Kvinner endrer supporterkulturen i England

Anette Fossum hadde to plakater på barnerommet på Konnerud utenfor Drammen. Den ene var av David Hasselhoff. Den andre av Liverpools Steve McManaman. Hver kveld kysset hun den hengslete krølltoppen på truten før hun sovnet.

Om lag 20 år senere sitter Fossum (28) og nipper til et glass frokosthvitvin på en pub i et gammelt trykkeri, typisk nok omgjort til kjøpesenter med patina, i sentrale Manchester. Klokken er 10.30. Det er tre timer til kampstart mellom Manchester United og Liverpool på Old Trafford. Det skiller fattige to poeng mellom rivalene før «The North West Derby» – et av de mest sagnomsuste oppgjørene i fotballsporten – nummer 200 totalt.

– Det som står på spill, er verdigheten min, sier Fossum dønn alvorlig.

Foran henne ligger en urørt omelett. Hun legger en pris under leppen.

– Taper vi … ja, det varer jo helt til neste gang vi møtes.

Ved bordet sitter også venninne Stine Kalve (32). Hun holder med Manchester United. Duoen er på jentefotballtur. Ingen gubber er med. De skal sitte i hver sin sving, bak hvert sitt mål, når kampen blåses i gang.

Vi har en avtale, og den kan fader ikke brytes, vi trenger noen klare linjer. Vi har lovet hverandre å ikke nevne kampen med ett ord hvis et av lagene vinner

ANETTE FOSSUM

– Vi har en avtale, og den kan fader ikke brytes, vi trenger noen klare linjer. Vi har lovet hverandre å ikke nevne kampen med ett ord hvis et av lagene vinner sier, Fossum.

Dette er deres tredje fellestur for å se derbyet. Til nå har de to foregående oppgjørene praktisk nok endt uavgjort.

Stine nikker. Tar en slurk av sin frokost, en duggfrisk pilsner på stett.

– Sånn må det bare være. Hvis dette skal bli en hyggelig tur.

Familievennlig profil

Hundrevis av mannfolk stimlet sammen som sild i tønne på pub før kamp, øl i plastglass som tåler en trøkk, male bonding mellom far og sønn, mor hjemme over grytene. Det å gå på kamp – især i England – har lenge vært et mannlig ritual.

Knapt noe er vel mer stereotypisk «gutta» enn kameratgjengen på vei til England for å se kamp med billigfly, en runde nullseks på Gardermoen eller Flesland før take off til friheten.

Norges mest populære tegneseriestripe handler typisk nok om Liverpool-fan Pondus, der damene i historien enten er uforstående kjøkkenvankere, eller stygge megger som ligger med Jokke. Så falt Jokke for Manchester United-supporteren Camilla, og i 2005 fikk de sønnen Gordon, oppkalt etter den skotske midtbanekjempen Gordon Strachan. Samtidig er den virkelige verden også i endring: Stadig flere damer strømmer til fotballstadionene og tar sin plass i supporterkulturen. I Norge har særlig klubber som Brann, Tromsø og Rosenborg fått bedre tak på damene, med opp mot 30 prosent kvinnelige sesongkortinnehavere.

Den norske supporterklubben til Liverpool har arrangert «årets jentetur» siden 2014 «for å både få med og engasjere flere jenter». I Sverige har supporterklubben Malmösystrar gjort seg bemerket ved fra 2014 og tilby Gate 2 «för kvinnliga MFF-are med syfte att skapa en gemenskap där alla tjejer och kvinner var välkomna och att öka engagemanget kring Malmö FF».

Også i Storbritannia er det en bevegelse på gang. Ifølge det engelske fotballforbundet (FA) er 24 prosent av tilskuerne på tribunene i Premier League nå kvinner.

På balløya startet veiskillet i kjølvannet av to ulykker: På 1980-tallet var sporten skjemt av flere hooligan-opptøyer, utrygge ståtribuner og manglende sikkerhet – noe som bidro til tragediene på Heysel i Brussel i 1985 og på Hillsborough i Sheffield i 1989 – der henholdsvis 39 og 96 mennesker omkom. Engelsk fotball ble ikke det samme etterpå.

