Dagens Næringsliv

Åpne i appen

Åpne

Klisterhjernen

Tekst

Vil du få varsel hver gang Simen V. Gonsholt publiserer noe?

Du bestemmer selv hvor ofte, og kan skru av varselet når som helst.

Avbryt
Foto
Ålborg

For Norges VM-aktuelle håndballstjerne Sander Sagosen er livet enkelt: Han skyter så lenge han kan.

Til stede mentalt. – Det er så stort krav om tilstedeværelse i håndball. Altså, én ting er at du er fysisk fresh og sånn. Men hvis du ikke er tilstede mentalt, blir du avslørt med en gang, sier Sander Sagosen, her en fridag på torget i Aalborg.

Til stede mentalt. – Det er så stort krav om tilstedeværelse i håndball. Altså, én ting er at du er fysisk fresh og sånn. Men hvis du ikke er tilstede mentalt, blir du avslørt med en gang, sier Sander Sagosen, her en fridag på torget i Aalborg.

Noen sporter kan være som religiøse opplevelser. Noen kan sende tankene til poesi. Noen til sjakk. Håndball er ikke en sånn sport.

Selv de største entusiastene – selv dem med Posten-gensere, selv TV 2-kommentator Harald Bredeli – vil nok medgi at i håndball vet du stort sett hva du får: Sideforskyvning i forsvar, rask kontra, innspill til strek, eller opprulling til kant, eller froskeskudd fra bakspiller, og så er det på med Queens «We Will Rock You» i pausen.

Men av og til skjer det noe ekstraordinært, noe som ingen kan forutse, som snur opp ned på spillets innøvde, nærmest automatiserte logikk. For Norges herrelandslag skjedde dette 1. november 2013, i en oppkjøringskamp mot Kroatia i Telenor Arena i Bærum.

Fakta: Sander Sagosen

Født i 1995 i Trondheim

Midtback/venstreback på Aalborg Håndbold og Norges A-landslag.

Tidligere klubber: Charlottenlund, Kolstad, Haslum.

Spiller i Paris Saint-Germain fra neste sesong. 

VM i Frankrike arrangeres 11.–29. januar. Norges første kamp er mot Polen 12. januar. Vises på TV 2.

23 minutter ut i kampen, på stillingen 11–13, tok Norges daværende landslagssjef, svenske Robert Hedin, en timeout. Men i stedet for å bruke den korte pausen til å fortelle spillerne sine hva de skulle gjøre, spurte han Sander Sagosen, en 18-årig trønder som ennå ikke hadde spilt så mye som ett sekund landslagshåndball: «Hva kjører vi?»

Der og da var det mange som så det som en ansvarsfraskrivelse, et siste desperat trekk fra en hardt presset trener (Hedin varte da også bare noen måneder til i jobben).

Sander Sagosen, derimot, så det som den mest naturlige tingen i verden.

Da timeouten var over, gikk han rett ut og scoret sitt første landslagsmål.

Prinsen av Danmark

– Når det gjelder ansvar, finnes det to typer mennesker, sier Sander Sagosen nå.

– Det er noen som skyver det fra seg. Og så er det noen som tar ansvar. Det er litt den siste typen jeg er.

Siden den treningskampen har han knapt sett seg tilbake. Han er blitt kåret til verdens beste unge spiller de to seneste årene, og leder denne sesongen målpoengstatistikken i Danmark, hvor hans klubblag Aalborg topper tabellen.

Aalborg er den mest håndballgale byen i verdens mest håndballgale land, og posisjonen Sagosen har her, kan nesten ikke overvurderes. Som treneren for motstanderlaget Kolding skal komme til å si noen dager senere, i en panisk timeout: «Now it's Sagosen all over the place!»

Og da han en fridag i november forlater sitt leilighetskompleks, som ligger nærmest mulig hjemmebanen, fryser treningstøykledde skolegutter til ved synet av ham, inntil Sagosen har passert. Da roper de: «God stil, Sander! God stil!»

Hjemmekjær. Sander Sagosen utenfor flerbrukshallen Gigantium, hjemmebanen til hans klubb Aalborg, hvor han har vært i tre år. Han har hele tiden bodd i nærmeste boligkompleks, én kilometer unna, for å ha kortest mulig vei til hallen.  

Hjemmekjær. Sander Sagosen utenfor flerbrukshallen Gigantium, hjemmebanen til hans klubb Aalborg, hvor han har vært i tre år. Han har hele tiden bodd i nærmeste boligkompleks, én kilometer unna, for å ha kortest mulig vei til hallen.  

Det er vel klesstilen hans de tenker på – hans lave Kanye West-sko, trange kakibukser med ferdige hull på knærne, åpne skinnjakke og løst danderte skjerf. Men det er spillestilen hans som er aller mest oppsiktsvekkende: Sagosen er med sine 1,95 meter og nærmere 100 kilo en playmaker som skapt for den stadig mer fysiske herrehåndballen.

Han har både gjennombruddskraft, blikk for pasninger, tungt skudd og «Gladiator» som favorittfilm. Men han er også merkelig smidig, mye smidigere enn hans klovnete fotstilling kan gi inntrykk av. Og kanskje aller sjeldnest, i konteksten av norsk herrehåndball: Han er en naturlig lederskikkelse, i en alder av 21, som med selvfølgelighet trer frem i sluttminuttene da nesten alle mesterskapskamper avgjøres.

