis.

Første krysning: Christofer Columbus (1492)

Første dampskip: SS «Savannah» (1819)

Første i robåt: Frank Samuelsen og Georg Harbo (1896)

Første i fly: Charles Lindbergh (1919)

Første til å svømme: Benoît Lecomte (1998)

Kilde: Wikipedia

I tårer

– Hei, det er Stian.

Når satellitt-telefonen ringer, må man være åpen for alt. Det er ikke en samtale man tar på trikken. Stemmen hans er fjern, er i ferd med å briste. Han virker nedbrutt, har slitt motstrøms i fire dager, uten søvn. De er så slitne at de nettopp har omfavnet hverandre og grått.

– Det er så vidt jeg klarer å holde øynene åpne, sier han.

– Det føles som om vi må være her til evig tid.

– Er du redd?

– Mer ærefrykt. Bølgene kommer jo rullende mot oss som svære bygninger.

Han sitter på huk i kabinen og fryser, rundt ham er det slengt vitaminbjørner, omega 3-tabletter, navigasjonsutstyret ligger strødd og tre brukte boksershorts henger i taket til tørk.

– Jeg savner å stå opp om morgenen, sier han.

– Jeg savner å gå inn på kjøkkenet og ta meg en kopp kaffe. Tenker på hvor deilig det er å gå på do.

– Hvordan går det med Rune?

– Han kjemper, sitter naken på et lammeskinn, fordi han er så sår i rumpa.

Slitet i kaldstrømmen fra nord gjør også at de ligger bak Samuelsen og Harbo.

– Hva tenker dere om gamlegutta nå?

– Ekstremt imponerende. Men været må jo ha forverret seg siden da. At vi med toppmoderne utstyr nesten sliter med tempoet … Det sier vel litt om klimaendringene

DEL 4 – MOT LAND

Havari

Da Samuelson og Harbo hadde vært på havet i 40 dager, gikk alt til helvete. En bølge slo inn fra siden og «med et brak kaster den oss og båten rundt, som om båten skulle være et nøtteskall. Vi blir sendt flere favner under vann og der lå vi med full oljekledning og sjøstøvler», skrev Harbo i et brev til sin kone.

På mirakuløst vis fikk de tippet båten rundt. Og Samuelsen klarte å skyve Harbo om bord, men Harbo var så utmattet at han nesten druknet oppi båten som var halvfull med vann. De var begge iskalde, og hadde ikke med skift, så for ikke å fryse i hjel rodde de så fort de kunne.

I tre døgn kjempet de seg gjennom stormen, til solen vendte tilbake og tørket klærne på kroppene deres. De støtte på et norsk skip som ga dem forsyninger. Europa var nær.

<p>Fast grunn. De britiske Scillyøyene er det første Rune og Stian møter.</p>

Fast grunn. De britiske Scillyøyene er det første Rune og Stian møter.

Snart tom for strøm

Rune Malterud og Stian Aker regner på det. De må holde 65 nautiske mil daglig for å klare rekorden. De har kurs direkte mot Scillyøyene. De nærmer seg.

Årene er nå en forlengelse av armene, huden på hendene er hard som skilpaddeskall. De har mistet balansen, klarer nesten ikke å stå oppreist. De «ghoster», har slått av alle sikkerhets-, navigasjons og kommunikasjonssystemer for å spare strøm. Båten har to solcellepaneler, men her finnes ingen sol. Den har også en spritgenerator, men de har lite etanol. Det er farlig å være usynlige. Men de har ikke sett en fugl på mange dager, ikke en fisk, ikke et eneste lys fra skipstrafikken.

De skaffer vann fra en maskin som omdanner saltvann til ferskvann gjennom osmose. Men den trekker mye strøm. Og den er det snart slutt på.

Nødløsningen er å pumpe vann for hånd, noe som tar en evighet. Å ro over Atlanteren er tungt nok i seg selv. Og nå må de i tillegg bruke hvilepauser på å pumpe vann.

En formiddag finner ikke Stian Aker flasken med desinfiseringsmiddel. Han spør Malterud, som sitter nærmere skottet foran, om han kan lete etter en ny flaske der – men får ikke svar. Aker hisser seg opp. Malterud sliter med sterk hjemlengsel, han er lei – lunten er kort. Og i et slikt humør så kan han finne på å si mye rart: som å beskylde kameraten for å ikke bidra like mye på båten som han selv.

Ute på havet kjølner det helt.

