På alligatorjakt i Louisianas sumper

Tekst
Mens noen drar på fjellet for å fylle fryseren med elgkjøtt, drar Tor Bredal til Lousianas sumper for å fylle kvoten med alligatorskinn.

Mens noen drar på fjellet for å fylle fryseren med elgkjøtt, drar Tor Bredal til Lousianas sumper for å fylle kvoten med alligatorskinn.

Belteprodusent Tor Bredals forretningsreiser er ikke som andres.

– Fellen er i hvert fall nede!

Den ferske alligatorjegeren Bob Friedrich skrur av påhengsmotoren. Båten sklir stille over vannliljer retning et rødt plastbånd, som viser at det kvelden i forveien ble hengt opp en felle her – et kyllingben festet i en haikrok, dinglende fra et tre en halvmeter over vannflaten. Nå er kroken gjemt i det skitne vannet.

Friedrich går frem i båten. Tar på seg beskyttelseshansker. Pistolen med kaliber 22 er klar i beltet.

– Jeg kunne trengt litt hjelp. Kan du forsøke å få av noe av gresset?

Cowboyhatten er kastet, men han ser fortsatt ut som en aldrende versjon av Colonel Kilgore fra spillefilmen «Apocalypse nå!». Brystkassen skyter ut, hendene på hoftefestet. Friedrich er oberst selv. For en time siden fortalte han at han var bak fiendens linjer i Vietnam. En av få fallskjermjegere med hopp under krigen. Dro tilbake for en andre kontingent.

– Jeg har noe på kroken, sier han.

Han rykker i tauet. Solbrune kubbearmer spennes.

– Holy shit!

Døde sorte øyne stirrer fra et mørkegrønt kadaver. Oberst Bob stirrer måpende tilbake. Et alligatorhode dingler på kroken. Det er revet tvers av ved nakken. Ingen sier noe. Båten krenger mot sivet. Det lukter stramt av sump og innvoller. Et blått insekt surrer rundt føttene til obersten. Han kikker ned over ripen. Kan fortsett ikke tro det.

– The big felluh ate the small felluh.

Det er et større dyr der nede i vannet et sted. Et beist som ikke lar seg avspise med et kyllingben.

Skulle vi møte det?

 

Som elgjakt. – Vil du være med å jakte ville alligatorer i Louisiana?

Det var Tor Bredal i den andre enden. Belteprodusent Tor Bredal fra Bredal Belts. Siviløkonom og tidligere produktutvikler i Levi’s, senere i reklamebyrået Bates – og så Jordan. En gang var han japp med brede skulderputer, helt til de økonomiske krisetidene traff ham hardt i 1989. Fire nyoppussede loftsleiligheter i Sorgenfrigata sendte Bredal til bunns, og inn i en selvpåført gründervirksomhet som har vart i 20 år. Det var bakgrunnen fra klesbransjen som førte til at han startet Bredal Belts i 2009.

– Du har sjansen til å være med på en unik tur, sa han.

– Du vet, verdens fineste belter lages av alligatorskinn. De er bedre enn krokodille. Dette blir festlig!

– Jeg vet ikke. Er det lovlig, denne jakten?

– Jada, det er godkjent av The Louisiana Department of Wildlife. Det er som elgjakt i Norge, sa han.

– Bare i Louisiana er det en million «wild alligators».

– Men er det farlig?

– Vi har skaffet den beste alligatorjegeren, Dane.

Han mangler et kne, det ble knust da han jaget en åttefots alligator til fots. Det kan ikke anbefales. Men vi skal holde oss i båten.

 

Best i verden. Ved en rett, trøtt vei i Thibodeux Sør-Louisiana står et hus malt mer eller mindre lyseblått. På plenen et hvitt stålskilt med rød skrift: «We buy». Et bilde av en alligator. Et telefonnummer.

Foran dette huset parkerer en sølvgrå GMC suv, som har kjørt tre timer fra New Orleans. Ut av bilen hopper Tor Bredal i svart Levi’s-trøye og brune Kennedysolbriller med kona Mette på slep, samt hans businesspartner oberst Bob. De er her for å bli kjent med jaktprosessen, «skape historier» som det heter i reklamebransjen, til det som nå er deres levebrød.

Oberst Bob kjøpte seg en 80 år gammel beltefabrikk da han pensjonerte seg som oberst fra det amerikanske forsvaret i 1997. Fabrikken, Crescent Belts, ligger i Slidell, rett utenfor New Orleans. Der produserer oberst Bob håndlagde belter av alt fra maurslukere til haier, men først og fremst av ville alligatorer. Spesialiteten er «one piece-belter», belter som ikke er skjøtet, men skåret fra én alligator av topp skinnkvalitet. De beste beltene i verden, som Bredal kaller dem. Hermès og Bottega Veneta bruker samme garveri som Crescent, American Tannery & Leather i Georgia. Nå har Bredal skaffet seg rettighetene til Crescent utenfor USA.

Dane Wemper kommer stumpende ut av huset med protese på kneet. Han har gummistøvler som en gang var hvite, Derrick-briller og en liten veskebikkje, som titter frem bak skjorten. Håndtrykket er skremmende. Har han alligatorhud på hendene?

