DEHLI, India: De jobber livet av seg, men så har de også alt.

Det er mandag morgen, og Neelam Mohan drikker en kopp søt kardemommete etter morgenyogaen. 12 minutter ble det i dag. Hun forsøker få til 20. Mer trening enn det, er det ikke tid til.

Den yngste sønnen hennes, Arnav, får på seg skoleuniformen, og tjenestegutten sjekker innholdet i ranselen hans. Arnav hopper inn i forsetet på en sporty, hvit Honda Civic.

- Før pleide han å klage over at jeg ikke fulgte ham til bussen, så nå har jeg skaffet en sjåfør, forklarer Neelam.

Sjåføren er deres femte.

Indias økonomiske utvikling drives i stor grad av den ekspanderende middelklassen. Herunder regnes familiene som har råd til kjøleskap, scootere og tv-apparater. Analysebyrået McKinsey anslår at det dreier seg om mellom 250 millioner og 300 millioner mennesker. Middelklassen er delt inn i mange underkategorier. Familien Mohan tilhører de mellom 70 millioner og 80 millioner menneskene i Indias øvre middelklasse, de som kan koste på seg bil og utenlandsreiser.

Familien bor i Greater Kailash 1, et populært middelklasseområde sør i Delhi. Mamma Neelam er 41, lege og har lange arbeidsdager. Pappa Rajiv (44) kommer ikke hjem før i ett-to-tiden om natten. Familien har 16 tjenere, ni biler og landsted.

- De fleste av vennene våre jobber veldig hardt, 15-16 timer om dagen, vanligvis også på lørdager, sier Neelam.

Skolemorgen. På Delhi Public School, en privatskole på tross av navnet, er morgenens gymnastikktime allerede i gang. 21 gutter varmer opp til crickettreningen i en ring på den nedtråkkede jordbanen. På seg har de grønne, veslevoksne dresser med hvit skjorte og slips.

Dette er ikke hvilke barn som helst. Skolen har et tøft inntakssystem der foreldrenes utdannelse regnes om i poeng, hvorpå de beste tas ut til intervjuer. Frem til for to år siden ble også barna intervjuet. Til slutt er det loddtrekning.

- Det er ikke lett her i India, du må ha penger for å få studere, sier gymlæreren Savita Khanna, som stenger morgenkulden ute med et stort, grått sjal.

Arnavs skolegang koster 3000 rupier, rundt 400 kroner, i måneden, eldstesønnen Dishancks koster 610 kroner. De mindre velstående bruker de statlige skolene, som tar en avgift på rundt 20 kroner. Bare det å få barnehageplass, er en hard kamp, noe som gjør at mange kvinner velger å bli hjemme med barna eller overlater dem til besteforeldrene. Den indiske regjeringen har begynt å forstå betydningen av å utdanne massene, og har mer enn fordoblet posten for skolegang til 17 prosent av bnp i den kommende femårsplanen.

 Spesialist. En halvtimes biltur lenger nord går Neelam Mohan dagens runde på Sir Ganga Ram Hospital. Det er et privat sykehus i slitte, mintgrønne, femetasjes bygninger. Sykehuset er forpliktet til å sette av 20-25 prosent av sengene til pasienter uten privat sykeforsikring. Eimen av desinfeksjonsmidler river i nesen.

- Er leveren forstørret? spør Neelam allmennlegen lenger inn i lokalet, mens hun trekker et par plasthansker over ringene og begynner å klemme den 12-årige pasientens mage. Han er gul og ser ut til å ha lett feber. Rommet har seks senger og avskallede, flekkede vegger. Det kommer glade rop fra en Disney-film, et barn gråter og foreldre leker med sine avkom. Neelam har vært med på å bygge opp denne leverspesialistavdelingen for barn. Nå er den verdens femte største innen transplantasjoner fra levende donorer.

Hun drømmer om anerkjennelse. Det aller gjeveste hadde vært å få Padma Rao, en prestisjetung pris for å ha tjent nasjonen, utdelt av selveste presidenten.

- Ikke for min egen del, men for min fars. Det er hans fortjeneste at jeg har kommet så langt, sier hun.

Neelam Mohans arbeidsantrekk er en kostbar, svart sari og høyhælte sko. Legefrakken brukes bare i spesialtilfeller.

På veggene henger artikler om vellykkede operasjoner, bilder av pasienter og tegninger hun har fått. Det hender at hun betaler behandlinger fra egen lomme.

- Basismedisiner dekkes av staten, men ikke dyre injeksjoner. Husk at vi er i et land der folk dør av diaré. Transplantasjoner betraktes som luksusbehandling, forklarer hun.

