Taylor Swift (24) sitter i baksetet av en suv på tomgang ved Central Park i New York. Planen er å gå en tur i parken, og kanskje – selv om det ikke er uttalt – få et glimt av oppmerksomheten USAs for tiden mestselgende plateartist opplever daglig.

Swift tar hånden til en livvakt og stiger ut av bilen. Hun har på seg lite parkvennlige klær: et tweedskjørt og en magetopp, rosa semskede pumps av merket Louboutin og en gul Dolce & Gabbana-veske. På en imponerende måte navigerer hun seg bortover den gjørmete stien på de høye hælene. Foran henne baner to livvakter vei. Bak henne bærer en annen livvakt en pose med scones.

Hun går ned en slags blindvei dit paparazziene ikke kan følge etter, og setter seg ned i et lysthus ved innsjøen. På et treskilt er flere hundre initialer inngravert, historier om par som kom hit før – slike ting som kanskje kommer til å dukke opp i en Taylor Swift-låt. Hun peker entusiastisk på innsjøen:

 – Skilpadder! Og ender!

Hun ser på bakken.

 – Oj. Og et brukt kondom.

 Vi har snakket sammen en stund, da tre tenåringer plutselig kommer forbi i en robåt – to jenter og én gutt.

 – Å herregud! sier en av jentene.

 – I dag er bursdagen min! Kan jeg være så snill å få lov til å ta et bilde sammen med deg?

Swift ler.

 – Det kan du, men jeg vet ikke hvordan du skal få det til. Du er på en båt, kjære!

 – Jeg går i land! Jeg finner en måte, sier jenta.

Swift og en av livvaktene strekker ut hånden for å hjelpe henne opp på paviljongen.

 – Jeg kommer til å begynne å grine, sier jenta.

 – Er det virkelig bursdagen din? Hvor gammel blir du? spør Swift.

 – Sytten, sier jenta.

 – Å, det er et fint år.

 – Jeg vet. Jeg er veldig glad.

Jenta forteller at hun bor på Long Island. Hun og vennene tok toget inn for en dagstur.

 – Det er søtt. Skal du ut på middag et sted? spør Swift.

Jenta rynker med nesen.

 – Vi skal til ... Chipotle?

Swift smiler. Kjedens restauranter er ikke blant storbyens aller mest fancy etablissementer. Artisten går til vesken sin og trekker ut en bunke med kontanter – 90 dollar, for å være eksakt.

 – Dra til et fint sted.

 – Å herregud, sier jenta.

 – Tusen takk!

Hun klatrer tilbake i båten, og padler avgårde sammen med vennene.

Men historien om en tur i parken slutter ikke der. Snart vil en av Swifts livvakter, Jeff, en tidligere marinesoldat og antiterrorspesialist, komme for å briefe stjernen.

 – OK, det er seks minutters gangavstand til utgangen. Twitter har eksplodert med rykter, så noen av den mer besatte fansen ...

SJOKKSALGET

Salget av Swifts nye plate «1989» er av slike dimensjoner platebransjen neppe trodde den skulle få oppleve igjen. Hun trakk albumet fra strømmetjenesten Spotify, og det ga resultater. «1989» solgte nesten 1,3 millioner eksemplarer første uke den var i butikkene. Det utgjorde 22 prosent av det totale platesalget i USA for perioden. Mer enn hver femte amerikanske platekjøper valgte med andre ord «1989» den uken. Det var det beste førsteukesalget på tolv år – siden Eminems «The Eminem Show» i 2002. Uke to solgte platen over 400.000 eksemplarer.

For Swift – som har laget fire multiplatina-album, vunnet syv Grammy-priser og vært hovedperson i ufattelig mange sladreblogger – kan tilværelsen sammenlignes med å gå rundt med en katt på hodet. Bildet avkrever en forklaring:

 – Broren min kom hjem til meg her om dagen, sier hun.

 – Og han bare: «Å herregud, jeg så nettopp en mann gå forbi med en katt på hodet.»

Som en sterk tilhenger av både metaforer og katter, ble Swift begeistret.

 – Min første reaksjon var: «Tok du bilde av det?», sier hun.

