Paul McCartney, popmusikkens fremste låtskriver, fyller 80 år.

Det er muligens en smule patetisk å fundere over allerede nå, men jeg ønsker Paul McCartneys «Blackbird» (1968) fremført i min bisettelse. Jeg føler dette er et temmelig trygt valg, men også en smule overraskende. Hvorfor velge en så bløt og ihjelspilt låt, nærmest et klisjésymbol for forblommet følsomhet?

Jo da, blant andre langt mer esoteriske favorittsanger fra musikkens grenseløse virkningshistorie, rettferdiggjør fortsatt denne fullkomne låtkonstruksjonen absolutt sin status. Og det er uunngåelig: hver eneste gang den lyttes til, føles det som en forundret gjenoppdagelse. Oi, denne låten er faktisk så fin.

Det gir meg glede å forestille meg en slik kollektiv erkjennelse skylle gjennom forsamlingen sittende på harde trebenker.

Vestens viktigste

Denne enkle melodien er bare én av veldig mange grunner til at Paul McCartney kan kalles Vestens viktigste låtskriver, ja, jeg vil gå så langt som å kalle ham en av arkitektene bak hele følelsessystemet og det popkulturelle assosiasjonsgrunnlaget for flere generasjoner mennesker i vår del av verden.

Ved hans 80-årsdag er det grunn til å sammenligne den britiske betydningen hans med dronning Elizabeths monarkperiode, som nylig ble markert med 70-årsmerket – men uten alle de giftige og negative elementene og konnotasjonene. Dette gjelder sangene hans, men også hele hans visuelle fremtoning, stilfølelse og den positive holdningen til livet og til andre mennesker. Måten han ga kreativ plass til sin elskede Linda og omfavnet det landlige liv. Et skikkelig forbilde!

Tenk også på utstrålingen hans under «Let It Be»-innspillingen, med fullskjegg, mørk løvemanke, hvit trøye og svart vest: perfeksjon. I en årrekke ble hans blide åsyn latterliggjort til fordel for John Lennons tøffere og mer kyniske stil. Men med den mindre giftige mannsrollen og melodiske følsomheten som dominerer nå, er han blitt den definitive helten.

I en popverden der ideer kjapt blir gamle, er det eiendommelig å tenke på at melodiføringen, stilen og tekstene i sangene han skrev på 1960-tallet, for snart 60 år siden, fortsatt resonnerer blant publikum og blant nåtidens låtskrivere – og at utviklingstrekkene i hans solokarriere og med bandet Wings, nå også er den del av menneskehetens finslipte kanon.

I alle fall liker vi å tro at det er slik.

Kartet og terrenget

Tallenes tale er derimot ubarmhjertige i en annen retning. Ser man til strømmetjenestenes fasit, der man kan stadfeste hva som faktisk er en hit og ikke kommer unna med påstander om hva som burde vært en, får pipen en annen lyd. Der er han jo ikke spesielt stor i det hele tatt.

McCartneys største hit er fortsatt gjesteopptredenen med Rihanna og Kanye West på «FourFiveSeconds» i 2015. Den gruser alle de andre med total kraft, selv «Maybe I’m Amazed» og «No More Lonely Nights», eller hvilken det nå er man har som favoritt. Dette er så klart en smertelig erkjennelse, kartet stemmer ikke alltid med terrenget.

Men hva er vel usle tall i møtet med den poplykken man føler selv med obskure sanger som «Love Come Tumbling Down», en fantastisk b-side fra en singel utgitt i 1997, men innspilt ti år tidligere i en session med produsenten Phil Ramone.

Den har per nå oppnådd skarve 52.000 avspillinger på Spotify etter at den kom med på ekstramaterialet i nyutgivelsen av albumet «Flaming Pie». Den ville vært den største bedriften i enhver annen artists låtskriverkarriere, en vemodig banger som kunne vært noe svært inspirert noe med Wings eller et sophistopop-samarbeid med en søkende, intellektuell popkomponist på 1980-tallet.

