Dagens Næringsliv

Åpne i appen

Åpne

Stemmen fra California

Tekst

Vil du få varsel hver gang Kåre Bulie publiserer noe?

Du bestemmer selv hvor ofte, og kan skru av varselet når som helst.

Avbryt

Oslo-aktuelle Ed Ruschas ikoniske kunst har formet det moderne bildet av California. – Min påvirkning kommer fra alt jeg ser når jeg åpner øynene mine, sier han.

Legende. Bøkene, maleriene og grafikken har gjort Ed Ruscha til en av de mest feirede kunstnerne i den amerikanske etterkrigstiden. Ruscha har gjort sine nære omgivelser – den amerikanske vestkysten – om til råstoff for kunst.

Legende. Bøkene, maleriene og grafikken har gjort Ed Ruscha til en av de mest feirede kunstnerne i den amerikanske etterkrigstiden. Ruscha har gjort sine nære omgivelser – den amerikanske vestkysten – om til råstoff for kunst.

– Jeg liker å tenke på arbeidet mitt som en form for gumbo, sier Ed Ruscha (79) i telefonen.

– Vet du hva gumbo er?

Ruscha, en av etterkrigstidens mest feirede kunstnere, sitter ved et skrivebord i atelieret sitt hjemme i Los Angeles. Stemmen høres langt yngre ut enn hans 79 år skulle tilsi. I én time har amerikaneren diskutert emner som måten mennesker ser og leser på, sin kjærlighet til bensinstasjoners form og «dukkehuset» han har bygd for å finne ut hvordan utstillingen hans i Oslo skal se ut. På spørsmål om hvorvidt han har noe han vil legge til, begynner altså Ruscha å diskutere noe så kunstfjernt som gumbo, en tradisjonell matrett fra New Orleans-traktene.

Bilkultur. Ruscha har gjort mer enn de aller fleste for å sikre bensinstasjonen en plass i den høye kunsten. Her maleriet «Standard Station, Amarillo, Texas» fra 1963 – et bilde som forteller både om Ruschas glede ved etterkrigstidens nye hverdagsarkitektur og om hans tilknytning til den fremvoksende popkunsten.

Bilkultur. Ruscha har gjort mer enn de aller fleste for å sikre bensinstasjonen en plass i den høye kunsten. Her maleriet «Standard Station, Amarillo, Texas» fra 1963 – et bilde som forteller både om Ruschas glede ved etterkrigstidens nye hverdagsarkitektur og om hans tilknytning til den fremvoksende popkunsten.

– Det er en type mat hvor du blander alle slags ting sammen, utdyper han.

«Gumbo kan lages av omtrent hva som helst, og finnes i utallige varianter. Forskjellige familier lager sin egen vri», heter det om retten på Wikipedia.

Fakta: Ed Ruscha

Født i 1937.

Regnes som en pionér på etterkrigstidens amerikanske kunstscene, og er særlig tett knyttet til vestkysten.

Har arbeidet med både fotografi, artist’s books, film, maleri, tegning og grafikk.

Bøkene hans betraktes som konseptuelle klassikere, men kunsten har også preg av pop.

Har stilt ut på en rekke av verdens viktigste museer.

Har opptrådt i film og reklame og er kjent også i populærkulturen – magasinet Time kåret ham i 2013 til en av verdens 100 mest innflytelsesrike personer.

Viser nå utstillingen «New Works on Paper» hos Peder Lund i Oslo.

– Kunsten min er som en gumbo. Den er satt sammen av alle slags ting, som møtes i et bilde, fortsetter Ruscha.

– Jeg synes det er ålreit.

Berusende

I disse dager åpner Ed Ruscha utstilling hos Peder Lund på Tjuvholmen. Bildene hans – av en bensinstasjon, av et ord – har imidlertid vært å se på Nasjonalgalleriets utstilling av klassisk amerikansk grafikk i hele vår. Motivene er typiske for ham: Ruscha har i årevis undersøkt forholdet mellom bilde og tekst, og arbeidet hans er rikt på en form for anonym arkitektur som hadde liten plass i kunsten da han trakk den frem.

Både tekstbrokker og bygninger er nært knyttet til geografien han har udødeliggjort: 18 år gammel – på midten av 1950-tallet – forlot Ruscha hjemstaten Oklahoma. Sammen med en kamerat kjørte han til California, en opplevelse han sier at forandret livet hans. Da han et par år senere leste Jack Kerouacs berømte beat-roman «On the Road», en bok den voksne Ruscha skulle komme til å lage sin egen variant av, tenkte han at det var noe slikt han hadde hatt i tankene da han la ut på veien.

