– Han er den mest narsissistiske, selvopptatte, rasistiske, hesligste karakteren jeg noen gang har lest. Det var ingenting ved denne mannen jeg kunne identifisere meg med.

Leonardo DiCaprio (38) heiser på de kraftige buene av noen øyenbryn og ler nesten, om enn noe fandenivoldsk.

– Jeg hatet Calvin Candie, sier han.

– Og derfor måtte du spille ham?

– Jeg bare måtte!

Flaks, og en utviklet sans for gode historier, har gjort at DiCaprio ofte har endt opp med hardt prøvede, konfliktfylte usympatiske antihelter. Denne gangen valgte han en søkkrik, selvopptatt slaveeier fra 1800-tallet.

Det skjedde etter at naboen hans, Quentin Tarantino, kom over for en prat en kveld. DiCaprio hadde lest manuset til Tarantinos nyeste spaghettiwesternfilm «Django Unchained», og var fast bestemt på å begynne sitt første samarbeid med regissørlegenden.

Helt siden DiCaprio forsvant stivfrossen i havdypet, og «Titanic» med ham, har han fått frie tøyler når det gjelder valg av filmroller. På 1990-tallet måtte foreldrene hans alfabetisere manusene han fikk tilsendt etter tittel, og legge papirbunkene i rekke og rad på linoleumsgulvet i garasjen i Los Angeles.

DiCaprio har likevel aldri sagt ja til en ren actionfilm, han har takket nei til «hinsides pengesummer» fordi han ikke har trodd på karakteren, han bryr seg heller ikke om franchiser med millionbudsjett.

Men hovedroller har vært en selvfølge. Helt til nå.

– Du har ikke spilt en birolle siden 1998?

DiCaprio fjerner tannpirkeren han så kjekt har plassert mellom leppene, og trekker på det gutteaktige smilet sitt, før han nesten roper:

– Og det suger!

Ghettogutten. Selv om intervjuene med DiCaprio er blitt færre og færre desto flere filmer han spiller inn, går få profiler i trykken uten at han kalles «den beste skuespilleren i sin generasjon». Tom Hanks sa det også etter innspillingen av «Catch Me If You Can». Kanskje er det fordi DiCaprio er såpass uskolert, og såpass kompromissløs.

Han vokste opp som enebarn i det han har kalt «ghettoen i utkanten av Los Angeles». Sammen med sine «hippieforeldre» bodde han i enden av en smal vei, i et hjem han mener luktet huevos rancheros (meksikansk eggerett). Her var det ikke uvanlig at han ble jaget av narkolangere fordi han lekte med bildeler på en forlatt parkeringsplass, men derfra kunne han også lukte kostymelagrene.

DiCaprio var så nær Hollywood-drømmen det var mulig å komme, det var nesten så han kunne kjenne smaken av de falske fruktene på tungespissen. Som tiåring var det eneste han ønsket å få moren til å kjøre ham på auditions etter skoletid. På kveldene satt han på gutterommet og så hundrevis av filmer med heltene James Dean, Robert De Niro og Marlon Brando. Karer med nokså røffe kanter.

Likevel, det vil være å ta i å mene at DiCaprio også var en rebell, selv om han stjal tyggegummi og kastet avocado på folk fra hustaket. For bortsett fra slike småtilfeller var han en seriøs og målrettet tenåring.

Verdens beste jobb. Etter at DiCaprio som 19-åring hadde fått sitt første gjennombrudd med «Hva er det med Gilbert Grape», forklarte faren hans i et intervju med New York Times at han nesten virket utenomjordisk. Det fantes en fryktløshet ved sønnen som faren ikke skjønte hvor kom ifra.

Denne iboende selvfølgeligheten har gjort at DiCaprio nå har kjøpt en øy i Belize, luksushus og leiligheter langs Malibu-stranden, Manhattans skyline og i Las Vegas-høyden. Fine ting han har råd til ettersom han tjener 20 millioner dollar for hver film han spiller inn.

Han er Oscar-nominert tre ganger, og har spilt inn filmer med regissører som Ridley Scott, Steven Spielberg, Martin Scorsese, og nå, Quentin Tarantino.

– Har det å være skuespiller vist seg å bli alt du ønsket at det skulle være?

– Oh, wow ...

DiCaprio må ta en slurk vann, før han med tre fingre stryker vekk bittesmå svettedråper like under hårfestet i pannen. Han beklager at han er trett i dag, før han rister kraftig på hodet sitt, som om svaret skal falle ut lettere på den måten.

– Ja! Ja, det har det. Det er verdens beste jobb, og jeg håper å gjøre det i lang tid fremover. Jeg er en heldig jævel som får lov til å gjøre det jeg elsker, hver eneste dag.

Modellene. DiCaprio har på seg en marineblå dressjakke, håret er farget kullsvart. Panneluggen ligger klistret til den ene siden og skinner i hårvoks. Det er slik karakteren Jordan Belfort ser ut.