 – Så begynte jeg å tenke. Halve hjernen min sa: «Vi burde kunne ta bilder om vi ønsker det. Fyren ber om det – han har en katt på hodet!» Den andre halvdelen sa imidlertid: «Hva om han bare har lyst til å gå rundt med en katt på hodet, uten at folk driver og skal ta bilder av ham hele tiden?»

 – Jeg kan oppleve det som vanskelig, sier hun om berømmelsens pris.

 – Men når alt kommer til alt, kan jeg ikke være misfornøyd siden jeg velger dette. Noen ganger – bare noen – skulle man imidlertid ønske å slippe å ha et kamera rettet mot en. Noen ganger ville det vært fint om en eller annen bare hadde sagt: «Hei, jeg synes det er skikkelig kult at du har en katt på hodet ditt. Jeg synes det er interessant.»

KUN POP

Som tittelen antyder, er «1989» inspirert av Swifts favorittpop fra åttitallet, blant annet Phil Collins, Annie Lennox og Madonnas «Like a Prayer»-epoke. Med tanke på at 1989 også var det året Swift ble født, oppdaget hun selvsagt disse artistene senere, vanligvis gjennom VH1s «Pop Up»-videoer. Albumet er produsert av Swift og Max Martin, som hun første gang samarbeidet med på sin 2012-singel «We Are Never Getting Back Together».  

Swifts forrige album, «Red» fra 2012, befant seg i grenselandet mellom country og pop.

 – Men på et tidspunkt tror jeg at hvis du jager to kaniner, mister du dem begge av syne, sier hun.

Så denne gangen bestemte hun seg for å gjøre «kun popmusikk». En gjennomsnittsfan kommer neppe til å merke stort til forskjellen, men for Swift og hennes nye merkevare er dette et stort steg. Hun sier hun ikke ønsker å dra på countryprisutdelinger eller promotere albumet på countryradiostasjoner. Hun forteller at da hun først viste albumet til plateselskapet, sa sjefen Scott Borchetta:

 – Dette er ekstraordinært – det er det beste albumet du noensinne har laget. Kan du gi meg tre countrysanger?

 – Jeg er virkelig glad i deg, responderte Swift.

 – Men det er slik det kommer til å bli.

EKS OG SINGELLIV

Den andre store forandringen med «1989» er at for første gang på flere år finnes det ingen dissespor som langer ut mot Swifts ekser. Noen av sangene handler om forhold og kjærlighetslivet hennes, men de er for det meste vemodige eller nostalgiske, ikke moraliserende eller dømmende.

 – Ulike faser i livet har ulike nivåer av dyp, traumatisk kjærlighetssorg, sier Swift.

 – I denne perioden i livet mitt var ikke hjertet mitt knust på en sånn ureparerbar måte. Så albumet kretser generelt ikke rundt gutter.

Det har i det hele tatt skjedd lite på den fronten siden hun slo opp med One Direction-medlem Harry Styles for over halvannet år siden, innrømmer hun.

 – Jeg har liksom ikke gått på én eneste date.

 – Folk kommer til å synes synd på meg når du skriver det. Men det er sant.

Swift sier at dating er vanskelig for henne. For det første kommer logistikken.

 – I sytti prosent av tilfellene, når noen inviterer meg ut, er det bare gjennom en tilfeldig epost, sier hun.

En eller annen filmstjerne har fått adressen hennes og sender en mail. Vanligvis avviser hun dem bare høflig – men selv når noen klarer å komme seg forbi denne første forsvarslinjen, er det å bygge forhold vanskelig.

 – Det føles som om kjærlighetslivet mitt er blitt et slags nasjonalt tidsfordriv, sier Swift.

 – Jeg er rett og slett ikke komfortabel med å servere slik underholdning lenger. Jeg liker ikke å se «slide shows» av typer jeg tydeligvis skal ha datet. Jeg liker ikke å gi komikere muligheten til å lage vitser om meg på prisutdelinger heller. Jeg liker ikke overskrifter som: «Vær forsiktig, kamerat, hun kommer til å skrive en sang om deg», fordi det trivialiserer arbeidet mitt. Og mest av alt, jeg liker ikke hvordan alle disse faktorene til sammen skaper et såpass stort press på et nytt forhold at det snubler før startstreken. Derfor lar jeg bare være å date, sier hun.