– Da det var på tide for meg å forlate hjemmet, kunne jeg egentlig gjøre hva som helst. Men jeg tenkte at California kanskje kunne være stedet, for New York virket kald, og California var ikke kald.

Han ler kort.

– Stedet appellerte til meg. Det var berusende. Jeg følte at det er der alle regnbuene er – dra dit! Så jeg besøkte stedet, og det blinket og gnistret. Det hadde en vitalitet ved seg. Jeg tok den imot, og siden den gang har jeg holdt til her. Jeg elsker og hater stedet på samme tid.

Han ler igjen.

– Men jeg har ikke noe behov for å forlate det. Det er som en livslang vane.

16

Opprinnelig trodde Ruscha at han ville bli skiltmaler. Han betraktet en kunstskole som det logiske stedet å henvende seg.

– Så begynte jeg å se ting som skjedde i kunstverdenen, med fotografiet, til og med i filmens verden. Alt dette var som et språk jeg våknet opp til. Så møtte jeg mange kunstnere, og jeg forsto at dette var greia.

Skilt skulle komme til å bli en stadig tilbakevendende ingrediens i kunstnerskapet.

– Jeg arbeidet i reklamebransjen en stund og gjorde layout, men jeg var ikke egentlig fornøyd med det, jeg ville bare gå hjem om kvelden og begynne å male. Jeg kunne se at dette ikke var måten å leve på – jeg måtte bruke all tiden min på kunst.

Vertikalt

Stedet han dro til, ble i uvanlig høy grad avgjørende for Ruschas kunstneriske univers. På spørsmål om temaet begynner Ruscha imidlertid å snakke om sin glede ved å dra ut i ørkenen øst for Los Angeles, som han betrakter som en «helligdom», og tilbringe en uke eller to i den, heller enn om gatene som har preget bildene hans.

– Stedet ligger veldig fjernt, og å ville leve slik er del av hvordan jeg er satt sammen. Jeg er veldig på bølgelengde med livet i ørkenen, med planter og dyr. I Los Angeles lever vi uansett i en ørken, vi har bare brakt inn alt dette vannet og alle palmetrærne.

Han ler nok en gang. Kunstneren snakker om de mange tusen menneskene som daglig flytter til Los Angeles, og om all plassen de behøver.

– Ting forandrer seg i byen. Vi er i ferd med å bli vertikale. Det har alltid vært bygninger her med en, to eller tre etasjer. Nå begynner de å bygge skyskrapere. Så det vil bli mindre solskinn og mer skygge her, og jeg er ikke sikker på om jeg liker det.

Refleksjonene er særlig relevante fordi de kommer fra en kunstner som gjennom mange år har arbeidet med vestkystens særegne landskap av veier, parkeringsplasser, privatbiler og bensinstasjonene som holder dem gående.

– Min tilknytning til arkitektur er veldig grunnleggende, den har å gjøre med bokser med vinduer i seg, grunnleggende former, sier Ruscha.

– Når som helst når du åpner øynene, uansett hvor du er, ser du arkitektur. Jeg begynte å se på arkitektur når jeg passerte bensinstasjoner.

Hans første kunstnerbok består av 26 bilder av bensinstasjoner langs veier mellom California og Oklahoma. Ruscha har endog lenge drømt om å kunne bo på en bensinstasjon.

– Arkitektur er avgjørende for menneskeheten. Det er mer direkte enn maleri og skulptur. Mennesker bor i arkitektur.

Han ler.

– Men jeg er helt sikker på at jeg ikke vil lage det. Jeg vil se på det heller enn å lage det.

Bil har kunstneren ikke sluttet å kjøre, selv om én vesentlig ting har endret seg.

– Som ung mann var jeg interessert i hot rod-kultur og hva folk gjorde med bilene sine, hvordan de tilpasset og forandret dem, sier Ruscha om fremkomstmiddelet kunsten hans er umulig å tenke seg uten.

– Jeg likte det, men jeg likte ikke å jobbe på biler selv – mekanikersiden av saken har jeg aldri vært interessert i. Men jeg kjører fortsatt – jeg kjører elektriske biler. Da jeg var ung, likte jeg alltid lyden av en bensinmotor. Nå virkelig elsker jeg den elektriske bilens stillhet.

