Med langsomme bevegelser legger Tor Nedkvitne flaggvimpelen i fanget og folder den ut. Han sitter dypt inne i Skagadalen, i selve hjertet av Vest-Jotunheimen. Tusen meter over ham troner Store Skagastølstind, selve arnestedet til Norsk Tindeklub. Sognefjellsveien er over to timers gange unna. På alle kanter: breer, bergvegger og blå himmel. Her, uten veiforbindelse, med halve grunnmuren i Nasjonalparken og hele fjellheimen for seg selv, ligger Tindeklub-hytta, Fjell-Norges mest myteomspunne residens. På vimpelen Nedkvitne folder ut, står det «NTK», akkompagnert av en isøks og drapert i klatretau.

Staten er fortsatt Norge. Men dette er Norsk Tindeklubs rike.

EVENTYRLYSTEN ELITE

Siden oppstarten i 1908 har tindeklubben vokst i takt med nordmenns stigende entusiasme for vertikal ferdsel på eksponerte bergformasjoner. Fra å være et lite dusin dumdristige pionérer teller klubben i dag nærmere 600 medlemmer. Praktisk sett begrenser medlemsfordelene seg til adgang til tre hytter – Giklingsdalen, Vengedalen og Skagadalen – samt mulighet til å søke ekspedisjonsstøtte om man er av den virkelig eventyrlystne sorten.

Men for medlemmene har det immaterielle størst verdi: fellesskapet med andre turkamerater som har bevist sin dedikasjon og sine ferdigheter i fjellet.

Men klubbens originale statutter for opptak og innmelding har skapt det som i klatremiljøet forøvrig oppfattes som et elitært preg – på godt og vondt.

Regelverket har sitt utspring i den britiske ekvivalenten The Alpine Club – som skriver seg fra viktoriatiden med sine klasseskiller. Et medlemskap kunne ikke søkes, du måtte anbefales av to eksisterende medlemmer. Dertil fulgte kravet om en utførlig og attestert bestigningsliste, slik at medlemskapet kunne vurderes og voteres over på en generalforsamling.

– Ta Erling Kagge, som forsøkte å bli med i klubben etter at han hadde vært på Sørpolen og Nordpolen, og fikk beskjed om at det slett ikke kvalifiserte til medlemskap, ja, det sendte vel ut visse signaler, sier Hasse Eriksen, arkivar, klubbmedlem og kronikør, der han sitter flankert av fjellmalerier og klatrelitteratur i sitt hjem på Vinderen i Oslo.

– Men han er medlem nå, han måtte bare klatre litt mer først. Og det må presiseres, at det aldri har vært noen som har fått avslag.

GRUNNFJELLET

I 1872 var nordmenn flest bare på fjellet hvis det var sauer å lete etter, men plutselig gjør den britiske fjellfantasten William Cecil Slingsby sin entré i Jotunheimen. Han har ryggsekken full av kontinentale vaner, og i tiårene frem mot århundreskiftet besøker han Norge et tyvetall ganger. Den arven han legger igjen – i form av bekjentskaper, bestigninger og bragder – gjør et varig inntrykk på en liten gruppe frisinnede nordmenn.

Henning H. Tønsberg, Alf B. Bryn, Ferdinand Schjelderup og et snaut dusin andre unge studenter ser nyetableringen Den Norske Turistforening som en gjeng åndsfattige fotturister, og vender ryggen til den spirende massebevegelsen. I stedet plukker de opp William Cecil Slingsbys idealer og bygger opp et lite brorskap som hengir seg til noe samtiden ser som ren galskap.

Da forbundet ble formalisert som Norsk Tindeklub i 1908, bragte vedtektene skikker som sto godt til siden for egalitære norske verdier inn i fjellheimen. Ikke bare skulle bergveggene bestiges fra den bratteste siden, også veien inn i klubben var vanskelig.

– Men det er en misforståelse at det var snobberi som lå bak de steile opptakskravene, sier Hasse Eriksen.

– Hvis man ser tilbake på de rådende forholdene, var det tvert imot et svært fornuftig krav om at de som skulle være med på tur hadde forstand på det de holdt på med.

HARDE TAK

Tindebestigning den gangen var noe ganske annet enn folkesporten klatring, slik vi kjenner den i dag. Sikringsutstyr fantes knapt, og var mest å regne som slags siste garanti mot den sikre død. Den som ledet an, sikret de som kom etter. Klatret du først, var du overlatt egne ferdigheter og psyke. «Førstemann faller ikke!» var en regel som nesten umiddelbart ble innført, av hensyn til klubbens omdømme.