<p>Landkrabbe. Stian Aker har fått i seg en halvliter duggfrisk pils, en hamburger og et lass med pommes frites – og ser frem til første natt på madrass.</p>

Landkrabbe. Stian Aker har fått i seg en halvliter duggfrisk pils, en hamburger og et lass med pommes frites – og ser frem til første natt på madrass.

Unnskyld

– Hei, det er Rune.

Satellitt-telefonen ringer en kveld.

– Vi må jo være ærlige med deg, det har ikke vært så greit den siste tiden.

– Gråter du?

– Ja, det er ikke gøy når det er som nå.

Han snufser, og henter seg inn:

– Det blir kjefting innimellom og jeg sier ting jeg ikke mener, og så tar det kanskje for lang tid før jeg sier unnskyld. Vi må bare bli bedre på dette, må jo avslutte turen som venner.

Etter hvert får Stian Aker telefonen.

– Jeg tåler å få kjeft. Men Rune har noen utblåsninger som ikke har rot i virkeligheten, og det aksepterer jeg ikke.

Det blir stille.

– Men han pleier å unnskylde seg, altså. Gir meg til og med en klem iblant.

England?

Det vart Harbo som først så land: Bishop Rock. Lørdag 1. august 1896, én time før daggry, så han Scillyøyene løfte seg i horisonten. Klokken 11 skjøv de båten i land ved St. Mary.

I roernes memoarer har ikke forfatteren engang gjort et forsøk på å forklare hvordan det føltes å sette føttene i land etter 55 dager på havet i en robåt. Han skriver enkelt og greit: «Det kan vi bare tenke oss til.»

En natt 122 år senere ser Stian Aker et lysglimt. Det kan være et skip, en fiskebåt, en meteoritt. Men det er ingen av delene. Det er Bishop Rock. Det er England. Det er en drøm som går i oppfyllelse. Og de har visst det i noen dager nå: at der står samboerne og venter. Malterud henter flasken med whisky. Den er snart tom. Barndomsvennene fra Toten ser på hverandre. «Skål», sier Stian Aker. Så spenner de seg fast i sikkerhetslinen, og griper årene for siste gang.

Ved å lese begge ekspedisjonenes dagboknotater fremkommer det ganske tydelig at stormene har vært omtrent like sterke, bølgene omtrent like høye, vannet like kaldt. Men Malterud og Aker har hatt flere dager med dårlig vær.

<p>Family guy. Mens Rune Malterud (til venstre) var borte, lærte datteren Erle (2 år) å prate i hele setninger – og sønnen Vilmer (ett år, på Stian Akers arm) hadde fått en tann.</p>

Family guy. Mens Rune Malterud (til venstre) var borte, lærte datteren Erle (2 år) å prate i hele setninger – og sønnen Vilmer (ett år, på Stian Akers arm) hadde fått en tann.

Et helvete

– Hei, det er Stian.

De er på pub i England.

– Nå sitter vi her i ærbødighet. Tenk hvilken påkjenning det må ha vært for Samuelsen og Harbo – de visste jo ingenting om hva som ventet dem. De var jo først, de rodde inn i det ukjente. De hadde fortjent så mye mer oppmerksomhet.

Siden 1896 er det kun seks tomannsbåter som har klart å ta seg fra New York til England.

– Rune og jeg er jo bare to gutter fra Toten. Vi er to skogsmatroser. Mjøsa er vår referanse. De var fiskere.

For Stian Aker har turen vært ekstra spesiell. Han er kreftfri, men går til kontroll fire ganger i året. Fremtiden ser lys ut.

– Alt dette startet med granbarhytta på Reinsvollåsen. Og nå har vi klart det. Vi er veldig stolte, og synes vi har mestret havet på en god måte, det har jo vært et helvete iblant.

– Så da får det bare være at Samuelsen og Harbo slo oss med tre dager.

– Ja, det skal de faen meg ha.

PS. Rune Malterud og Stian Aker brukte 58 dager, 20 timer og 21 minutter på turen fra New York til England – det nest raskeste noen gang. Etter noen dager på Scillyøyene, fortsatt de opp Den engelske kanal i et forsøk på å ro hjem til Norge. Igjen ble de fanget i ulike stormsystemer, og valgte å avslutte turen et par uker senere. Nå er robåten solgt.


(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.

Vi bruker informasjonskapsler (cookies) for å gi deg en best mulig brukeropplevelse på DN.no. Disse brukes til analyseformål, produktforbedringer samt tilpasning av annonser og innhold. Les mer om informasjonskapsler og hvordan vi behandler personopplysninger på våre personvernsider.

Les mer Lukk