<p>Taktisk spill. Keirin-ryttere sykler som regel i «linjer», det vil si taktiske grupperinger på tre eller fire, ofte basert på felles skolegang eller hjemstavn.</p>

Taktisk spill. Keirin-ryttere sykler som regel i «linjer», det vil si taktiske grupperinger på tre eller fire, ofte basert på felles skolegang eller hjemstavn.

Verdens raskeste sykkelsport

Tekst

Vil du få varsel hver gang Simen V. Gonsholt publiserer noe?

Du bestemmer selv hvor ofte, og kan skru av varselet når som helst.

Avbryt
Foto
Tokyo/Izu

Den japanske velodromøvelsen keirin blander gambling, «fixie»-sykler, selvbergingskultur og rekruttskole.

Først høres det ut som om de teller runder.

I en avsidesliggende velodrom – på en halvøy, oppe i fjellene, i enden av en blindvei – har jenteklassen til verdens eneste keirin-skole innledet dagens første treningsøkt. Og hver gang de passerer, roper de det samme.

Men fordi de passerer så fort – og for så vidt også fordi de snakker japansk – er det vanskelig å oppfatte ordene. Etter hvert som melkesyren setter inn, låter det mest som nonverbale klynk.

Så det tar i det hele tatt en stund før vi skjønner at de roper «konnichi wa!», den japanske velkomsthilsenen, og at de er nødt til å gjøre det så lenge vi ser på.

Fakta: Keirin

Øvelse i profesjonell banesykling

keirin.jp

Oppfunnet i Japan, hvor sporten er organisert som veddeløp.

Også del av det internasjonale sykkelforbundet og en av ti medaljeøvelser i banesykling i sommer-OL.

Publikumstallene for keirin går ned, men spilleinnsatsen har holdt seg noenlunde stabil på grunn av nettbetting – i 2017 var den totale omsetningen drøye 50 milliarder kroner.

Kilde: Statista

Raske penger

Det er mye som er fremmed og uforståelig med den japanske sykkelsporten keirin. Men reglene er enkle nok. Keirin, som betyr «hjulløp», er en banesyklingøvelse over 2000 meter hvor man konkurrerer med en gir- og bremseløs «fixie»-racer. Den som kommer først i mål – etter fem til åtte runder, avhengig av banelengden – vinner.

Inntil like før siste runde er det en hare, eller fartsholder, som ligger i front. Idet haren faller av, akselererer feltet til en spektakulær sluttspurt, hvor farten kan komme opp mot 70 kilometer i timen, ofte med fall og sammenstøt til følge, ikke minst siden kroppskontakt er tillatt og arrangørene sjelden tar værforbehold.

Men det som kanskje er mest spesielt med keirin – som også, i mer kontrollerte former, er en øvelse i OL og internasjonal banesykling – er at det i Japan primært er en veddeløpssport, én av landets fire tillatte og statlig regulerte gamblingformer, i likhet med hestegalopp, speedway og et veldig kawaii minibåtrace.

<p>Ved startblokkene. Private ritualer i keirin-herreklassen på Tachikawa-velodromen i Tokyo før startpistolen lyder.</p>

Ved startblokkene. Private ritualer i keirin-herreklassen på Tachikawa-velodromen i Tokyo før startpistolen lyder.

Det er også penger på spill for syklistene: I løpet av året er det over 100 løpsstevner, spredt utover 70 velodromer (som Japan har flest av i verden), med faste deltagersatser og premiepott. Og 30. desember avsluttes keirin-kalenderen med et prestisjetungt Grand Prix-løp på Tachikawa-velodromen i Tokyo, hvor de ni beste mannlige rytterne gjennom sesongen konkurrerer om en førstepremie på 100 millioner yen, eller drøye syv millioner kroner.

Utenfor galoppbanen i Dubai og bokseringen i Las Vegas er det i rene prispenger den største premien man kan vinne, på kortest tid, i noen sport.

Zen i regn

Men resten av året er det ikke like store summer i omløp, og ikke like mye prestisje, heller. En helt vanlig formiddag koster det 50 yen, drøye tre kroner og 50 øre, å entre arenaen i Tachikawa. På benkene utenfor ligger folk og døser.

I Tokyo kan man få følelsen av at alle yrkesaktive menn går i svart dress og hvit skjorte, men det er det ingen som gjør her. I den grad keirin er en publikumssport, er den det for arbeidsløse og pensjonister. Og siden tippeinnsatsen – som har gått nedover på 2000-tallet – for det meste foregår via nettet, og det dessuten regner denne dagen, er utendørstribunene glisne. Likevel: the show must go on.