Håret bakover

Hvordan filmindustrien har formet arbeidet hans, svarer Ruscha svevende på. Beliggenheten til atelieret hans forteller imidlertid noe.

– Atelieret mitt er i Culver City, og Culver City ble født for filmbransjen. Så jeg har filmstudioer på alle kanter. Men de er så private og ute av syne at du ikke vet hva som skjer der.

– Hollywood-skiltet og ord og atmosfære fra filmer er sterkt til stede i arbeidet ditt?

– Symboler på hva Hollywood egentlig måtte handle om, er noe jeg tar meg selv i å undersøke. Men det vil være vanskelig å se utstillingen min i Oslo og si: Dette er Hollywood-inspirert.

Ruscha skifter tema.

I brann. Det berømte maleriet «Los Angeles County Museum on Fire» fra 1968 er et av flere Ruscha-kunstverk som tematiserer brann. Typisk er det også at det handler om arkitektur og om Los Angeles.

I brann. Det berømte maleriet «Los Angeles County Museum on Fire» fra 1968 er et av flere Ruscha-kunstverk som tematiserer brann. Typisk er det også at det handler om arkitektur og om Los Angeles.

– Da jeg begynte som kunstner, hadde jeg overhodet ingen idé om at jeg kunne leve av det. Jeg følte bare at dette var gøy, jeg ville gjøre det for moro skyld. Alle vennene mine var kunstnere og ville lage kunst som blåste håret ditt bakover – snakke til hverandre, på en måte. Nå er ting veldig annerledes, det er mange flere kunstnere, mange flere gallerier. Det har akselerert nesten ut av kontroll. Det er masse aktivitet, og folk forteller meg at kunstnere flytter til Los Angeles hver dag.

– Hva synes du om det?

– Vel, jeg ser det skje, sier han og fortsetter å snakke om alle prosjektene det fører til – etter mange år i østkystens skygge er Los Angeles nå blitt en ledende kunstmetropol.

– Men jeg synes det er vanskelig å delta, for her arbeider jeg alltid.

– Kan du si noe om den kunstneriske prosessen?

– Jeg har alltid misunt kunstnere som bare gjør én ting, enten det er å male, å lage etsninger eller å tegne. Jeg har på en måte navigert gjennom alle disse ismene og måtene å gjøre ting på, og jeg kan gå fra én ting til noe annet. Jeg kan bli utmattet av å lage malerier, og da vil jeg kanskje heller lage en bok. Da tar jeg et steg til siden og lager en bok. Deretter driver jeg tilbake til maleriet igjen. Det er ingen strategi i min måte å tenke på. Jeg bare følger ting spontant.

Bokmann

Bøkene han nevner, er særlig viktige for Ruschas plass i kunsthistorien. På 1960- og 1970-tallet skapte han en serie små, billige artist's books som inneholdt utpreget hverdagslige fotografier av det han så rundt seg i sin nye hjemby, Los Angeles: «Every Building on the Sunset Strip», for eksempel, eller «Some Los Angeles Apartments».

– En del av opplæringen min da jeg gikk på kunstskole, handlet om typografi og trykking, og jeg ble tidlig veldig interessert i bøker og bokdesign, sier han.

– Jeg lærte å håndtere en presse og sette metalltyper. Jeg har alltid følt meg nær bøker, og har laget mange bøker. I dagens informasjonsverden betrakter jeg boken som truet.

De distanserte, vittige bøkene han skapte som ung mann, fylte han ikke bare med egne, men også med andres bilder.

– Jeg kunne se at noen fotografier var umulige for meg å ta – luftfotografier, for eksempel – så jeg leide en som drev med det, som kunne fly over Los Angeles og ta bilder av parkeringsplasser. Jeg følte ikke at det var avgjørende for meg å trykke på kamerautløseren personlig – noen andre kunne gjøre det bedre enn jeg.

Ruscha trekker paralleller til filmindustrien – regissøren får hjelp av andre. Utfordringen av den romantiske kunstnerrollen er typisk for den gryende amerikanske konseptkunsten Ruschas bøker står sentralt i. I det hele tatt å bruke fotografi i kunsten den gang var slett ikke ukontroversielt.

– Jeg så at fotografi ikke ble betraktet som en kunstform av kunstverdenen, sier Ruscha.

– Jeg følte at fotografi gikk glipp av noe, og jeg begynte å ta bilder da jeg gikk på kunstskole.

Les intervju med årets Hasselbladprisvinner: Foto: Rineke Dijkstra

Ensomt

Da Ruscha forteller om hva han skal gjøre resten av denne maidagen, sammenligner han seg med en arbeider.