For tiden spiller han nemlig inn sin femte film med Martin Scorsese. «The Wolf of Wall Street» kommer på kino neste år. Ved siden av «Django Unchained» har han også akkurat lagt ifra seg Jay Gatsby, etter å ha svingt seg i den nye filmversjonen av 1920-tallets favorittbok, «Den store Gatsby».

Å spille inn tre filmer rett etter hverandre er noe DiCaprio aldri har gjort, men ettersom han nå er singel igjen har han vel mer tid. DiCaprio har lenge datet unge supermodeller, både Bar Refaeli og Giselle Bündchen er blant eksene hans, den seneste het Erin og var 23 år gammel.

Monsteret. For noen år tilbake kunne mannen med barneansiktet forklare at «når jeg ikke spiller inn filmer, og skal holde meg unna trøbbel, må jeg finne noe vakkert å se på». Men det han aller helst vil bruke tiden sin på, er å reise – så langt unna storbyer som mulig, der ingen vet hvem han er.

Likevel, selv om han ender opp langt inne i Brasils regnskog, vil han møte en naken høvding som ikke snakker engelsk, og få høre ordene: «Titanic, right?» Det finnes ikke et hjørne av verden som ikke kjenner ham, eller det vi tror er ham, likevel fortsetter Leonardo DiCaprio å by på seg selv – gjennom kameralinsen. Og jo vanskeligere rollen er å ta inn over seg, dess bedre.

– Slaveri er et hardcore tema. Det var virkelig et ukomfortabelt landskap å gå inn i, sier DiCaprio.

I filmen blir en svart mann revet i stykker av hunder, og slaver må slåss med hverandre foran peisen i stuen. Underholdning for Calvin Candie, en kamp på død og liv for slavene. DiCaprio mener det ekle med å spille inn en film som dette er at hendelsene sannsynligvis har skjedd i virkeligheten.

– Jeg har selv opplevd, og vært vitne til, ekstreme tilfeller av rasisme i min oppvekst. Derfor var det rystende for meg å behandle folk på den måten jeg har sett andre bli behandlet på, sier DiCaprio.

Det ble såpass ille at Tarantino på et tidspunkt var redd for sin egen film, og for aller første gang følte seg usikker på om han greide å gjennomføre de scenene han hadde skrevet.

– Jeg lurte også på om det virkelig var nødvendig å gå så langt som vi gjorde. Måtte jeg være så voldelig, må jeg være et monster, sier DiCaprio.

Se klipp fra «Django Unchained»:

Åpne øynene. Det var motspillerne Jamie Foxx og Samuel L. Jackson som svarte på spørsmålene hans.

– De sa at «hvis du prøver å sukre dette temaet, vil publikum komme til å bli fornærmet». De mente at jeg måtte dra Calvin så langt som overhodet mulig over på den onde siden, fordi hans ekstremt heslige oppførsel faktisk er historisk korrekt, sier DiCaprio, som er enig i at det ville vært urettferdig ovenfor både filmen og publikum å mykne opp slaveeieren.

– Jeg skjønte fort at jeg ville gjøre alt for å fortelle sannheten. Og vet du, etter å ha sett alle mulige slags dokumentarer om slaveri, og virkelig dykket ned i hva som skjedde i sørstatene før borgerkrigen i USA, så skraper denne filmen faktisk bare på overflaten.

DiCaprio mener helhjertet at slaveri burde få enda mer oppmerksomhet, både i medier, bøker og på film.

– Vi må åpne øynene våre og ikke styre unna dette såre temaet. Men det å lage en underholdningsfilm om hendelsene er meget vågalt, så all ære til Tarantino for å gjennomføre prosjektet.

En vanlig tirsdag. DiCaprio forteller at alle skuespillerne i filmen følte at de var med på noe viktig. De var en «heiagjeng for hverandre», og etter hvert opptak ble de spurt om de følte seg ok.

– Vi ropte: «Faen, det der var bra! Og nå, vær enda tøffere mot meg i neste opptak!»

En dag gikk det rykter om at DiCaprio skulle spille inn en viktig og dramatisk scene rundt et middagsbord. Kontorfolk, matvognpersonalet og kabelbærere kom for å overvære opptaket. På et eller annet vis havnet et lite shotglass på området av bordplaten hvor DiCaprio stadig slo ned knyttneven fordi han spilte forbannet. Glasset gikk nesten gjennom hånden hans, men DiCaprio stoppet ikke og Tarantino sa ikke «kutt». Jamie Foxx, som satt ved bordet, måtte holde igjen en lite hyl da han så blodet sprute. Da scenen var over, ga måpende tilskuere en stående applaus.

Vel, alle utenom Samuel L. Jackson. Idet DiCaprio kom til seg selv og fikk bandasje rundt hånden, kjente han en arm på skulderen.

– Sam dro meg til siden og sa: «Hey, motherfucker, dette er bare en vanlig tirsdag for slike som oss.»

Les også: Det blir mye ketchup når Quentin Tarantino lager spaghettiwestern (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.