<p>På to hjul i svingen. I siste runde av keirin øker farten til en spektakulær sluttspurt.</p>

På to hjul i svingen. I siste runde av keirin øker farten til en spektakulær sluttspurt.

Japansk tipping. Keirin er en av fire nasjonale veddeløpssporter. Her løpsskjemaet for dagens rittprogram.

Løpende odds. Tippingen er basert på en totalisator, det vil si at oddsen ikke er satt, men beregnet utifra den totale spilleinnsatsen, som hos Norsk Rikstoto.

<p>Nedgang. Keirin-publikumet ved Tachikawa-velodromen er aldrende og minkende, men de fleste som er her, er her for å satse.</p>

Nedgang. Keirin-publikumet ved Tachikawa-velodromen er aldrende og minkende, men de fleste som er her, er her for å satse.

Før hvert løp toner en høytidelig revelje ut av høyttalerne. Så stiger fire skjortekledde dommere opp fra en kjellersjakt ved startstreken og stiller seg i givakt. Så kaster de seg på hver sin tursykkel og inntar trigonometriske posisjoner langs banen. Det er et flott syn.

Men det er også litt sånn at det ikke skal mer til enn en mandag formiddag i Tachikawa for å få svar på spørsmålet som har hjemsøkt zenbuddhister i århundrer: Hva er lyden av én hånd som klapper?

Olympisk trav

Idet dagens tredje løp skal til å begynne, står én enslig kvinne med ansiktet limt mot sikkerhetsgjerdet. Jeg spør hvem Kumiko Kita, som hun heter, har satset penger på.

– Nei, nei, sier hun og ser nesten panisk ut, som om jeg ikke bare har misforstått keirin fullstendig, men også henne som person.

– Jeg er … Jeg er fan.

Enkelte betrakter altså keirin med dyp respekt, mens andre igjen knapt ser på det som en sport. For siden gambling er tillatt, er det et visst sosialt stigma forbundet med å følge løpene, og for de fleste som gjør det, er relasjonen til utøverne rent økonomisk. Det er ingen tilskuere som jubler, men utover dagen flere som brøler ut sin misnøye over å ha spilt på feil syklist. Og som i sumobryting, er det ingen tradisjon for at vinneren selv feirer.

Det nærmeste syklistene kommer anerkjennelse, er at de etter hvert løp blir paradert forbi tribunene, som travhester.

Falmet storhet. Tachikawa er Tokyos største og eldste velodrom. Under neste års sommer-OL vil keirin-konkurransen foregå utenfor byen, i den nyrenoverte nasjonalarenaen i Shuzenji.

Holder pusten. I 2017 vant en japaner rekordutbetalingen 268 millioner yen, drøye 20 millioner kroner, på keirin.

Undergrunnsfenomen

Mens publikum vender tilbake til tippelukene, går syklistene under jorden. Bokstavelig talt: De bor, trener, spiser og sover i kjelleren av velodromen, og forlater den bare for å sykle. Resten av det tre dager lange stevnet lever de som selvforsynte dommedagspreppere. Ingen kontakt med omverdenen er tillatt, for å unngå korrupsjon og innsidehandel.

Til gjengjeld har kjelleren mer eller mindre alt de trenger: sovesal, vaskeri, massasjeklinikk, sykkelverksted, treningsstudio, legekontor og ramen-bar.

Luften er stinn av tigerbalsam. Over inngangen til verkstedet henger et samuraisverd. En mannlig syklist stabber rundt på takageta, den mest høyhælte versjonen av tradisjonelle geisha-tresko. Ellers er rytterne kledd i fargesprakende tights, både av estetiske grunner og som et rangeringssystem: Rød sykkelshorts med hvite stjerner betyr at du er en av sesongens ni beste ryttere i herreklassen, deretter følger på landsbasis over 3000 andre lisensierte keirin-syklister, fordelt på fem klasser.

Selvhjelp. I keirin fikser både studenter (lengst til venstre) og yrkesryttere syklene sine selv. Racersyklene er skreddersydd til rytternes kropp, veier cirka syv kilo og har ikke bremser.

Selvhjelp. I keirin fikser både studenter (lengst til venstre) og yrkesryttere syklene sine selv. Racersyklene er skreddersydd til rytternes kropp, veier cirka syv kilo og har ikke bremser.

I balanse. Geta, tresko tradisjonelt brukt til japanske folkedrakter, er treningsutstyr for keirin-syklister.