Da han begynte å skrive låten – han skriver låter konstant og flere samtidig – må han ha følt at dette virkelig kunne være noe utenom det vanlige. Den ble med videre fra den første nynningen, til skisse på kassett, en tekst ble skrevet, man forsøkte seg i studio med forskjellige instrumenter.

Så ble det bare en bagatellmessig b-side likevel, fyllstoff i en utgivelseskarriere så full av aktivitet at man er nødt til å ha mye å velge mellom hele tiden. Nye låter, nye forsøk ventet.

Arbeid

Slik er det hele tiden for låtskrivere. Det er jo en herlig miks av guddommelig inspirasjon og daglig, kjedsommelig og strevsomt arbeid. Ja, en idé kan komme om natten, falle ned på nesen som en klase med magiske nøtter.

Men i de aller fleste tilfeller er det manuelt arbeid, der man må slite det ut av kroppen. Eller via samarbeid med sine kolleger.

Dette var en av mange sentrale scener i den suksessfulle «Get Back»-serien som fjetret tv-seere i fjor med sine «flue på studioveggen»-bilder av både vond og inspirerende banddynamikk. Måten McCartney nekter å gi seg, og ved ren fysisk kraft, standhaftighet og arbeid på instrumentet klarer å omforme tittellåten til den låten vi kjenner, er en berusende opplevelse. Han insisterte på at låtskissen hadde en storhet ved seg, og klarte å polere det frem, som en ivrig student ved sløydbenken.

Det er også interessant å til stadighet bevitne hans arbeidsiver, der han alltid ønsker å jobbe mer med et parti, prøve alt en siste gang til, virkelig diskutere sangen, der de andre heller ønsker å bare la det stå til.

Det kunne sikkert oppleves som slitsomt for de involverte den gangen, men for oss i ettertiden er det bare takknemlighet for at noen gadd å utvikle låtskriverkunsten så langt som han har gjort.

Inspirasjon

Forleden var jeg på et inspirasjonsseminar i regi av den norske låtskriverorganisasjonen NOPA, der man får inntrykk av at det å være låtskriver ikke bare er en profesjon som trenger en interesseorganisasjon (denne ble opprettet allerede i 1937), men at interessen i seg selv også tenderer mot en diagnose.

Ønsket om å lage låter er også en slags lidelse, noe en bare må komme seg gjennom på best mulig vis. Således handlet en del av foredragene om pusteteknikk, mestringsfølelse, rytmefilosofi, åndelighet og så videre. Et element av selvhjelp, for å kunne skape.

Der møtte jeg Jan Eggum, som har skrevet hundrevis av låter siden debuten i 1975. I det hele tatt er det som å være deltager på en tenkt Spellemannprisen Fantasy Camp å være til stede blant alle disse låtskriverne og artistene fra mange forskjellige generasjoner og utkanter av norsk musikkliv. Ikke lenger celebriteter, men virkelige storheter fra tv-ruten og musikklivet før i tiden, fortsatt aktive i sin interesse for hvordan å lage den perfekte hitlåt.

På spørsmål om hvorfor McCartney fortsatt var faglig relevant for denne gjengen, svarte Eggum:

– Det er melodiøsiteten hans og hvordan han bygger opp om akkordbruken med basspillet sitt som er rart og enestående, og som fremhever harmoniseringen. Og det var i Beatles han gjorde sine beste ting, blant annet fordi John Lennon var bedre på tekst. Veldig mange sangskrivere i dag er påvirket av Paul, det er lett å høre.

Tulle-engelsk

Eggum viste noen eksempler på hvordan han skriver låtene sine, meget grove demoskisser tatt opp på Iphone sekunder etter at ideene har kommet til ham, hamrende på en akustisk gitar på natten eller et surt hjemmepiano, med en melodi bestående av svada-engelsk, dumme ordsammensetninger som føles musikalsk korrekt der og da.