– Y’all came all the way from Norway to catch some gators, huh?

Gator-Dane ber oss inn i stuen. Det er spor av hundedritt på gulvet og et hjortehode på veggen. Tre barn med lilla graduation-hatter henger hulter til bulter på panelet. Blikket faller på datteren, som ikke ligner særlig mye på sin far. Blondt hår. Cheerleader.

– Det er den lille jenta, mi det, sier Gator-Dane fornøyd.

– Hun studerer til å bli advokat, så hun kan holde meg unna trøbbel.

 

220 alligatorer. Hva er planen for turen?

Gator-Dane, mannen med kneprotese og alligatorhals, skal sammen med kollega gjennom en årrekke, Dan Stafford – tidligere narkojeger i kystvakten – vise oss hvordan det gjøres. De ser ut som politi og røver, men har holdt sammen i snart 30 år. Som Gator-Dan sier: «Det er ikke lett å finne noen man kan stole på i disse dager».

Denne sesongen har de kjøpt 220 såkalte «tags», alligatorlisenser, på anbud i et bestemt område. Drar man opp en alligator, koster det en «tag», som man fester på halen. Og har man først fått en på kroken, må man dra den opp, enten det er snakk om en baby eller fire meter lang bestefar. Noe som gjør det hele til bingo, både skinn og innmat selges per fot og vekt.

Selve jakten har vært lovlig i staten siden 1979, og i snitt er det dratt opp over 30.000 alligatorer de siste ti årene. Dette falt til et ekstremt bunnivå ifjor, da kun 8900 ble fisket opp. Dette skyldes utelukkende finanskrisen, som førte til at prisen på alligatorer falt fra 50–60 dollar per fot til under 20 dollar ifjor. Jegerne gikk sammen i et desperat forsøk på å holde prisene oppe, uten at det har hjulpet nevneverdig.

– Før kunne man gjøre 50.000 dollar på en sesong, kun på alligatorer, sier Gator-Dan.

– Slik er det ikke lenger.

 

The good lord. Ved ankomst til Lake Long, her bare kalt «The Bayou», rygger Dan og Dane hver sin pickup med doble hjul ned i elven, og slipper ned en flat alligatorbåt som kan kjøre oppå hva det skulle være.

Ferden går innover elveleiet, forbi strandede, rustne reketrålere, neglisjerte, små oljeraffinerier.

– De gir «Katrina» skylden for alt, men hva med å rydde opp litt, da, hvisker Tor Bredal.

Gator-Dan holder hendene på rattet.

– Jeg har opplevd å fylle båten. Og jeg har opplevd å ikke å få noe. Hvert år ber jeg til the good Lord om en god jakt, sier han alvorlig.

På det første fellestedet er det ingen som har rørt kyllingbiten som henger over vannet.

Men det er visst grådigere beist innover i elven, der vannet er dypere. En flygefisk spretter av gårde nedover vannspeilet. En pelikan letter fra en oase av liljer.

Det ser ut som det er nok å ta seg til for sultne kjempereptiler.

 

Blod og kruttrøyk. – Jo lengre kjøttstykket henger, desto mer stinker det. Og det er ikke dumt, siden alligatoren lukter seg frem med nesen, sier Gator-Dan.

Den tredje fellen sjekkes. Kroken er under vann. Det bobler i vannskorpen. Gator-Dan drar i tauet for harde livet. Opp av vannflaten bykser det opp en halvannen meter lang alligator. Den spretter fra side til side, snurrer rundt, som en villaks ned elven. Glefser etter båten og tauet.

Tor Bredal mottar en cowboyrevolver kaliber 22. Hjemme i Norge har han jaktlisens. Bredal er sågar gammel offiser. Men dette er ikke en elg. Alligatoren er spinnvill. Kjemper for harde livet. Trikset er å skyte den bak i nakken. Ikke i topplokket, der den har et skall sterkt som panser, eller gjennom munnen da man vil ødelegge det verdifulle skinnet under kjeven.

Bredal snur capsen bak frem. Sikter. Bruker den andre armen som støtte.

– BAM!

Blod pipler ut som en liten fontene fra skallen og blander seg med kruttrøyk. Gator-Dan fullfører med å stikke en 30 centimeter lang Bowie-kniv ned i skallen. Graver litt rundt.

– Dette er helt rått, altså, utbryter Tor Bredal.

– Se på det dyret, a! Se på det skinnet! Nå skjønner du hva jeg snakker om.

 

Ekte filmstjerne. Samme kveld er en utmattet, og for nordmennenes del heteskadd, gjeng samlet på Gator-Danes brune syttitallskjøkken.

– Selv spiser jeg ikke alligator, liker ikke smaken, sier han.

Men til ære for jaktlaget har hans kone Diane laget en av Louisianas nasjonalretter, Gumbo, på alligatorsaus, samt et fat friterte alligatorbiter. Trikset er å få bort så mye fett som mulig, sier hun. Det er fettet som gjør at kjøttet smaker stramt.