Massiv innsats ble investert i sikkerhet og bedre tribuneforhold. Resultatet var mindre aggresjon og en langt mer familievennlig profil. Da den nye ligaen Premier League startet i 1992, fikk flere heldige døtre og enkelte koner være med sine fedre og ektemenn.

Men ble de sett? Var de noe mer enn damen til? Var de en del av historien det vil si å være supporter? Det er her det nå skjer en minirevolusjon. Plutselig popper det opp nettsteder, plattformer, fanziner og en bølge av synlige kvinnelige fans som ønsker å sette sitt avtrykk i kulturen.

Det slo meg at kvinner er totalt underrepresentert i fotball og sportsmediene. Jeg ville gi kvinnelige fans en anerkjennelse og synlighet, deres rettferdige plass i fotballkulturen

JACQUI MCASSEY – fotograf og universitetslærer, står bak prosjektet Girlfans

Girlfans på Tate

Høsten 2013 befinner Jacqui McAssey seg på Anfield for å se favorittlaget Liverpool. Rundt henne på stadion er det mange damer.

– Det slo meg at kvinner er totalt underrepresentert i fotball og sportsmediene. Jeg ville gi kvinnelige fans en anerkjennelse og synlighet, deres rettferdige plass i fotballkulturen, ved å lage en fanzine.

Prosjektet Girlfans så dagens lys. Hvert år har fotografen og universitetslæreren i Liverpool laget en ny trykksak. Først om nevnte Liverpool, så om Everton-jenter, sist om Manchester City-fans. Arbeidene er blitt vist i GQ, den hippe fotballtrykksaken Mundial og på Whitworth gallery i Manchester. Bladene har også hatt lanseringer på Tate Modern i London.

Favoritthistorien blant dem McAssey har intervjuet, er om Everton-fan Elaine Shaw. Hun dro sammen med sin mor med ferge for å se cupvinnercup-finalen i Rotterdam i 1982, en kamp Everton vant 3–1 over Rapid Wien.

– De to sov på benker, måtte kjøpe kampbilletter to ganger og opplevde fantastiske ting, men ble likevel aldri en del av historien, fordi ingen brydde seg om å fortelle om deres opplevelser.

Fanzinen Season arbeider litt på samme måte. Grunnlegger er Chelsea-fan Felicia Pennant. Hele bladet er viet kvinnelige fans, og går mer i dybden. I det tredje nummeret er det eksempelvis stoff om en kvinnelig ultrasgruppe i Brighton, jenter med fotballtatoveringer, samt en artikkel om negl-kunst – «fordi det å få fotballmanikyr vitner om en ekstra innsats og kjærlighet til laget en drakt liksom ikke helt favner».

En heftig fest

Kine Karsrud (41) ble dratt med på White Hart Lane i Nord-London første gang som syvåring av faren, som var Tottenham-supporter. Egentlig skulle venneparets barn, mødre og døtre se musikal, mens far og sønner gikk på fotballkamp. Karsrud protesterte. Her skal jeg bo en gang, sa hun til faren etter matchen.

Da hun ble ferdig på videregående på Strømmen, flyttet hun til London for å jobbe som au pair og følge Tottenham Hotspur.

– Det var et annet klima på 1990-tallet, sier hun på vei ned King's Cross Tube-stopp, retning Wembley.

Spurs skal spille mot erkerival Arsenal – et av de heteste oppgjørene i engelsk fotball. Karsrud, som til vanlig jobber i Kripos, har vært oppe flere ganger i løpet av natten av nervøsitet.

– Det var veldig mannsdominert den gangen. Det var egentlig bare menn. Damene til karene fikk i beste fall møte opp på puben på kvelden. Jeg fikk bli med fordi de skjønte at jeg var genuint interessert.

Kamp var en «heldagsgreie». Pub fra morgenen av, match, så pub på kvelden igjen. For en «som var fra pottitnorge» var det spesielt med all slåssingen, se at venner bare hoppet på folk. Særlig for en som utdannet seg til politi etterpå.