McCartneys mest kjente sang ble også laget på denne måten. Det er utrolig å tenke på at «Yesterday» ble skrevet av en 22-åring. Han forteller i den to volum tykke, vidunderlige praktboken «Paul McCartney: The Lyrics» (2021) – som gjennom nesten 900 sider i storformat forteller om bakhistorien til 154 av låtene hans – om hvordan melodien kom til ham i en drøm.

Han var nettopp ankommet London, og bodde på et lite rom i huset til Asher-familien – på den tiden han var sammen med Jane Asher. «Hvor har jeg hørt denne før»? spurte han flere av vennene sine, og fremførte den med linjene «Scrambled eggs, oh my baby how I love your legs». «Aner ikke, har ikke hørt den før», sa alle.

Den var hans, som å finne en 10-pundseddel på bakken, og han klarte å skrive den ferdig under innspillingsperioden for den fjollete filmen «Help!». «Yesterday» skulle bli verdens mest covrede låt.

Gåsehudforsker

På NOPA-seminaret traff jeg også Hans T. Zeiner-Henriksen, førsteamanuensis ved Institutt for musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo. Han holdt et foredrag om hvordan lydbølger i elektronisk musikk og melodiske løft gir oss gåsehud og dermed skaper hitlåter.

Hvordan kan det ha seg at McCartneys låter fortsatt har en så stor effekt på folk?

– Jeg tror gode melodier blir tidløse om de baserer seg på opplevelser som tenderer mot å være universelle – at de for eksempel skaper gode, kroppslige spenninger og utløsninger i sin reise fra start til slutt. McCartney vokste opp med mange gode melodier fra Tin Pan Alley-tradisjonen, der du finner et nærmest formelbasert retningsmønster over 32 takter. Det starter gjerne med en melodisk linje, som så gjentas forholdsvis likt, men starter en tone høyere. Tredje linje beveger seg så videre oppover mot et toppunkt, før den i fjerde linje etter hvert tar deg ned til et nytt startpunkt. Samtidig er det gode retningsmønstre i de enkeltstående linjene – som repeteres og varieres. Mange av McCartneys låter er slik, sier Zeiner-Henriksen.

Zeiner-Henriksen mener det er galt å leve med forestillinger om en gullalder, som nå eventuelt er omme.

– Det kan dukke opp fantastisk gode låter fra de mest uventede steder. Hør på Harry Styles' «Boyfriends». Det nærmer seg plagiat av Simon & Garfunkel, men viser at de mest hyperkommersielle artistene også kan være med å videreføre gode låtskrivertradisjoner. Billie Eilish er jo også et godt eksempel på dette og her i Norge er det jo også masse gode låtskrivere.

Den perfekte McCartney-låt er vanskelig å velge, men Zeiner-Henriksen gjør et forsøk.

– En personlig favoritt som har fine melodiske bevegelser er «I Will» fra «The White Album». Den slutter med et deilig melodisk løft.

Sin egen historie

Hvordan kom så «Blackbird» til? Gitartemaet var noe McCartney og Beatles-kollega George Harrison pleide leke med da de var yngre, basert på et klassisk stykke for lutt av Bach.

Selve fingerplukkteknikken var inspirert av countrygitaristen Chet Atkins, men også av gitaristen i det samtidige Liverpool-bandet The Remo Four.

«Blackbird» var derimot scouser-slang for mørkhudede jenter. McCartney er bevisst Liverpools tidligere status som havn for slavehandel, og byen var en av de første som tok mot karibiske arbeidere fra koloniene.

McCartney oppdaget tidlig musikkmennesker som calypsosangeren Lord Woodbine, samt rock and roll-bandet Derry & The Seniors. De beredte grunnen for unge Beatles' tur til Hamburg, var viktige folk i starten på bandets karriere. Da McCartney skrev sangen i 1968, var det i borgerrettighetskampenes midte, i en tid preget av opptøyer. Men det er neppe dette de fleste tenker på når de hører sangen nå.

Den forteller sin høyst personlige historie til enhver som hører den – slik en god McCartney-sang skal.

D2 er Norges viktigste magasin for kultur og livsstil. Meld deg på vårt nyhetsbrev her.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.