Christine McVie fra Fleetwood Mac gir ut plate med bandmakker Lindsey Buckingham

Vinteren 1998: Christine McVie blir innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame sammen med resten av bandet Fleetwood Mac. En måned senere mottar hun Brit Award for sitt «fremragende bidrag til musikk» som sanger og låtskriver i et av verdens største band. Kvinnen bak superslagere som «Don't Stop» og «Little Lies» feires som den stjernen hun er på begge sider av Atlanteren.

Og så … slutter hun?

– Mye skjedde på den tiden som gjorde oss alle litt urolige, sier McVie (73) i dag.

Hun sitter i en saueull-lignende sofa på et fornemt hotell ved Hyde Park i London. Hun har jeans under, stoffjakke over og flere titall sølvbånd rundt håndleddene. På veggen bak henne henger et rødspraglet akvarellmaleri som vi skal komme tilbake til. Først må hun nesten forklare – en gang for alle – hvorfor hun pakket ned keyboardet og takket for seg.

Gitt The Mac-besetningens legendariske konfliktnivå skulle man tro at det dreide seg om «kreativ uenighet» – men nei. Ifølge McVie var den utløsende faktoren noe så banalt som flyskrekk.

– Vi hadde vært på turné og gjennomført noen svært ubehagelige flighter. Jeg begynte å bli veldig engstelig om bord, forteller hun med et hint av aksent fra sin barndoms Birmingham.

– Det ble ikke bedre av at vi akkurat hadde opplevd et gigantisk jordskjelv i Los Angeles. Legg til at faren min var blitt syk, og jeg fikk et akutt behov for å vende tilbake til grønne engelske enger. Det kjentes som den riktige tingen å gjøre.

Det fantes bare én hake ved førtidspensjoneringen: Etter noen somrer i forstadsfasjonable Kent sydøst for London – og nok en skilsmisse – utviklet McVie det hun kaller «isolasjon og depresjon».

– Jeg pusset opp huset mitt til det var perfekt, og gikk siden mest tur med bikkjene mine. Broren min bodde i nærheten, men var som regel for travel til å møtes. Hva skal jeg gjøre med meg selv her ute, tenkte jeg.

Hun gestikulerer så det rasler i armpynten.

– Konklusjonen ble at jeg måtte skaffe hjelp mot fobien min. Så jeg oppsøkte en psykiater.

Sursøt musikk

50 år er gått siden originalversjonen av Fleetwood Mac vokste frem på Londons østkant. 40 år er gått siden «Rumours», fase-to-signaturalbumet som vant seks Grammy og figurerer på enhver oversikt over historiens mest solgte skiver. Da hadde Christine Anne Perfect, som hun het før hun giftet seg med bassisten John McVie, vært med i syv år. Det amerikanske attpåklattparet Lindsey Buckingham og Stevie Nicks, oppdaget ved en tilfeldighet av trommeslager Mick Fleetwood, hadde vært med i tre.

Miksen av East End og West Coast viste seg som en eventyrlig suksessformel for kvintetten – i det minste popmusikalsk. Desto verre gikk det med medlemmenes privatliv. Bindsterke verk og timelange dokumentarer er begått om hvordan både John og Christine og Lindsey og Stevie brøt med hverandre under «Rumours»-innspillingen. For sikkerhets skyld skrev og sang de – flerstemt – om løsrivelsesprosessen. Buckingham ba Nicks ryke og reise med «Go Your Own Way». McVie fikk inn et mer indirekte ekteskapelig lyskespark ved å tilegne «You Make Loving Fun» til lysmannflørten Curry Grant.

Hun blir gjerne med på at de pikante tumultene – ispedd rause mengder rusmisbruk – har styrket appellen i det lange løp.

– De inngår i totalpakken, vedgår hun.

– Folk har vært fascinert av hvordan i granskauen vi har maktet å samarbeide. Men ikke glem at det alltid fantes fraksjoner innad som gikk godt overens. Jeg var ok med samtlige, bortsett fra John. Stevie var ok med samtlige, bortsett fra Lindsey. Det var ikke sånn at alle hatet alle.

Ikke glem at det alltid fantes fraksjoner innad som gikk godt overens. Jeg var ok med samtlige, bortsett fra John. Stevie var ok med samtlige, bortsett fra Lindsey

Christine McVie – artist

– Hva husker du best fra 1977, da «Rumours» angivelig gikk unna i 200.000 eksemplarer i uken?

– At vi knapt trodde våre egne øyne. Vi kjøpte hver utgave av Billboard og konstaterte at den var nummer én igjen og igjen. En stund var The Eagles' «Hotel California» oppe og brisket seg, før vi gjeninntok topplasseringen. Sånn fortsatte det mens pengene fosset inn. Da ble vi alle litt sprø og investerte i masse eiendommer og biler og …

– … kokain?