Siden 2012 har det også vært en kvinneklasse, som teller drøye 100 syklister. Et lite kobbel av akkrediterte journalister intervjuer vinneren av dagens siste løp i kvinneklassen. Hun heter Fumi Okui, er 37 år og fra skieldoradoet Hokkaido. Inntil kvinner fikk adgang til å delta, var hun gymnaslærer og alpinist; i fjor ble hun den første kvinnelige syklisten til å vinne 200 løp. Hun er den klart eldste i dagens heat, men ikke egentlig for en veteran å regne: Det er ikke uvanlig – i alle fall i herreklassen – med en karriere som varer i 20-30 år. Jeg spør, via tolk, om hun har ambisjon om å delta i neste års sommer-OL i Tokyo.

Fumi Okui ler og rødmer.

– Hun har hjertet i det, forklarer tolken.

– Men hun vil heller tjene mest mulig penger.

Fuji i det fjerne

Keirin ble skapt og kodifisert i 1948 av den ultranasjonalististiske politikeren og forretningsmannen Ryochi Sasakawa, for å holde gambling under statlig kontroll og stimulere landets etterkrigsøkonomi. Siden 1980 har keirin også vært en del av det internasjonale sykkelforbundet (UCI), siden 2000 offisiell olympisk gren.

Den mest synlige forskjellen på den nasjonale og globale formen for keirin er at i japanske veddeløp brukes en syklist som fartsholder, mens i OL og VM anvendes derny, en liten motorsykkel. En annen forskjell er at oppfinnerne av sporten på ingen måte er totaldominerende internasjonalt: Fire av de fem siste gullmedaljørene i OL har kommet fra Storbritannia, mens Japan så langt er blitt avspist med en bronse.

Men til sommer-OL på hjemmebane i 2020 satses det for fullt. Den olympiske keirin-arenaen – som i motsetning til Tachikawa-velodromen har sedertre-dekke, snarere enn asfalt – er i øyeblikket under kraftig opprustning. Arenaen, som ser ut som en romstasjon ute av bane, ligger i Shizuoka-prefekturet på Izu-halvøya, to timer med Shinkansen-tog sørvest for Tokyo, i et svimlende ravinelandskap, omgitt av lite annet enn varme kilder, en fornøyelsespark og Fuji-fjellet i det fjerne.

Her ligger også landets offisielle keirin-skole, som årlig tilbyr 90 utvalgte studenter, 70 unge menn og 20 kvinner, et relativt intenst studium, 15 timer om dagen, seks dager i strekk, ti måneder til ende.

<p>Samlingsstund. Lærer og elever på keirin-skolen i Shuzenji, på Izu-halvøya sør i Japan.</p>

Samlingsstund. Lærer og elever på keirin-skolen i Shuzenji, på Izu-halvøya sør i Japan.

Ingen distraksjoner

Hver morgen starter med fire timer teori. Idet siste time, som handler om hvordan man forebygger ryggskader, er over, marsjerer studentene til kantinen for å få i seg dagens andre av tre obligatoriske 1500 kalori-måltider.

I matkøen øver en gutt på flossing, dansemanøveren popularisert av tv-spillet «Fortnite». Ellers bobler kanskje ikke kantinen over av individualitet. Alle studentene har på seg samme treningsdress og har hatt samme frisyre siden første skoledag – guttene barbus, jentene bolleklipp.

<p>Lunsj. Mellom teori og praksis skal studentene ha i seg 1500 kalorier, det samme til frokost og middag.</p>

Lunsj. Mellom teori og praksis skal studentene ha i seg 1500 kalorier, det samme til frokost og middag.

Utendørs må de bære en hvit caps, og ta den av og hilse med et blidt «konnichi wa!» hver gang de møter lærere og gjester. Kantinebordene er kjønnsdelte og kommunikasjon på tvers av dem tolereres ikke, bortsett fra på søndager, da kan også familie og kjærester komme på besøk.

I lunsjpausen kan skolens telefonautomater brukes, mens mobiltelefoner, internett og datamaskiner overhodet ikke er akseptert i løpet av skoleåret, forklarer kontorsjef Mina Kanda fra Japan Keirin Association (JKA), som sammen med forbundets unge tolk og pr-medarbeider Maya Kakimoto er våre guider.

– De vet hva de går til, sier Mina Kanda blidt.

De vet hva de går til. Ingen distraksjoner.

Mina Kanda, sjef for Izu-kontoret til Japan Keirin Association

– Ingen distraksjoner.

Etter lunsj introduserer hun Yuki Wakimoto, som er lillebror av Yuta Wakimoto, en tidligere student som helgen i forveien vant gull i keirin under VM i banesykling i Frankrike.

Ringetid. Mobiltelefon er ikke tillatt på skolen, men telefonautomater kan brukes før skolestart og i lunsjen.

