Den store juletrefesten

Tekst
Foto

Tresmak i stumpen, en naken Fridtjof Nansen på en grønn gren og et søppelslabberas. Slik gikk det da Willibald Storn og fire andre kunstnere ble invitert til juletrefest.

I de beste familier

– Jeg vokste opp med det typiske julebildet selv, sier Jennie Hagevik Bringaker (38):

– Det å måtte sitte i en sånn stram matroskjole og posere og late som om jeg pyntet et tre.

«Nå haaaaaar vi...» Trollkrem 2016  

«Nå haaaaaar vi...» Trollkrem 2016  

Tor Erik Bøe og Jennie Hagevik Bringaker  

Tor Erik Bøe og Jennie Hagevik Bringaker  

Trollkrems arbeid er et tradisjonelt familiebilde – med en tvist – og kanskje også en innvending til forestillingen om hvordan den gode, norske familiejulen egentlig ser ut:

– Siden vi er gutt og jente tror alle hele tiden at vi to er et par, at Tor Erik er faren til barna mine – og at han bare aldri passer på dem, fordi han jo er på byen hele tiden, sier Bringaker.

– Alle antar, hele tiden, at man tilhører en heteronormativ familiekonstellasjon – og vi tenkte at det kunne være gøy å leke litt med nettopp de referansene i det klassiske familiejulebildet.

Fakta: Trollkrem

Består av Jennie Hagevik Bringaker, født 1978 i Oslo, og Tor Erik Bøe, født 1986 i Stavanger, og er både en performancegruppe – og en slags plattform for andre performancekunstnere: Å skape nye samarbeid og sosiale kunstarrangement er blitt duoens primære prosjekt. 

I 2016 holdt de sin første separatutstilling på Fotogalleriet i Oslo og arrangerte performancefestivalen Soppen for første gang, beskrevet, av magasinet Dazed, som en av disse sjeldne kulturopplevelse som bare slår deg totalt ut.

Å tenke performance med utgangspunkt i tradisjon er et takknemlig prosjekt, sier Tor Erik Bøe (30):

– Alle kjenner referansene, i motsetning til mye annen kunst hvor referansene kan være veldig «off», sier han.

– Den der klassiske oppfordringen om å lage kunst for folk flest, den tar vi bokstavelig. Performance-kunst blir jo gjerne latterliggjort og sett på som litt utilgjengelig, legger han til:

– Det er ikke vi.

Les mer om Trollkrem: Troll i væske

Slaver av julen

– Jeg tror julen er en utløsning på noe, sier Willibald Storn (80).

– Det er en slags erotisk utløsning: Pang!

Kunstneren sitter i atelieret på Kampen i Oslo – med maling på buksene og julen i halsen:

– Da jeg var barn, syntes jeg julen var det flotteste jeg visste, men etter hvert blir det så avslørende: Det er bare en stor kommers for kapitalismen, sier han.

«Deilig var jorden, frykt 2017». Willibald Storn, 2016.

«Deilig var jorden, frykt 2017». Willibald Storn, 2016.

Willibald Storn  

Willibald Storn  

– Julen er en komisk opera og jeg er dens statist. Vi er alle statister!

Det har vært et godt år for Willibald Storn, den østerrikske kunstneren som kom til Norge for 60 år siden i år. Storn rundet 80 år – og ble blant annet feiret med en stor jubileumsutstilling på Kunstnerforbundet i Oslo.

– Å bli gammel er en krevende øvelse, sier Storn.

– Det er ingen som snur hodet etter meg på gaten lenger. Bare hvis jeg går i spagaten på isen. Det går tregere når man blir gammel; skrittene er ikke så lange lenger.

Storn «har oppnådd å bli en legende i levende live», skrev Klassekampen tidligere i år.

Utstillingen hans på Kunstnerforbundet denne våren ble kalt «en kraftpresentasjon av de sjeldne», av kunstkritiker Lars Elton i Dagsavisen. Storn er «den kunstneren vi bør og skal stå opp for og feire», mente Elton: «Han personifiserer den kunstneriske kraften som ikke gir seg – selv når alt beveger seg i gal retning».

