– Det begynte med en liten gjeng kunstnere som møttes på en kafé i Oslo, fordi de trengte noen å snakke med om arbeid sitt. Ut av det har en av Norges viktigste fagorganisasjoner vokst frem, sier Miriam Wistreich (36), daglig leder i Unge Kunstneres Samfund (UKS).
– Når vi nå feirer UKS' 100-årsjubileum, feirer vi at selvorganisering og kollektivt arbeid kan lede til reell politisk innflytelse.
Jubileet markeres med både bok og utstilling.
Fakta: Unge kunstneres samfund (UKS)
Visningssted for samtidskunst og en landsdekkende fagorganisasjon for kunstnere.
Institusjonen ble stiftet av kunstnere for kunstnere i 1921, og har siden etablert seg som en av Norges viktigste utstillingsplasser og møtesteder for eksperimentelle kunstpraksiser.
100-årsjubileet markeres med boken «Kvisten på grenen, grenen på treet – Unge Kunstneres Samfund 1921–2021» (Forlaget Press, 302 sider) og utstillingen «100 års samliv: Det du kan se og det du kan forestille deg» på Kunstnernes Hus i Oslo. Står til 2. januar 2022.
Vår nære kunsthistorie
Jubileumsboken «Kvisten på grenen, grenen på treet – Unge Kunstneres Samfund 1921–2021» – skrevet av UKS' styreleder, etablerte kunsthistorikere, kunstkritikere, konservatorer og kunstnere – er en detaljert fortelling, med arkiv- og verksbilder, om utviklingen av den norske kunstscenen og organiseringen av norsk kunstliv.
– I kunstverdenen er det mange store egoer, men UKS er et bevis på at om man legger egoet sitt til side, kan man få til mye både for individet og for kollektivet, sier Wistreich.
– Store egoer trenger også hverandre.
I tillegg til bokutgivelsen, vises utstillingen «100 års samliv: Det du kan se og det du kan forestille deg» på Kunstnernes Hus. Den kan ses som en forlengelse av boken (eller omvendt) da historiene boken er spekket med, gir utstillingen en kontekst og dypere forståelse for verkenes historiske og sosiale sammenheng.
Uten mat og drikke. «Kunstnerkårutstillingen» ble vist som en del av UKS' 50-årsjubileum i 1971, og viste funn fra en levekårsundersøkelse som kartla norske kunstneres økonomiske og sosiale situasjon. For første gang så de hvor elendige de økonomiske forholdene var. Foto fra arbeid med utstillingen.
Løfter frem
Et av de utstilte verkene er Kjartan Slettemarks (1932–2008) «Av rapport fra Vietnam. Barn overskylles av brennende sår og de dør» – et av de viktigste norske kunstverk fra etterkrigstiden – som ble montert i UKS' vitrine på Eidsvolls plass i Oslo i 1965, på høyden av Vietnamkrigen.
Utstillingen løfter også frem kunstnere som Anna-Eva Bergman (1909–1987) – som det nå jobbes for å tilskrive en større plass i norsk kunsthistorie. Hun stilte ut på UKS i 1950, og er ifølge utstillingskatalogen «et eksempel på UKS på sitt beste: et sted for ekstraordinær kunst, der nye visuelle språk og vill eksperimentering vokser ut av et sterkt sosialt og intellektuelt fellesskap av jevnbyrdige».
Utstillingen tar også oppgjør med tidligere synder. Som å vise frem Aase Texmon Rygh (1925–2019) – en pionér for etterkrigstidens modernistiske kunst i Norge – hvis søknad om medlemskap og utstillingsplass i sin tid ble avslått av UKS.
(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.