  Luften blir fort tett i det lille rommet, selv om veggviften visper. Neelams to sekretærer er også presset inn her. På tross av stillingen sin, har Neelam en Yahoo-adresse og svarer på e-post med håndskrift, hvorpå sekretærene taster svaret inn på datamaskinen.

Hun bruker det meste av lønnen, rundt 40.000 kroner, på shopping. Kommer hjem tidligst klokken 19, og da leser hun lekser med Arnav. Middagsbordet dekkes ved nitiden. Spiser ute en dag i uken, treffer venner over en kaffe rundt klokken 23 to kvelder i uken, når alle plikter er utført. Skulle gjerne reist til USA hvis hun fikk et år i utlandet.

- De verdsetter det arbeidet du gjør, uansett hvor du kommer fra. Ikke som diskrimineringen i Storbritannia.

Lunsj med Rajiv. Vel en mil unna har Rajiv Mohan akkurat spist lunsj på eksklusive Continental Hotel med et par forretningsforbindelser. I oppkjørselen faller blikket hans på en grå Bentley, og man aner et visst sug. Den og et stort hus med strandtomt og båt står for øyeblikket på ønskelisten.

- Jeg pleide å drømme om å være sjef og ha en Porsche, men jeg har alt det nå, sier han.

Rajiv startet interiørfirmaet Cherry Hill for 20 år siden. Nå har han 300 ansatte, spredt rundt på flere avdelinger i landet og i Dubai, 3000 underleverandører og en omsetning på 40 millioner dollar. Når multinasjonale selskaper som Nokia, Microsoft og Dell bygger nye kontorskyskrapere, tar Cherry Hill seg av innredningen.

Å ha gudene på sin side, anses som viktig for forretningene. Derfor betaler Rajiv et par prester for å be for familien og firmaet. Bønnene baseres på horoskopets aktuelle innhold. For tre år siden bestemte han seg dessuten for å begynne å følge Vastu Shastra, en Feng Shui-lignende lære som handler om å optimere forskjellige energistrømmer ved husbygging.

- De siste fem-seks årene har Vastu fått stadig større betydning både i private hjem og i næringslivet. Etter at jeg startet med det, har jeg hatt større oppdragsmengde enn de tidligere 17 årene tilsammen, sier Rajiv fornøyd og forteller at teknikken også er populær i Kina.

Han er verdensvant og har sett fire kontinenter. Gir blaffen i å trene. Liker å skyte og er interessert i teknologi. Vil helst sende barna til Oxford eller Cambridge for å studere.

- Alt lukter av bøker der. USA var mer plastaktig.

Cherry Hills hovedkontor ligger i et vanlig bolighus, der arbeidsdagen begynner klokken 9.30 og slutter rundt 19, seks dager i uken. En av de største utfordringene er å holde på medarbeiderne.

- Det boomer overalt, og alle er på jakt etter gode folk. Utskifting er et problem i alle bransjer, mener Rajiv.

Han betaler 15-50 prosent årlig i lønnspålegg til personalet. Selv tar han ut en månedslønn tilsvarende 47.000 kroner.

Han velger å få middagen bragt til kontoret, selv om hjemmet ikke ligger mer enn fem minutter unna. Han har gått glipp av store deler av barnas oppvekst, men angrer ingenting.

- De har alt de kan ønske seg. Alt har sin pris, men jeg er der for dem når de virkelig trenger meg.

Lekselesing med Dishanck. Hjemme på gutterommet, som har skiltet «Disaster Area» på døren, sitter 17-årige Dishanck med pannen i dype folder. Både han og Arnav får privattimer tre ettermiddager i uken. Det koster 35 kroner og er vanlig hos dem som har råd. Dishanck har ett år igjen på den økonomiske linjen på gymnaset, og deretter lokker USA eller Australia. Veggene er dekket av plakater med blant andre Jim Morrisson, Green Day og Eagles.

- Jeg hører også på hindimusikk og hip hop, men rockeplakatene er mye kulere. Disse kjøpte jeg i London i sommer, er ikke dødninghodene tøffe? sier Dishanck og peker på Guns N' Roses.

Når mor er med på kino, blir det Bollywood, ellers er det vestlig film. Han liker best å se på dvd hjemme med kamerater, de har pyjamasparty en gang i uken.

- Da kan man slå seg mer løs og danse.

De går ut på kafé med jentevennene to-tre kvelder i uken, og mange av kompisene har kjæreste.

Til landstedet. Det er tid for avreise til landstedet, det store spørsmålet er bare: Med hvilken bil?