Fakta: Willibald Storn

Født i 1936 i Michelbach i Østerrike. Kjent for sine fargesterke og fabulerende malerier, ofte med figurer som kan minne om arbeidene til Picasso og Chagall. 

Ankom Norge i 1956. Var med på å initiere kunstnergruppen Gras på slutten av 1960-tallet. 

Tidlig ute med å bruke søppel som materiale og har stadig angrepet kapitalismen med store ord og penselstrøk. Storns «Coca-Donald samfunn – ikke ta meg» (1969) på Kunstnernes Hus er omtalt som Norges første kunstinstallasjon. 

I 2016 holdt han separatutstillingen «Aske over vann» på Kunstnerforbundet i Oslo og utformet årets fredsprisdiplom.

– Ja, jeg fortjener det. Hvert eneste ord altså, sier Storn.

– Jeg er opptatt av at verden går til helvete. Folk snakker ikke sammen lenger. Det er for sent, jeg beklager. Jeg er lei meg for at barnebarna mine må stå i nesen til søppel av uløste problemer. Vi later som om vi har det bra – og vi har jo det også – men hva koster det? Nei, i helvete. I dette kaoset feirer vi jul og later som om vi har fred på jord, sier Storn.

– Min eneste trøst er at jeg kan ta feil.

Willibald Storns juletrekunstverk refererer til «julens slaver»:

– Mitt juletre er en dialog mellom den juleløgnen man tror på og det kommersielle som står igjen. Jeg setter henne i søppel, for hva blir igjen av julen når alle ribbene og fenalårene er spist opp?

Når nasjonalhelter kles nakne

– Jeg kaller ham Naken-Nansen, sier kunstner Eline Mugaas (47).

– Det bildet er jo en gave til verden.

«Naken-Nansen». Eline Mugaas, 2016.  

«Naken-Nansen». Eline Mugaas, 2016.  

Eline Mugaas  

Eline Mugaas  

«Jeg kan ikke elske noen annen etter å ha møtt deg», skrev Fridtjof Nansen i et av sine erotiske kjærlighetsbrev, på tampen av 1920-tallet, ifølge Aftenposten. Polfareren og vitenskapsmannen var 67 år da han skal ha forelsket seg i den 30 år yngre, amerikanske journalisten Brenda Ueland.

– Jeg forbandt Nansen med trøtte ting som ski og nasjonsbygging. At han har gått over Grønland bryr meg egentlig midt i ryggen, men jeg oppdaget ham på nytt da jeg så dette, sier Mugaas om bildet, som først dukket opp i boken «Nansens siste kjærlighet», i 2011.

Nansen må ha forstått at han ikke kunne be Ueland om noe han ikke var villig til å gjøre selv, sier Mugaas.

– Det er noe ærlig og likestilt over det: Han roper sine drømmer ut i mørket og håper på svar.

Fakta: Eline Mugaas

Født i 1969 i Oslo. Arbeider blant annet med fotografi og collage. Er omtalt som en representant for en generasjon kunstnere som vendte seg bort fra den dokumentariske stilen som rådet i norsk kunstfotografi frem til 1980-tallet – med sine stemningsfulle motiver fra storbyer og interiører, blant annet. 

De seneste årene har hun arbeidet med å dokumentere – og gjenintrodusere – skulptør Siri Aurdals (79) kunstnerskap, et arbeid som resulterte i bokutgivelse og den store utstillingen «Aurdal / Mugaas» på Kunstnernes Hus tidligere i år. 

Aktuell med utstillingen «Album – How to Feel Like a Woman», på Entrée i Bergen.

Kanskje kan Mugaas bidrag også leses som en kommentar til en av årets kontroverser; den brede dekningen av hvordan unge jenters naken-selfier havner på avveier og ender opp i internetts mørkeste avkroker:

– Det er kanskje noe med at ønsket om å ha et bilde av den du drømmer om – ditt hemmelige seksualobjekt – er like gammel som menneskeheten selv.

Med sitt bidrag har Mugaas fått Nansen til å sveve på en sky – av syntetisk putefyll fra Jysk.

– Der henger han som en liten marsipangris og byr seg frem.