Alt har endret seg. Det er mindre farlig, flere familier, flere damer. Det som er kult nå, er å se alle voksne fedre som tar med døtrene på kamp

KINE KARSRUD

– Hvordan har ting endret seg med tanke på kjønnsbalansen?

– Alt har endret seg. Det er mindre farlig, flere familier, flere damer. Det som er kult nå, er å se alle voksne fedre som tar med døtrene på kamp.

Karsrud har en saftig klimaregning, har kun gått glipp av tre–fire kamper denne sesongen, og det koster litt, men hun eier hverken bil eller båt. Det er dette som er livet.

– Det er mange som ikke skjønner det. «Drar du alene», spør de. Ja, jeg drar alene. Det betyr ingenting. Jeg blir kjent med de jeg sitter sammen med. Og jeg har masse gamle Spursvenner i London. Det er ikke som en sånn vanlig guttetur, der man drikker seg drita tre ganger på hver reise.

Tottenham setter tribunerekord senere denne ettermiddagen, og de fleste av de 83.260 tilskuerne reiser seg og jubler når den måpende sfinksen Harry Kane stiger til værs og header Tottenham til seier i det 49. minutt.

På kvelden kommer en sms fra Karsrud:

«Herregud, så deilig! Var helt utslitt etter kampen … Ble en heftig fest, men det synes jeg var innafor :-)»

Mannens blikk

Uavhengig av kjønn: fotball har neppe vært mer i motebildet enn nå. På catwalken i Paris, London og Milano har snart hvert eneste motehus laget et fotballskjerf.

Motemerker som Supreme, Gosha Rubchinskiy og Palace har lenge produsert tungt 1990-tallsinspirert fotballtøy. Nåtidens athleisuremote – et pent ord for grilldress og joggesko – låner også mye fra hooligankulturen. Hipstere ser ofte ut som chavs, representanter for britisk arbeiderklassefotballkultur. Grafisk designer Jade Kent (28), på coveret av denne utgaven er vel en god representant, i sin ikoniske United-bortedrakt fra 1991–1992-sesongen. Kan motens interesse for fotball ha noe med den kvinnelige tilstrømmingen å gjøre?

– Det produseres mange vakre drakter for tiden. Men først og fremst tror jeg sosiale medier, Instagram, har gjort denne lille revolusjonen mulig. Man er ikke lenger isolert som kvinnelig fan, sier Amy Druquer.

29-åringen har moteutdannelse fra universitetet i Manchester, og står bak det feministiske nettstedet This Fan Girl.

Leicesterjenta ble som de fleste andre i hjembyen, «ganske nuts» i 2015–2016-sesongen, der det nederlagsdømte laget fra East-Midlands tok Premier League-seieren til en odds på 250 til 1.

Barndomslagets prestasjoner vekket en ny interesse, og fylte Druquer med en kraft, en tro på at «alt var mulig». Hva med å lage et nettsted, en plattform, for kvinnelige supportere? Bilder som eksisterte av kvinnelige fans på nettet var provoserende, stort sett veldig seksualiserte: typisk av damer med stor kløft og trutmunn i drakter med vovet beskjæring.

Under Brasil VM i 2014 var det samme melodien. Hvis en tv-produsent zoomet inn på en kvinnelig fan under kampen, kunne man banne på at det var av en skjønnhet.

Amy Druquer ville tegne et annet bilde, og har reist til samtlige Premier League-klubber med sin kollega Laura Blake, samt flere Championship-klubber, for å fotografere og intervjue kvinnelige supportere. For tiden jobber de med en rekke arrangementer, samt et større nærbilde av klubben Crystal Palace i Sør-London, som skiller seg ut ved blant annet ved å ha en egen LHBT-fanforening og en fanzine med kvinnelig redaktør.

– FA påstår at det er 25 prosent kvinnelige fans på tribunene, det har til nå ikke syntes særlig godt i mediene og i fortellingen om supporterkultur. Det ønsker vi å gjøre noe med.