Toppstudent. Yuki Wakimoto tilhører skolens eliteklasse. Her i en ledig stund på firemannsrommet.

På firemannsrommet sitt demonstrerer Yuki Wakimoto hvordan han må re opp sengen hver morgen, ta av lakenet og dynetrekket og stable dem i en gitt rekkefølge, slik han også må med treningstøyet sitt. På spørsmål om hva han gjør om kvelden, etter endt skoledag, virker han litt forvirret.

– Høre på musikk? sier han og mimer at han tar på hodetelefoner.

Deretter, med hendene mot kinnet, at han faller i søvn.

Et høyere formål

Ettermiddagen tilbringer studentene fordelt på områdets mange velodromer. Yuki Wakimoto tilhører skolens elitegruppe, som betyr at han kan droppe fellesavmarsjen fra skolegården, men til gjengjeld skal måle seg mot proffsyklister og en derny i OL-arenaen.

De øvrige studentene sykler med hjelmer i ulike farger, som imiterer det løpende rangeringssystemet i det profesjonelle keirin-sirkuset, men også er en form for disiplinering: Gullhjelmer er best, grønne hjelmer betyr at man soner en eller annen straff. På spørsmål om hva som kan føre til grønn hjelm, peker Mina Kanda ut en rytter som i øyeblikket henger litt etter hovedfeltet.

– Han klippet seg ikke hos skolens frisør, men i et annet rom, sier hun og rister på hodet.

– Hår overalt.

<p>Fargekoding. Studentene på Japans keirinskole sykler med hjelmfarger i henhold til et løpende rangeringssystem. Grønn farge (bakerst i innerste bane) betyr at man soner en disiplinærstraff.</p>

Fargekoding. Studentene på Japans keirinskole sykler med hjelmfarger i henhold til et løpende rangeringssystem. Grønn farge (bakerst i innerste bane) betyr at man soner en disiplinærstraff.

Mens farten øker og syklistene gradvis flytter seg oppover i banen, inntil hellingen nærmer seg 45 prosent og «konnichi wa» lyder mer som «ch'wa», ser pr-medarbeider Maya Kakimoto fjetret ut. Hun holder vanligvis til på kontoret nede i dalen, og har aldri fulgt en kollektiv treningsøkt på nært hold, forteller hun.

I utgangspunktet hadde hun heller ikke noe forhold til keirin, utover at faren hennes jobbet i det nasjonale sykkelforbundet. Selv har hun studert internasjonal økonomi og handel i Australia, men likevel endt opp med å følge i farens fotspor, og virker ikke misfornøyd med yrkesvalget.

– Jeg blir bare trist av at ikke alle tenker på keirin som en sport, sier hun.

– Men hvis folk ikke gambler, får vi ikke penger. Så det tjener vel et høyere formål.

Jeg blir bare trist av at ikke alle tenker på keirin som en sport. Men hvis folk ikke gambler, får vi ikke penger. Så det tjener vel et høyere formål.

Maya Kakimoto, PR-medarbeider, Japan Keirin Association

Tid til ettertanke

Etter ti måneders skolegang er studentene lisensierte proffryttere, og har en potensielt lang og lukrativ karriere foran seg. Noen vil også komme til å delta i VM og OL, kanskje allerede sommeren 2020. Men flesteparten ikke. Flesteparten vil forbli anonyme arbeidshester i den statlige tippingens tjeneste.

Under en kort pause i jenteklassens treningsøkt har dagens fartsholder, som heter Michiko Ideguchi, stilt seg på velodromens høyeste punkt. Hun kommer fra havnebyen Nagasaki og drev tidligere med multisporten triatlon, men likte sykkeldisiplinen best, så nå er hun her.

<p>Fordypet. Michiko Ideguchi er tidligere triatlet, men likte sykling best, og søkte seg derfor til den grisgrendte nasjonale keirin-skolen i Shuzenji.</p>

Fordypet. Michiko Ideguchi er tidligere triatlet, men likte sykling best, og søkte seg derfor til den grisgrendte nasjonale keirin-skolen i Shuzenji.

– Men keirin er ikke stort i Japan, sier hun, og høres ikke trist ut, hun bare påpeker det.

Men det er kanskje likevel et hint av håp i stemmen da Michiko Ideguchi legger til:

– Er det stort i resten av verden?

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.

Vi bruker informasjonskapsler (cookies) for å gi deg en best mulig brukeropplevelse på DN.no. Disse brukes til analyseformål, produktforbedringer samt tilpasning av annonser og innhold. Les mer om informasjonskapsler og hvordan vi behandler personopplysninger på våre personvernsider.

Les mer Lukk