– Vel, kokain var høyt og lavt på det tidspunktet. Vi var på langt nær alene i bransjen om det. Labelbossene forsynte seg – ja, til og med journalistene. Men jo, i «Rumours»-æraen – absolutt.

Tilbake i folden

Det var blitt 2013 da psykiateren i Kent ga sin berømte pasient et skjebnesvangert råd: «Gå ut og bestill billett på første klasse til stedet du har mest lyst til å besøke.» McVie valgte Hawaii, ettersom «sjelevennen» Fleetwood holder til der. Ikke før hadde hun trukket Visa-kortet, ringte sistnevnte henne «ut av det blå» og meldte sin ankomst til England.

– Resultatet var at vi tilbrakte ti døgn eller så her borte, hvorpå jeg fløy tilbake sammen med ham. Mick har et lite bluesband i Maui som inviterte meg opp på scenen. Det var skarve 5000 mennesker i publikum, så jeg lot det stå til. Vi dro noen svisker og jammet litt. Dermed ble jeg bitt av basillen igjen.

Skjønt, enda hun hadde medvirket sentralt på oppfølgerne «Tusk» (1979), «Mirage» (1982) og «Tango in the Night» (1987), var det ikke bare for McVie å bestille ny plass i gamlegjengen. Eksmannen John skal umiddelbart ha gitt tommel opp da Fleetwood kartla stemningen – vokalistkollega Nicks likeens. Gitaristideologen Buckingham, som selv forsvant ut av folden en periode på 80- og 90-tallet, trengte derimot noen forsikringer.

– «Du må forplikte deg, Chris», understreket han. «Du kan ikke plutselig stikke av hvis du slutter deg til oss.» Jeg måtte sverge på at det aldri kom til å gjenta seg. Så foreslo han at vi to skulle gå i studio for å sjekke om kjemien stadig var den samme. Vi risikerte jo at vi hadde mistet den.

Koblingen mellom McVie og Buckingham har vært kritisk for Mac-sounden. Som hun påpeker, er det kun de som spiller akkorder i forsamlingen. Den store testen da de ble gjenforent i Los Angeles, var om det kunne bli noe konkret av demoskissene hun hadde sendt i forveien.

– To dager inn elsket vi det vi jobbet med, rapporterer McVie.

– Magien var ivaretatt – faktisk var den tydeligere enn noensinne. Det låt så bra at Lindsey brast i tårer.

Niks, Nicks

Det er disse skissene, og disse tårene, som danner ryggraden i den ferske duoplaten «Lindsey Buckingham/Christine McVie». Det øvrige materialet puslet de to sammen idet moderorkesteret var ferdig med den internasjonale comebackkonsertrunden sin i 2014–2015. Singelsmakebitene «In My World» og «Feel About You» har svirret på radioen siden april.

Utgivelsen forvirret riktignok deler av fanskaren. Kompkameratene Mick Fleetwood og John McVie er begge med på notene, mens Stevie Nicks glimrer med sitt fravær (hun får ikke engang honnør). Da programleder Jools Holland prøvde å rydde opp i eventuelle misforståelser på BBCs «Later» i våres, la McVie inn en merkbar pause før hun responderte.

– Dette er et nytt skudd på treet. Det er ikke ment som noe karrierefremstøt, kun et prosjekt, kommer det kvikt nå.

– Mick og John er med som guest stars, simpelthen fordi de utgjør den beste rytmeseksjonen på kloden. Vi gjorde aldri noe forsøk på å holde Stevie utenfor.

– Hvor befant Stevie seg?

– Hun var på veien. Hun har tross alt en svær sologreie i sving parallelt med Fleetwood Mac. Sannheten er at hun og jeg er nære venner – som søstre, egentlig. Men dette handlet ikke om henne – det handlet om at Lindsey og jeg ville ta opp tråden.

– Så dere krangler ikke allerede?

– Slett ikke, slett ikke …

McVie spanderer en pause likevel.

– Hør, det vil alltid finnes en elektrisk strøm mellom Stevie og Lindsey. Det kommer aldri til å forandre seg. Den vil imidlertid ikke forhindre henne fra å stille opp for Fleetwood Mac. Hun er ennå selvskreven til verdensturneen vi har på gang neste år.

Det vil alltid finnes en elektrisk strøm mellom Stevie og Lindsey. Det kommer aldri til å forandre seg. Den vil imidlertid ikke forhindre henne fra å stille opp for Fleetwood Mac

Christine McVie – artist

Mye vil ha mindre

«Less is more» er en mer eller mindre musikkfaglig klisjé som brukes hyppig om The Mac. Anmeldere og aficionados har festet seg ved at de forseggjorte vokalharmoniene ofte svever over sparsommelige strukturer og arrangementer. Karakteristisk er hvordan «Dreams» – Nicks' adjøss til Buckingham – vugger beskjedent mellom F- og G-dur på vers så vel som refreng.