Uekte fans

På nyåret griper SVs sentralstyremedlem, Mina Finstad Berg (29), telefonen i sinne og skriver en tweet:

«Skal se kamp. Fyr på puben hisser seg voldsomt opp over at jeg sitter og snakker om fotball. 'Det er så døvt at du sitter der og snakker om fotball. Later som du kan noe om det. Har du noen gang spilt fotball eller? Greit det er kvinnedagen, men ikke lat som du er mann!'»

Berg er ved siden av politikken utdannet lingvist og jobber som vitenskapelig assistent på Universitetet i Oslo. For mange er hun imidlertid kjent som fotball og fantasy-ekspert på TV 2.

– Det skal sies at vedkommende ikke var edru, og at dette tilhørte de ekstreme tilfellene, men jeg ble så satt ut at jeg likevel valgte å dele det på Twitter, fordi disse holdningene finnes der ute, selv om de stort sett blir fremsatt mer subtilt.

Som barn spilte Mina Finstad Berg fotball på Lillehammer. Nå holder hun med Vålerenga – og HamKam som hun «har arvet hjemmefra» – og Stoke i England. I Oslo begynte hun å henge rundt på fotballpuber for ti år siden for å se kamper.

– På den tiden opplevde jeg forholdsvis ofte at folk trodde jeg kom inn på pubene for å låne toalettet, at jeg hadde gått feil eller tok det for gitt at jeg skulle hente kjæresten min. Jeg møtte til og med menn som vennlig ville forklare meg hvilke lag som spiller og hvilke farge de har på draktene, så jeg kunne «imponere gutten jeg skal møte».

Det er det visst langt mindre av nå. De aller fleste menn hun snakker fotball med, syns det bare er positivt at flere kvinner er interessert i fotball og er supportere.

Flere av mine venninner opplever også at det er veldig påfallende at de hele tiden må forklare, forsvare og bevise interessen for fotball

MINA FINSTAD BERG – lingvist, vitenskapelig assistent, sentralstyremedlem i SV og fotball- og fantasy-ekspert i TV 2

– Det både jeg og flere av mine fotballinteresserte venninner derimot ofte opplever, er at vi blir testet når menn oppdager at vi er interessert i fotball. Man får en del spørsmål som menn ikke får. Flere av mine venninner opplever også at det er veldig påfallende at de hele tiden må forklare, forsvare og bevise interessen for fotball. For eksempel venninnen min som er Manchester United-supporter, og ofte da får spørsmålet: «Har du vært sammen med en United-supporter da, eller?»

Flere å snakke med

Når verdensmesterskapet i fotball sparkes i gang med kampen mellom Russland og Saudi-Arabia 14. juni, sitter Lise Klaveness (36) ringside i Moskva for NRK. Hun er Norges første kvinnelige VM-kommentator.

Fotball en av de eldste og mest utbredte lagidrettene for kvinner i Norge, organisert siden starten av 1970-tallet. Det er lett å tenke at tilstrømmingen av kvinnefans skyldes at mange har spilt fotball som barn. Klaveness, som har spilt 73 landskamper for Norge, er ikke helt overbevist om at det er så enkelt.

– Fotball er den største breddeidretten for jenter, men frafallet er påfallende stort og større enn i andre land. Det er ekstremt få som blir aktive utøvere. Tallet går fra noe sånt som 100.000 til rundt 8000–10.000 etter fylte 18 år.

I ungdomsalder mener Klaveness at det for mange blir ukult å spille organisert.

– En drar ikke flere gutter, får ingen anerkjennelse, fotball er ikke en del av dannelsen.

Den tidligere advokaten, for tiden jurist i Norges Bank, har vært pessimist, ofte følt det vanskelig å snakke fotball med andre voksne damer i selskapeligheter. Nå ser også hun en endring.

– Det bobler nå med den generasjonen som er fem–seks år yngre enn meg. Jeg kan snakke med flere og flere kvinner om fotball, uten å ta forbehold om at de ikke kan så mye. Det har hjulpet med Ada Hegerberg – og kredfolk på herresiden som har vist vei.

Menn som oppfører seg teit rundt dette nå, er helt ut, mener Klaveness. Det viser høstens #Metoo-saker. I NRK har eksperten kun opplevd likestilling og en «avgjørende oppbacking» fra første dag.