PARANOIA

På en pregløs parkeringsplass ved et innspillingslokale i Van Nuys, California står en Blackwater-aktig sikkerhetstropp klar. Hver dørinngang og trappeoppgang er bevoktet, og hvert vindu er tildekket. Anledningen: innspillingen av Taylor Swifts nye video. 

Klokken er ett i San Fernando Valley, og Project Sparrow er i gang. I 2014 krever en Swift-innspilling nesten samme operasjonelle sikkerhet og logistiske kompleksitet som militæroperasjoner. Før Prosjekt Sparrow – kodenavnet er valgt av filmregissør Mark Romanek – hadde man Prosjekt Cardinal, hvor Swifts sosiale medier-team ransaket nettet i ukevis for å finne en representativ gruppe fans som kunne stille opp i videoen. Da en jente la ut et bilde av invitasjonen sin, ble den straks trukket tilbake, og deretter ble hun formodentlig utlevert til en eller annen CIA-svarteliste over Swifts fiender.

For øyeblikket sitter Swift i sminkestolen i omkledningsrommet og får satt på falske øyenvipper. Hun har på seg et sort miniskjørt, svarte tights og en fluffy rosa topp med en kattetegning på. De blonde lokkene hennes er gredd stramt bakover. Hun er 1,75 centimeter høy, men ser høyere ut med sine slanke ben som kringler seg rundt hverandre.

 – Jeg trenger skikkelig å få spist lunsj, sier Swift, og en assistent forteller at sushien hun har bestilt, er på vei.

 – Oooh, murrer hun.

 – Få inn en haug av dem.

Videoen er til singelen «Shake it Off». På dette tidspunktet er det kun en håndfull mennesker utenfor rommet som vet at sangen eksisterer. Man er bekymret for spionasje.

 – Ikke la meg begynne å snakke om avlytting engang, sier hun i et alvorlig tonefall.

 – Det er ikke bra for meg å snakke om slikt i sosiale sammenhenger. Jeg freaker ut.

På spørsmål om hvem som kunne tenkes å spionere i et Van Nuys-produksjonslokale, svarer hun «vaktmesteren», som om hun bare nevnte én av hundre kandidater.

 – Vaktmesteren som blir betalt av kjendisnettstedet TMZ. Jeg kommer til å høres ut som en gal person – men vi aner ikke. Jeg må slutte å tenke over alle mulige teknologiske aspekter jeg ikke forstår meg på.

Swift tar en pause, som om hun reflekterer over hvor paranoid hun egentlig er komfortabel med å fremstå. Så setter hun i gang.

 – Som høyttalere, sier hun.

 – Høyttalere bringer lyd ut, så kan de ikke like gjerne spille inn lyd? Eller ...

Hun holder opp mobiltelefonen sin.

 – ... de kan skru på denne, ikke sant? Jeg bare sier det. Vi aner ikke.

Swift sier at hun aldri helt kjenner seg trygg, særlig ikke når det gjelder privatlivet.

 – Noen har det som en fulltidsjobb å finne ut ting jeg ikke ønsker at verden skal få vite, sier hun.

 – De ser på karrieren min, på hvordan jeg prioriterer ting, og de prøver å finne ut hva som ville vært mest mulig avslørende eller sårende. Jeg kler for eksempel aldri av meg på bilder – sånne ting er veldig privat for meg. Så det skremmer meg å tenke på hvor mye penger det kan ligge i en video av meg mens jeg skifter klær. Det er trist å måtte hele tiden se etter kameraer i omkledningsrom og på toaletter. Jeg går ikke rundt naken med vinduet åpent, for sånt er verdifullt.

 Nylig kjøpte hun en luksusleilighet i New York. 

Tross alt dette, forteller Swift at hun for tiden er svært tilfreds med tilværelsen.

 – Jeg har mange venner rundt meg hele tiden. Jeg har begynt å male mer. Jeg trener mye. Jeg har begynt å virkelig være stolt av å være sterk. Jeg elsker albumet jeg har laget. Jeg elsker at jeg har flyttet til New York. Så når det gjelder det å være lykkelig, jeg har aldri vært nærmere.

STJERNETETT

Det er bare én inngang til Swifts nye leilighetsbygg, og mesteparten av tiden er den bevoktet av den tidligere NYPD-politimannen Jimmy, som låser opp døren for både beboere og besøkende. Dette er kanskje et slit for naboer som Steven Soderbergh eller Orlando Bloom, som har betalt syvsifrede dollarbeløp for å kunne bo på en av Tribecas aller mest eksklusive adresser, men det blir umulig å unngå når 24-åringen i øverste etasje er en av planetens største popstjerner.