– En kunstner er på mange måter en vanlig mann, men en som har valgt et veldig ensomt yrke, sier han.

– Vi arbeider ikke for noen andre, vi stoler på vår egen intuisjon og vår egen produksjon.

Noen ganger kan det være smertefullt og frustrerende underveis, ifølge Ruscha, men det løser seg når arbeidet er ferdig.

– Mye i arbeidet mitt springer ut av barndommen og av vanlige tanker og fraser. Jeg føler at jeg gjør disse tingene offisielle ved å lage verk om dem. Jeg har nylig laget et som heter «Wen Out For Cigrets N Never Came Back».

I tillegg til at mediet stadig dukker opp i bildene hans, har Ruscha laget sine egne filmer. En av dem er basert på en fortelling om en mann som spiser kjeks, skrevet av en venn av kunstneren. Da Ruscha skapte den, syntes han imidlertid at han brukte halvparten av tiden på aktiviteter som å skrive ut sjekker for leie av utstyr.

– Jeg har ikke laget film på mange år, for det innebærer for mye samarbeid med andre mennesker, sier han.

– Jeg passer helt enkelt ikke til det.

I motsetning til mange av sine kolleger gjør Ruscha det aller meste selv – tre assistenter på deltid er alt han har av hjelp. Fortsatt arbeider han i atelieret nesten hver dag, noen ganger helt inn i natten.

– Det er himmelsk når jeg er her for meg selv, vanligvis i helgene, sier han.

– Bare å være alene her i atelieret med stillhet, det er ikke dårlig.

Tekst og bilde. I litografiet «That Was Then This Is Now» fra 2014 går tekst og bilde i dialog på karakteristisk Ruscha-vis.

Tekst og bilde. I litografiet «That Was Then This Is Now» fra 2014 går tekst og bilde i dialog på karakteristisk Ruscha-vis.

Negativ

En samtale med en amerikansk kunstner i disse dager kan ikke unngå politikken. Ruscha slår straks fast at det som har skjedd, har ført ham inn i en «sjokktilstand», selv om han ikke er politisk aktiv, og sier at han håper at situasjonen ikke «spinner ut av kontroll». I tråd med området han arbeider i, sammenligner han den politiske situasjonen med å sitte i en «stagecoach» – navnet på både en hestevogn og en klassisk westernfilm – som er på vei til helvete.

– Jeg håper det forandrer seg, men jeg ser ikke at det kommer til å endre seg i de neste fire årene.

– Vil det påvirke kunsten din?

Han drar på det.

– Jeg vet ikke. Min påvirkning kommer fra alt jeg ser når jeg åpner øynene mine. Jeg er sikker på at ting jeg ikke engang forventer, vil lekke inn. Mye av kunsten min kommer fra ting som er overraskelser for meg, små ting jeg leser i avisen eller hører på radioen.

Ruscha snakker om å la seg påvirke av «det verden har å tilby».

– Noen ganger sier jeg at det du behøver som kunstner, er ordentlig negativ påvirkning. Noe du jobber mot.

Kort latter.

– Hvis vi levde i enger av kløver og blomster, hvordan ville kunsten vår se ut?

I Oslo skal Ruscha vise nye arbeider på papir. Om han har noen ønsker for hvordan publikum skal reagere?

– Jeg forutser aldri hva noen skal se når de kommer på en av utstillingene mine, svarer han.

– Det springer fra mange irrasjonelle, rare, mystiske kilder. Å forsøke å kommunisere med folk er en feil – å tro at du kan gjøre det. Så på en måte kommuniserer jeg ikke. Jeg vet ikke engang hvem publikumet mitt er. Alt jeg vet, er at å lage arbeidet er den vitale delen av denne prosessen.

Dersom folk får noe positivt ut av det, er det bra, synes Ruscha.

Straks legger han til:

– Hvis det gjør dem sinte, er det i orden for meg, det også.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.

Dine data på DN

DN er en del av NHST Media Group AS, som nå er ansvarlig for håndtering av dine data på DN. Vi bruker informasjonskapsler og dine opplysninger for å gi deg en sikker og god brukeropplevelse. Vi analyserer bruk for å kunne forbedre NHSTs tjenester, og for å tilpasse annonser og deler av innholdet du ser og bruker. Dersom du er innlogget, kan du endre dine innstillinger for personvern.

Les mer Ok, jeg skjønner