– Det varierer fra sang til sang, presiserer McVie, som ifølge biografene startet med pianoundervisning da hun var fire.

– Det er mange finesser involvert i produksjonen. Vi kan sammenligne det med å male et bilde: Hvis det er for mye som foregår, fjerner du elementene som ikke har noen funksjon. Det er vesentlig å etterlate seg rom. Du må koke det aktuelle kuttet ned til bestanddelene du ønsker å høre.

– Hvordan vet du hvilke det er?

– Det blir som med alt annet. Liker du det bildet der, for eksempel?

Hun nikker med gråstenket pannelugg mot akvarellen som minner om en porsjon rabarbra med fløte som noen har sølt gressløk over.

– Nei, ikke jeg heller – men en eller annen malte og digger det, fortsetter hun.

– Det er subjektivt, ikke sant? Jeg antar at vi har vært heldige i den forstand at mange verdsetter smaken vår. Selv om vi ikke skriver for massene, treffer vi en nerve.

– Greier du å definere den nerven?

– Det tror jeg er umulig. Det eneste vi kan fastslå, er at vi er tre komponister i laget, hvilket innebærer en viss spredning. Dessuten er vi velsignet med denne rytmeseksjonen som binder alt sammen. Gutta spiller så stødig – det er som om de limer seg på hverandre.

– Siden dere skrev så mye om internrabalderet, tror du god popmusikk forutsetter skildringen av noe selvopplevd?

– Ikke nødvendigvis – i så fall kan det med fordel gjøres abstrakt iblant. Det kan antydes istedenfor å staves fullt ut. Uansett er de fleste av sangene mine kjærlighetssanger. Jeg mener, jeg skriver romantiske låter – noen triste, noen glade. Enkelte er personlige, enkelte ikke. Noen reflekterer andres situasjon.

– Er de personlige de beste?

– Nei, men det er de som betyr mest for meg, antagelig fordi de ble skrevet fra hjertet.

Ingen anger

McVie var ikke bare tilbake i The Mac etter 15 år. Hun var tilbake i en business som var snudd på hodet. Hun legger ikke skjul på at hun synes utviklingen er bittersøt.

– Moderne teknologi er kommet for å bli. Men det var noe vakkert med epoken da folk dro i plate­butikken, bladde gjennom utvalget og så hva som fantes på tilbud. Det var vår tid – vi var unge, konstaterer hun.

Det var noe vakkert med epoken da folk dro i platebutikken, bladde gjennom utvalget og så hva som fantes på tilbud. Det var vår tid – vi var unge

Christine McVie – artist

– Motsatt er det klart at selektiv nedlasting er praktisk. Sjansene er alltid til stede for at det følger noen kjipe spor med på et album.

– Blir det noen ny Mac-plate etter hvert?

– Det vet vi ikke. Vi rekker iallfall ikke å levere en før turneen. Altså får vi vente og se. Du vet, Stevie og Lindsey kan …

– … gi hverandre elektrisk støt?

– Vel, så lenge strømmen mellom dem er musikalsk, er den fantastisk.

– Hva er status mellom deg og John?

– Vi er blitt eldre. Vi er blitt voksne. Faktum er at vi er som søsken. Om vi hatet hverandre den gang da, har jeg evnet å beholde kjærligheten til ham som menneske. Det finnes ikke noe fiendskap lenger.

– Ville psykiateren vært enig i at exiten din fremstår som en senreaksjon?

– Nei, for det verste var over innen dess. Vi hadde kommet oss gjennom «Rumours», hadde unnagjort «Tusk» og «Mirage». Og en ting du skal huske med dette bandet, er at vi har en flott felles humoristisk sans. Vi er uhøytidelige typer som kan le av og med hverandre. Jeg tror det har betydd mye for overlevelsen.

– Hva er du mest fornøyd med etter 50 år med Fleetwood Mac?

– Det må bli de seks Grammy-prisene. Tilsvarende må det bli «Rumours» musikalsk, skjønt det finnes høydepunkter på alle skivene. Jeg synes den Lindsey og jeg har laget, forsvarer posisjonen i selskapet.

– Hva er du minst fornøyd med?

– Det må være at jeg sluttet.

McVie smiler skrått.

– På den annen side medførte det nok en lykkelig hendelse, sier hun.

– Hvis jeg aldri hadde gitt meg, hadde ikke dette skjedd. Ut fra det perspektivet angrer jeg ingenting.(Vilkår)

(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.