– Idet fotball blir en plattform for begge kjønn, ikke lenger en mannsbastion, blir jo alt sammen bare gøyere.

Ingen kos

Stine Kalve hadde vokst opp med laget hjemme i Asker, men det var i debuten på Old Trafford i februar 2008 hun «ble avhengig». Før kampen mot byrival City skulle det avholdes en 50-års-minnemarkering og ett minutts stillhet for flyulykken i München i 1958, der åtte United-spillere omkom.

–Det var en total stillhet. Et samhold på tribunen. Følelsen av kjærlighet fylte plutselig hele kroppen, det føltes plutselig som om jeg var en del av en gigantisk familie. Old Trafford føltes plutselig som et hjem.

Så blåste dommeren i gang kampen.

Kalve svelger.

–Det gikk fra stillhet til et enormt jubelbrøl fra nesten 78 000 mennesker: Synging, klapping og roping av støtteord i et vanvittig volum. Gåsehud bredte seg over hele kroppen. Da jeg gikk derfra, gikk en slags rus gikk gjennom hele meg. Hvordan er det mulig å gå fra sorg til ren eufori i løpet av ett minutt? Disse følelsene må jeg bare ha mer av, tenkte jeg. Siden har det blitt over 40 turer til England for å se United.

Venninnen Anette Fossum, som til vanlig jobber på Flytoget, men også litt som fotballekspert på TV 2, har ingen historie som matcher.

Jeg er på det nivået at jeg i et forhold tenker at det er deilig å ha den ene tingen for meg selv. Jeg vil ikke sitte å holde noen fyr i hånden, som skal kose og nusse mens jeg skal se kamp … Da blir jeg forbannet!

ANETTE FOSSUM

– Liverpool har bare alltid vært der, men jeg er blitt verre. Jeg er på det nivået at jeg i et forhold tenker at det er deilig å ha den ene tingen for meg selv. Jeg vil ikke sitte å holde noen fyr i hånden, som skal kose og nusse mens jeg skal se kamp … Da blir jeg forbannet!

Mangfold

En familie kommer arm i arm i en sidegate rett ved Old Trafford. De er tre generasjoner United-fans: bestemor Margaret (86), sønnen Ian (53) og barnebarnet Millie (19) – alle med etternavnet Hutchcroft.

– La meg tenke … Jeg begynte vel å gå på match for 25–30 år siden, sier bestemor.

– Hva er favorittperioden din?

– Wow, ehh … Cantona-perioden var bra, sier hun etter å ha tenkt seg litt om.

Sønnen Ian Hutchcroft tar ordet.

– Da jeg begynte å gå på kamp som tolvåring var det bare meg og faren min. Jeg tror ikke du så damer, bortsett fra dem som laget te.

– Hvorfor er det så mange kvinner på kamp nå?

– Det reflekterer samfunnet, gjør det ikke? Vi lever i et samfunn med mangfold nå. Vi gjør ting sammen som mennesker.

Et lite smil.

– Da jeg tok med datteren min Millie på matcher da hun var syv, tenkte jeg et øyeblikk: «Hva er det jeg utsetter denne stakkars jenta for?» Men nå sitter hun jo der og ser fotball på tv halve uken, uten min innflytelse. Og vi går samme og har det moro på match. Hva mer kan du be om?

Epilog

På Old Trafford lurer den egenproduserte United-eleganten Marcus Rashford Liverpools høyreback og vrenger ballen opp i hjørnet allerede etter 14 minutter. Rett etterpå gjør han nesten det samme én gang til. Liverpool reduserer via et selvmål. Men etterpå er Anette Fossum så tom som hun ikke har vært på lenge. Hun må på hotellrommet og hvile.

Så drar venninnene ut på byen. På en restaurant kommer de i prat med TV 2s eksperter Brede Hangeland, Øyvind Alsaker og Jan-Henrik Børslid.

– Vi satt bare og skravlet om kampen og annet hele kvelden.

Men som Stine Kalve presiserer.

– Men jeg og Anette snakket ikke om kampen med hverandre.

* (Vilkår)