 – De fleste av naboene vet nå hva som gjelder, sier Jimmy, mens han låser døren bak seg.

I dag er det en god dag for politimannen, siden heisen fungerer igjen etter å ha vært ødelagt i en periode.

 – Det er seks etasjer opp, sier han og rynker brynene.

 – Og vi reiser ikke med lett bagasje, om du skjønner hva jeg mener.

Jeg forteller ham at jeg tror jeg skjønner, og Jimmy ler.

 – Bare skoene alene!

Swift åpner døren til penthouse-leiligheten ikledd en blomstrete blå sommerkjole og bare føtter:

 – Velkommen til leiligheten min!

 Hun sprader inn i stuen, peker på en fisketank fylt med vintage baseballer og noen enorme duftlys.

 – Der er pianoet mitt, sier hun.

 – Her er biljardbordet mitt – det er alltid kattehår på det. Der er takvinduet mitt.

Hun snubler ved en terskel.

 – Her er døren jeg pleier å krasje i.

Swift kjøpte leiligheten for et drøyt halvår siden, til en sum av rundt 100 millioner kroner. Samtidig kjøpte hun enheten på den andre siden av gangen – for cirka 34 millioner kroner – for at sikkerhetsteamet skulle ha et sted å bo. Det krevde mye arbeid bare å få sett den: Leiligheten tilhørte regissør Peter Jackson, og en skuespillervenn av ham bodde der – så meglerne ville ikke plage ham.

 – Sir Ian McKellen, sier Swift alvorlig.

 – Jeg antar at når du først er Gandalf, kan du alltids bare bli boende i Peter Jacksons hus.

Swift leder an veien til et av sine fire gjesterom.

 – Her pleier vanligvis Karlie å være, sier hun – og sikter til supermodell Karlie Kloss, en av hennes nye bestevenninner, som hun traff for ni måneder siden på en motevisning for Victoria’s Secret.

Ved siden av sengen står en kurv full av Kloss’ helsekostfavoritter, og på veggene henger en rekke fotografier av henne. Mot en annen vegg står et stativ med flere hvite nattkjoler.

 – En greie jeg og Lena har, sier Swift – og refererer til Lena Dunham, en annen nyanskaffet venninne.

 – Vi har kjolene på oss på dagtid, og ser ut som pionérkvinner, rett fra The Oregon Trail.

Swift traff Dunham i 2012, etter at hun hadde sett «Girls» og blitt besatt. Hun begynte å følge Dunham på Twitter, og ved en tilfeldighet så hun at Dunham nettopp hadde skrevet en beundrende tweet om Swift.

 – Jeg var skikkelig redd hun var ironisk, men jeg bestemte meg for å følge henne likevel, i tilfelle. Innen fem minutter fikk jeg en personlig melding fra henne. La meg se om jeg fortsatt har den.

Hun bruker et minutt på å bla gjennom meldingene på telefonen.

 – Jeg har den fremdeles! Hun sa: «Jeg er så begeistret for å kunne bli venninne med deg, at jeg la til adjektivet beste foran ordet.» «Jeg blir så glad av tanken på at du liker showet mitt, og jeg kan knapt vente med å overstrømme deg med skryt personlig.»

DE NYE JENTEVENNENE

Etter at hun ble singel, har Swift pleiet jentevennskap med samme inderlighet hun en gang dedikerte til gutter. For eksempel: For to år siden sa hun til Vogue at hun ønsket å være venner med Kloss – nå trener de sammen og drar på bilturer til Big Sur. Swift sier at dette er en annen bieffekt av å være singel.

 – Når din førsteprioritet er å skaffe deg en kjæreste, er du mer tilbøyelig til å tenke om en vakker jente at: «Å, hun kommer til å få han kjekke fyren som jeg skulle ønske at jeg datet», sier hun.

 – Men når du ikke er ute på kjæresteshopping, er du istand til å ta et steg tilbake og se andre tiltrekkende jenter og tenke: «Herregud, jeg vil være i nærheten av henne.»

Som eksempel siterer hun venninnen og artisten Lorde, som hun kaller Ella.