Under en tur opp nordveggen på Store Midtmaradalstind sammen med medlemmene Alf B. Bryn og Christian Saxlund sommeren 1908, fikk klubbens første formann, Henning Tønsberg, den store æren av å lede de siste taulengdene til topps. 20 meter over det punkt hvor Bryn sto med tauet forankret i fjellveggen, glapp Tønsberg taket. Dermed tilbakela formannen først avstanden han hadde klatret – og så nye 20 meter forbi Bryn og Saxlund som sto og så sin kamerat seile forbi, tjoret til et rep med samme statiske egenskaper som en stålwire. Da Saxlund etterhvert fikk kommet seg til Turtagrø etter hjelp og ble spurt «Er der håb om liv?», svarte han kontant «Nei. Han er død!».

Det viste seg å være feil, men formannen var så ille tilredt og redningsaksjonen så komplisert at den holdt på å ta livet av alle involverte.

 – Og under slike forhold er det ikke så underlig at det ble stilt visse krav til medlemmene, sier Eriksen.

EVEREST – THE HARD WAY

– Dette med klubbens rigide opptaksregler er endret, og flere av de mest reaksjonære statuttene har for lengst måtte vike. Det ser bare ikke ut som om folk har fått det helt med seg, sier Elisabeth Nøst, formann i Norsk Tindeklub.

– Målet er å åpne klubben for vår tid.

Hun sitter ved langsiden av middagsbordet på Tindeklub-hytta i Skagadalen og har, som for å demonstrere at det blåser nye vinder, med overlegg brutt et av hyttas mange tabuer og overlatt formannsplassen ved bordenden til hyttas mangeårige tilsynsmann Louis Anda.

Hytta er omfangsrik med storstue, kjøkken, egne værelser for tjenestepiker og 16 sengeplasser i rause soverom, pluss loft, hvor det på jubileumstilstelninger skal ha sovet godt over 50 fjellfolk. Veggene er dekorert med klenodier fra klubbens historie: William Cecil Slingsbys isøks og lommetørkleet han la igjen på toppen av Store Skagastølstind, som bevis på førstebestigningen. En stor del av møblementet, fra lamper og lysestaker til kopper og skåler er dekorert med «NTK», Norsk Tindeklubs logo, og stuen har et rikholdig bibliotek, preget av titler som «Everest – the hard way».

– En åpnere klubb, sier Nøst.

– Vi har fortsatt altfor for få yngre medlemmer. Og nesten ingen jenter i det hele tatt. Det er utrolig mange folk som er flinke i fjellet, og jeg vil at de skal føle seg velkomne her.

De to nikker og medgir at hytta, som ble oppført allerede i 1938, må ha fremstått som en underlig, privat losje der vinkjelleren i de senere år har fått høyere status enn medlemmenes bragder i fjellene utenfor.

Samtalen over vinglassene preges av omverdenens idé om at det har vært lettere å klatre Everest i snøstorm enn å bli med i tindeklubben. Å ferdes i fjellet har vært langt enklere enn å få bukt med inngrodde myter om en elitær og jålete losje for overklassen. Neste dags tur opp på Dyrhaugsryggen er det ikke behov for å planlegge – den omtales som like komplisert som å krysse dørstokken mellom stuen og kjøkkenet inne på hytta.

NORSKEMÅTEN

I 1979 fikk kvinner mulighet til å bli medlemmer, og i forfjor ble anbefalingsplikten erstattet med konvensjonell ansøkning. Lange, opprivende debatter som «ja eller nei til bruk av kalk på ruter gradert mer enn 7» er historie. Og den lange listen med skrevne og uskrevne regler som begrenset medlemmenes utfoldelse er kortet kraftig ned. Det er mange år siden måltider på hyttene ble servert på to faste klokkeslett, der etternølere som var ute og terpet nye ruter ikke fikk middag.

På hytta i Skagedalen høres tunge fottrinn ute i gangen.

– Nei, men er det folk her, så umåtelig hyggelig, sier en mann med slitte turklær.

Det er Knut Tønsberg, barnebarn av klubbens første leder.

– Jeg håper det er greit at jeg har med en kamerat, sier han.

Alle nikker, og snart sitter de der – to oljeingeniører, en helsedirektør, en lege og en advokat – og diskuterer fjell og ferdsel og felles hat mot borebolter i bergveggen. Elisabeth Nøst snakker om hvordan norske tradisjoner for friluftsliv i høyfjellet forutsetter sporløs ferdsel: «The Norwegian style».

Så dreier samtalen over på medlemsfordeler i østerrikske fjellforeninger sammenlignet med eksklusive The Alpine Club.

– Det med gratis helikopterfrakt ned ved alvorlige ulykker i Alpene er jo en fordel, sier oppsynsmann Louis Anda.

– Jo, men The Alpine Club er noe mye mer. Et samhold. Et sted å være. Og ikke minst en garantist for tradisjoner og en bestemt måte å ferdes i fjellet på, sier Knut Tønsberg.

DE ALLER BESTE

Selv om Jotunheimen er, nettopp, heimen, er det turene i utlandet som har bragt Norsk Tindeklub inn i bevisstheten til den ikke-klatrende delen av befolkningen.