De rotløse

Da Anawana Haloba (38) først fikk invitasjonen fra D2, var hun i Addis Abeba, Etiopia. Det var få dager før myndighetene erklærte unntakstilstand i landet, etter omfattende protester mot regjeringen, og Haloba bestemte seg for at hun måtte koble seg på verden, i sin tolkning av juletreet.

«Sounds of silence». Anawana Haloba, 2016.  

«Sounds of silence». Anawana Haloba, 2016.  

Anawana Haloba  

Anawana Haloba  

– Man føler jo, kanskje spesielt etter det amerikanske presidentvalget, at året ikke endte i en god tone, sier Haloba.

– Og kanskje julen også kan være en tid for refleksjon.

Anawana Haloba refererer kanskje spesielt til flyktningkrisen, i sitt arbeid. På de hvite lappene har hun skrevet opp en rekke typiske nordafrikanske navn og festet dem med signalrøde tråder til treet. Navnene er ikke faktiske, sier hun – de er typiske: For mange av dem vi har mistet på havet får aldri en grav, de forblir navnløse.

Fakta: Anawana Haloba

Født i 1978 i Livingstone i Zambia. Arbeider hovedsakelig med installasjon – og lydkunst – ofte akkompagnert med poesi – og det postkoloniale Afrika er gjerne et tema i kunstnerskapet hennes. 

Kom til Norge i 2002 og har siden opparbeidet seg en internasjonal karriere, med base i Oslo. 

I 2016 holdt hun sin første separate museumsutstilling i Norge, på Sørlandets Kunstmuseum (SKMU) i Kristiansand. Deltok også på Shanghai-biennalen i Kina, på São Paulo-biennalen i Brasil og nylig på en utstilling om migrasjon ved Städtische Galerie Bremen, Tyskland.

Juletreet har hun hengt opp ned, under taket, på det store atelieret på Romsås.

– Et tre som står oppreist gror, sier Haloba.

– Et tre som er hugget og snudd opp ned har ikke lenger noen røtter.

Du grønne, glitrende

– Jeg jobber mye med stemme og bevegelse i eget arbeid, så det var naturlig å tenke på treet som en kropp, sier Tori Wrånes (38).

– Jeg jobber allerede med danser Sulekha Ali Omar på et annet prosjekt, og hun er helt rå til å stå på hodet, så da fikk jeg tid til å tape på julestjerner og plugget i strøm.

Tori Wrånes bidrag er et legemliggjort – og sprikende – grønt juletre.

«Julesplit». Tori Wrånes, 2016.  

«Julesplit». Tori Wrånes, 2016.  

Tori Wrånes  

Tori Wrånes  

– Jeg har ett juletre som spriker i toppen fordi jeg tenker at julen er veldig todelt: For noen er julen den beste tiden av året, for andre den mest ensomme. Noen gleder seg og noen gruer seg – og forskjellene blir veldig tydelige, sier Wrånes.

Derfor skjenket hun treet også to «ledestjerner». For man trenger ikke å føle på at man må feire julen som alle andre: Man har et valg, sier hun.

Les mer om Tori Wrånes: Troll i snor

Og så er det jo også noe med å sette hele dette personifiserte grantreet opp ned i atelieret, med litt for mye blodtilførsel til hodet:

– Ting blir jo satt litt på hodet i julen, sier Wrånes.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.

Fakta: Tori Wrånes

Født i 1978 i Kristiansand.

Har de seneste årene etablert en internasjonal karriere. Arbeider mye med egen stemme – og kropp – og låner gjerne rekvisitter fra filmens verden; pussige proteser og kuriøse kostymer som forvandler henne til underlige, udefinerbare vesener. 

I år stilte hun ut ved Sculpture Center i New York, holdt separatutstillinger på Carl Freedman Gallery i London og på Disjecta Contemporary Art Center, Portland, blant annet. 

Til våren åpner hun en stor separatutstilling på Samtidskunstmuseet i Oslo.

Informasjonskapsler og personvern

Dagens Næringsliv er ansvarlig for dataene du oppgir og dataene vi samler om dine besøk på DN.no. Vi bruker informasjonskapsler og dine data til å analysere og forbedre tjenestene, og til å tilpasse annonser og deler av innholdet du ser og bruker. Dersom du er innlogget, kan du endre dine innstillinger for personvern.

Les mer Ok, jeg skjønner