 – Det er som et stort bål; du kan enten være redd for det fordi det er så mektig og sterkt, eller du kan gå og stille deg i nærheten av det, fordi det er morsomt og lyser opp tilværelsen din, sier Swift.

Tidligere i karrieren avledet Swift spørsmål om feminisme fordi hun ikke ønsket å fremmedgjøre mannlige fans. I dag er hun stolt av å kalle seg feminist. For henne betyr feminisme et ønske om at kvinner skal ha samme muligheter som menn.

 – Jeg ser ikke hvordan man kan være motstander av det.

Dunham sier at Swift alltid har vært en feminist, enten hun har kalt seg det eller ikke:

 – Hun driver sitt eget firma, hun laget musikk som andre kvinner kan relatere seg til – i stedet for å lage en seksuell figur for et mannlig blikk, og ingen kontrollerer henne. Om ikke det er feminisme, hva er det da?

SKRIVER UT FØLELSER

Den sinteste sangen på «1989» heter «Bad Blood», og handler om en annen kvinnelig artist som Swift nekter å si navnet på.

 – I flere år var jeg aldri sikker på om vi var venner eller ikke, sier hun.

 – Hun kunne komme bort til meg ved prisutdelinger, si noe og så gå sin vei, og jeg ville tenke: «Er vi venner, eller var det der den største fornærmelsen noen noensinne har kommet med?».

Ifjor gikk den andre stjernen over grensen, ifølge Swift.

 – Hun gjorde noe helt forferdelig. Jeg bare: «Oi, vi er rett og slett fiender, vi». Og det handlet ikke om en fyr! Det handlet om forretninger. Hun prøvde helt enkelt å sabotere en hel turné. Hun prøvde å ansette en rekke folk som arbeidet for meg. Og jeg er overraskende redd for konfrontasjoner – du ville ikke trodd hvor mye jeg hater konflikter. Så nå må jeg unngå henne. Det er pinlig, og jeg liker det ikke.

Under press innrømmer Swift at det kan ha vært et personlig element i konflikten.

 – Men jeg tror ikke det ville ha vært noen problemer om ikke hun hadde vært så konkurranseinnstilt.

Som mange andre håndterer Swift følelsene sine gjennom å skrive om dem.

 – Noen ganger er en linje i en sang noe du skulle ønske du kunne skrive til noen i en tekstmelding i virkeligheten, sier hun.

 – Jeg vet at folk kommer til å være besatt av å finne ut hvem sangen handler om, fordi de tenker at de vet alt om alle mine forhold. Men det er en grunn at ingenting røpes i denne sangen. Intensjonen min var ikke å lage en sladrefest. Jeg ønsket at folk skulle relatere seg til den gjennom å bruke den på en situasjon hvor de følte seg bedratt i livet.

MUSIKKTERAPI

I Central park tar livvakt Jeff et steg tilbake.

 – Vi omringer deg, for å beskytte deg og holde dem unna.

Swift retter til luggen og ser ut over innsjøen.

 – Jeg skulle ønske jeg hadde en båt.

Hun reiser seg for å gå. Umiddelbart er vi omringet av paparazzi og fans. Selv mannen i pølseboden knipser bilder. Mens Swift trenger seg frem gjennom parken, blir gruppen av mennesker større og mer aggressiv – det er litt skummelt.

 – OK, alle sammen, vi trenger litt plass her, vær så snill! sier Jeff.

 – Ta et steg tilbake. Gi henne plass!

Men Swift er uberørt.

 – Vil du vite trikset for å gå direkte fra å kjenne seg som et offer, til å føle seg fantastisk? spør hun.

Hun drar frem telefonen, gir meg hodetelefonene:

 – Dette er min metode.

Hun trykker på play og spiller av Kendrick Lamars «Backseat Freestyle». Mens Swift rister på hodet, rapper Lamar:

All my life I want money and power
Respect my mind or die from lead shower
I pray my dick get big as the Eiffel Tower
So I can f**k the world for 72 hours
Goddamn, I feel amazing
Damn, I’m in the Matrix ...

Swift smiler bredt.

 – Jeg kan hvert ord av teksten.

^{©2014 Rolling Stone, Først publisert i Rolling Stone Magazine (R), september 2014. Distribuert av MCT Information Services.}

Les mer fra D2 her.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.