Det smaker seige chicken nuggets med en dash fiskesmak, men Gumboen slikkes av porselenet.

Det er imidlertid ikke maten som er tema i kveld.

Etter en dags jakt var fangsten god, men størrelsen dårlig. Det er alligatorer over tre meter det egentlig jaktes på. De lure alligatorene, de som har klart å leve mellom 30 og 60 år. Trofeene. Beistene.

– Vi liker å se de lange komme opp, ja, sier Gator-Dane og tar seg en slurk Bud Light.

Ifølge årsrapporten til Louisiana Alligator Management, er kun én prosent av alligatorene som fiskes over ti fot. De fleste er rundt seks-syv fot.

Men monsteret som brukte Bob Friedrichs alligator som lunsj, har ikke gjort blodtørsten mindre. Alle vet at det er en kjempe i nærheten av en av fellene.

– Jeg vil gjerne ta en titt på ham, sier Gator-Dane.

– Ta ham med ut på en liten dans, sier Gator-Dan.

Hårete. Det nærmer seg slutten av andre jaktdag. Solen steker på svette nakker. Slitne kropper skriker etter sukker. Hva som helst.

Men så skjer det. Gator-Dane har reist seg i båten og veiver med armene. Ber oss i den andre båten komme over. Men for Guds skyld ikke reise oss. «Ta det med ro, gutter!»

Oberst Bob drar for harde livet i tauet. Men den råsterke 60-åringen må kapitulere. Tørke svetten.

– Det her kan bli litt hårete, roper Gator-Dane.

Partneren hans klør seg i barten, åpner våpenboksen i sin båt. Det holder ikke med kaliber 22 nå. 30 års erf#229 har lært ham å lukte dette.

– Jeg tror du trenger denne, sier han og overleverer geværet sitt til Tor Bredal.

–It’s on!

 

255 kilos monster. En gang kledde han opp Morten Harket og a-ha før de virkelig slo igjennom. En gang pralet han rundt med øgleboots i Oslo og Paris. Nå står Tor Bredal der plutselig med et gevær i hendene.

– Hold an – hold an, sier Oberst Bob.

Noe digert nærmer seg vannkanten. Samtlige trekker pusten.

Bredal har reist seg. Lader om våpenet. Senker skuldrene, som en skiskytter på standplass.

Smellet og rekylen er så kraftig at båten gynger.

Så følger et unisont jubelbrøl fra fire voksne jegere. High fives.

Oberst Bob og Gator-Dane bruker to minutter på å dra den opp. Men når de først har fått den snaut 40-årgamle alligatoren på glid, faller et monster på 255 kilo opp i båten med et klask. Det er den største som er fanget hittil i år. Tre og en halv meter. Men bare nok til ett «one-piece-belte».

– That’s the one you were looking for, my man, sier Gator-Dane.

Vi kan dra hjem nå.
 


Ikke flashy. En 39 år gammel selvstendig næringsdrivende fra Oslo vest, som ikke vil ha navnet sitt på trykk, går med lange, raske skritt og tyggegummi i munnen inn på et kontor på Sjølyst. Han er en såkalt vip-kunde, kan komme til Tor Bredal når han vil. Det er søndag, klokken er 17.00, og kunden beklager at han er i dress, «er jo egentlig en jeansmann», men han har vært i barnedåp.

– Fy faen, det er jo helt rått, altså.

Bredal har plassert beltet sirlig på et mahogniskap, ved siden av en sort skinntaske som bærer firmalogoen. Det er matt, brunt, med «hornback» – alligatorens ruglete overside – produsert av Crescent Belts i Louisiana. Prislapp: 16.000 kroner. Er det Dan og Dane, som har skutt denne, mon tro?

Mannen poserer foran speilet. Beltet er for bredt for hempene i dressbuksen, men han er råfornøyd. Liker at «det ikke er så flashy». Digger å kjenne på dyret, «det er så mykt».

Dyret som en gang levde i en elv i Louisiana.

– Jeg synes faktisk ikke prisen er så ille, ikke sammenlignet med klokker som blir helt vilt, sier han.

– Men klart. Det forrige jeg kjøpte fortalte jeg ikke kona om, før etter to-tre måneder.

I bakgrunnen blinker et bilde på kontorets pc-skjerm. Tor Bredal sitter i fotenden av en båt, solbrune armer, et fornøyd smil. I forgrunnen, en haug døde alligatorer.

– Er det virkelig deg? spør kunden.

– Ja, det er nok det, sier Bredal.

– Og dette er til og med småtassene. Jeg tok faktisk en mye større en, en på 11,2 fot. Årets største. Men det kan jeg fortelle deg mer om senere.









(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.



Meld deg på vårt ukentlige nyhetsbrev

Hold deg oppdatert på D2:

Vi bruker informasjonskapsler (cookies) for å gi deg en best mulig brukeropplevelse på DN.no. Disse brukes til analyseformål, produktforbedringer samt tilpasning av annonser og innhold. Les mer om informasjonskapsler og hvordan vi behandler personopplysninger på våre personvernsider.

Les mer Lukk