I 1950 besteg en delegasjon klubbmedlemmer med Arne Næss som leder, i alle fall åndelig sett, toppen av Tirich Mir i Pakistan – fire år før Mount Everest ble overvunnet.

Fjellet med sine 7708 meter over havet var det fjerde høyeste som til da var besteget. Ekspedisjonen ble en sensasjon, en økonomisk og moralsk suksess for klubben. Og startskuddet for en rekke klatrebragder både i Norge og utlandet utført av klubbklatrere.

I 1959 ble Tindegruppen etablert i Trondheim, og stilte seg umiddelbart i opposisjon til Norsk Tindeklub, som frem til da hadde vært den eneste «klatreklubben» i landet. I løpet av 80-tallet ble klatring en idrett, og i 1992 ble Norges Klatreforbund stiftet. Ruter ble boltret, innendørshaller bygget, og det yngre, raskt voksende klatremiljøet omfavnet nyvinningene.

Stein P. Aasheim kjenner klubbens utvikling fra innsiden både som medlem og tidligere leder, og forteller at et medlemskap i tindeklubben på 60-tallet sa noe om at du var en av de aller beste gutta.

På 1980-tallet – eller i dag – ville det være en merkelig påstand, mener han, og beskriver klubben som et gubbevelde han i sin tid takket ja til å lede bare for å få forandre.

– Men selv om jeg ble leder for å utfordre de forstenede holdningene og bryte med alle de konservative verdiene om at klatring ikke bare er vertikal forsering av ulike materier, men en aktivitet som fordrer en bestemt stil og sett holdninger, ser jeg annerledes på dette i dag, sier han.

– Kanskje fordi jeg er eldre, kanskje fordi vi siden den gang har fått klatring som konkurranseidrett og mosjonsaktivitet innendørs på linje med badminton og bordtennis. Men uansett årsak, jeg ser verdien av å holde på de gamle tradisjonene og verdiene.

DYRHAUGSRYGGEN

Dagen derpå: Fra Turtagrø Hotel noen kilometer lenger nede i dalen vrimler turistene som maur mot den brånende snøen. Før tindeklubberne legger ut på turen over selve Dyrhaugsryggen, har de ønsket nyfrelste fjellfarere med randonnée-ski i titusenkronersklassen en god tur. Å dele hjemmeområdet med noviser ser ikke ut til å plage turfølget nevneverdig. Tvert imot stiger humøret for hver høydemeter.

Mens Elisabeth Nøst og Tor Nedkvitne går fjellsidene opp mot snefonnene med skiene på sekken, velger oppsynsmann Louis Anda å trampe seg gjennom vanndammer, steinrøys og einerkratt med fire spenners telemarkstøvler og blytunge pudderfjøler på bena.

Nedkvitne og Anda kjenner hver sten og fure i berget: Mohns skar, der Emanuel Mohn ikke turte å fortsette, men ble stående, mens William Cecil Slingsby fortsatte til topps. Heftyes renne, der nordmannen Thomas Heftye spaserte opp noen år etter førstebestigningen for å bevise at dette egentlig ikke var noe vanskelig fjell å bestige. Og Halls hammer, der danske Carl Halls opplevde bom stopp under sitt forsøk på å beseire Skagastølsryggen.

Dyrhaugsryggen forseres i jevnt trav. På toppen har norske landmålere anlagt en varde på størrelse med en minibuss på høykant, en ikke ubetydelig prestasjon da byggverket er omkranset av fritt fall i alle fire himmelretninger.

– De måtte vel ha noe å pusle med mens de ventet på godt vær, du trenger jo sikt for å drive landmåling, sier Nedkvitne, der han står og vipper på hælene på en farlig smal berghylle mens han kikker utover landskapet.

Den luftige Dyrhaugsryggen utgjør ikke en mer komplisert luftetur enn at hjelm, seler og diverse sikringsutstyr ligger trygt nederst i sekken, der funksjonen som ballast først og fremst handler om å sikre godt treningsgrunnlag for de virkelig eksotiske ekspedisjonene.

TINDESPORT

Tilbake på Tindeklub-hytta forteller Louis Anda at det er en råk i isen i vannet som ligger rett nedenfor, og snart kaster gjengen seg nakne uti.

– Tindeklubben vil aldri være en klatreklubb. Men vi skal være fremtiden for den alpine fjellklatringen, der det å gå harde ruter under tak er helt underordnet det å greie seg i barske forhold på fjellet, sier formann Elisabeth Nøst hutrende på vei inn i hytta igjen.

– Alle som måtte være usikre på hva forskjellen består i, kan ta turen fra plastikk og kalkstøv på innendørsveggene hit til Skagadalen. Så vil de forstå nøyaktig hva vi mener.

Les mer fra D2 her.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.