Til slutt faller valget på Plymouthen fra 1949. Fjærende seter og prakt. Dette er en av perlene i bilsamlingen - pappa Rajivs hobby - som det stadig gjøres utskiftninger i. Andre modeller i samlingen er en Porsche 911 Carrerra, en Mercedes E240 og byjeepen Hyundai Terracan.

Det var Neelams foreldre som sørget for at hun traff Rajiv.

- Husker du? Vi likte ikke hverandre den første gangen, ler hun.

Da var hun akkurat ferdig med medisinstudiet, og Rajiv var tilbake fra New York og MBA-studier ved Hofstra-universitetet. Fedrene førte dem sammen.

- Det viktigste med et giftermål er jo tross alt at familiene passer sammen, sier Rajiv, som ikke vil nøle med å hjelpe sine egne sønner på vei når tiden er inne.

Neelam, en livlig, ambisiøs og utadvendt kvinne, likte fremfor alt tanken på at Rajiv ville gi henne armslag, og at han gjennom sine år utenlands hadde skaffet seg videre horisonter.

- Du vet, her i India er de fleste konservative. Ikke alle ville likt at kona har studert så mye som jeg har. I noen familier betraktes en svigerdatter som en tjenestepike, sier Neelam.

De første årene var likevel tøffe. Neelam fødte barn, jobbet og leste om nettene. Da Dishanck var seks år gammel, lot hun ham være igjen med Rajiv og reiste til Storbritannia for å spesialisere seg på levertransplantasjoner i ett og et halvt år.

- Kom igjen, Arnav! Kast, da!

Vi er fremme, og barna spiller cricket på gresset i den murinngjerdede hagen, mens tjenerskapet dekker bordet. Det lokale ølet Kingfisher, snacks, flerretters middag. De to tjenerfamiliene bor i hvert sitt ørlille uthus på tomten.

Villaen er bygd i kolonistil, med marmortrapper, 40 kvadratmeter stor stue med sofagrupper, tv, et kunstig antilopehode på veggen og en kosebamseaktig tigerskinnsmatte med hode og det hele. Stort soverom, rustikke hagemøbler, kjøkkenhage på baksiden.

Stedet har vært i familien Mohans eie i tre år.

Biljard med kompiser. Bang!

Vidyasagar Singh sprenger triangelet med fargeglade biljardkuler.

Han er Dishancks klassekamerat og bestevenn, drømmer om å ta pilotutdannelse i Australia. Hit til Sarva Priya Club kommer vennegjengen flere ganger i uken for å spille biljard. Stedet ligger i en stor, fleretasjes bygning som rommer restauranter, svømmebasseng, bibliotek og bar. Fra andre etasje har de utsikt over inngangspartiet med Chesterfield-sofa og et 1,5 meter høyt maleri som forestiller et barn med en hundevalp. Rommet til venstre er fullt av middelaldrende kortspillere.

Den koloniale klubbkulturen lever fortsatt videre i India, og de mest ettertraktede klubbene har en venteliste på 20 år for nye medlemmer eller full inntaksstopp. Familien Mohan er medlem i et par, der innmeldingsavgiften tilsvarer 13.500 kroner. Deretter koster det 1350 kroner per år. Den siste tiden har det imidlertid kommet stadig flere kafeer og barer for dem som ikke får innpass på de finere stedene.

Vidyasagar er funksjonærsønn, sporty og liberal, med store tatoveringer til tross for sin unge alder. Han har bodd på Filippinene og har reist i Asia. Jeansen henger lavt, krøller seg rundt anklene. Hvite Puma-sko. Han laster ned all musikken sin fra nettet, har gjort det i to år, og leser mote-, bil- og musikkblader. Drømmer om Paris. Spiser helst indisk. Har kjæreste og kunne godt tenke seg å bli samboer etterhvert, hvis samfunnet forandrer seg.

- Men det er umulig. Bare ti personer av ti millioner gjør det her, sier han.

Dishanck ser uforstående ut.

- Kunne du virkelig tenke deg å bli samboer? Det kunne aldri jeg. Jeg vil gifte meg og bo sammen med foreldrene mine. Jeg elsker dem! utbryter han.

Spørsmålet om ekteskap kommer tidlig opp i en indisk relasjon. Vidyasagar diskuterte giftermål allerede i 15-årsalderen med sin forrige kjæreste. Skolene gir ingen seksualundervisning.

Hverken Dishanck, Vidyasagar eller noen av vennene deres har hatt ekstrajobb. Mamma og pappa betaler alt. Vidyasagar kan tenke seg å slå seg ned for godt i Australia etter studiene, men Dishanck vil hjem igjen.

- India er det beste stedet i verden. Du føler deg som en konge her! ler han og ringer etter privatsjåføren sin.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.