– Du har to typer hærførere, sier han.

– Det er de som stiller seg bakerst med sverdet, og så har du dem som går foran. Det er den typen jeg vil være. Som går i krigen med seg selv først.

Hodet i Paris

Dette er blitt lagt merke til, også utenfor Norge og Danmark. Gjennom sin manager Guro Fostervold Tvedten, som har sluttet som sportsanker for å representere Sander Sagosen, har han signert en fireårig avtale med den tyske utstyrsgiganten Adidas, som ikke så ofte ser på håndballspillere som sponsorobjekter.

Han er dessuten klar for franske Paris Saint-Germain, verdens mest stjernespekkede klubblag, egentlig uansett sport. Han flytter dit til sommeren; i mellomtiden har han hengt opp et stort bilde av Paris på stueveggen, med Eiffeltårnet blinkende i horisonten.

Det er også fordi kjæresten hans, håndballspilleren Hanna Bredal Oftedal (22), spiller for en annen Paris-klubb, og fordi han allerede i midten av januar skal til Frankrike for å delta i VM med det nye norske herrelandslaget.

Etter mange år som notorisk «nesten-lag», har Norge, under den nye landslagssjefen og tidligere stjernespiller Christian Berge, vært gjennom et nær komplett generasjonsskifte. De overrasket med en historisk fjerdeplass i EM i januar, og så for en stakket stund nesten ut til å tre ut av den evige skyggen til de norske håndballjentene. Men den som ikke visste at Norge om to uker skal spille VM, kan vanskelig klandres. Det visste ikke Sander Sagosen selv engang, inntil en styrebehandling for noen måneder siden.

Norge røk nemlig ut av VM-kvalifiseringen, men fordi ingen land fra Oseania maktet å stille lag i år, heller, oppsto en ledig plass. Den har det internasjonale håndballforbundet fått for vane å dele ut i form av et «wildcard», uten faste vurderingskriterier utover at det skal gå til et europeisk lag – noe som ikke akkurat har gitt sporten et omdømme-boost på verdensbasis.

Men Sander Sagosen, han ble bare sykt glad.

– Det er jo en litt merkelig greie å få utlevert. Men jeg tror ikke det er noen som holder det imot oss. Jeg tror alle i håndballverdenen synes det var fortjent, ut ifra den prestasjonen vi har gjort det siste året, sier han, og sikter til fjerdeplassen i EM.

– Da tok det jo nesten litt av. Og hvis vi klarer å ta det neste skrittet, hvis vi spiller semifinale i år igjen, kan vi kanskje begynne å konkurrere mot damene også ...

Sander Sagosen er ikke redd for å tenke stort, det er også litt den typen han er. Her stopper han likevel opp, som om en indre stemme sier ham imot, og skynder seg å legge til:

– Men jeg har forståelse for at det er flere ting enn oss i sportsverdenen, altså.

Skuddvillig. Sander Sagosen, her under en treningskamp mot Island i hjembyen Trondheim, tenker sånn: – Jeg kan bomme på ti skudd og fortsatt ta det ellevte. Hvis jeg ikke presterer, får det være opp til treneren å ta meg av banen. Det er jo ikke min oppgave å slutte å skyte.

Skuddvillig. Sander Sagosen, her under en treningskamp mot Island i hjembyen Trondheim, tenker sånn: – Jeg kan bomme på ti skudd og fortsatt ta det ellevte. Hvis jeg ikke presterer, får det være opp til treneren å ta meg av banen. Det er jo ikke min oppgave å slutte å skyte.

Jeg har forståelse for at det er flere ting enn oss i sportsverdenen, altså

Sander Sagosen – landslagsspiller i håndball

Kunstverk

Å leve med en snikende følelse av at det er et «glasstak» der, en grense for hvor mye plass man kan regne med å ta i samfunnet – dette er kanskje ikke grunnholdningen man forbinder mest med menn i 20-årene, men hos norske herrehåndballspillere er den ganske merkbar. Og ikke helt ubegrunnet, heller.

Cathrine Sandnes (44), leder for tankesmien Manifest og mangeårig Dagbladet-kommentator, har vært en av få offentlige intellektuelle som taler håndballsportens sak, og skrevet om ensomheten hun føler på i mesterskapsmånedene desember og januar, da hun «innser at jeg enten trenger nye venner, eller en mer avansert begrunnelse enn at det er en fantastisk idrett».

Men selv Sandnes har nå gitt opp. «Ungene befinner seg i en alder hvor jeg knapt får sett sportssendinger lenger», forteller hun. «Når så skjer, er jentene sjef, og rangeringen over tv-programmer som ses i plenum, er: langrenn, kvinner – fristil; langrenn, kvinner – klassisk; håndball – landslaget for kvinner; fotball – VM og EM for begge kjønn; skiskyting, kvinner. Og sånn fortsetter det nedover til vi finner ‘håndball, herrer’ nede på en 19. plass eller deromkring».

Hun legger til: «Men du og du for en god spiller Sagosen er.»

Du og du, for en god spiller Sagosen er

Cathrine Sandnes – leder for Manifest

Forfatteren Birger Emanuelsen (34) fra Arendal har det litt på samme måte. Etter en fortid som bakspiller på juniorlandslaget – hvor han blant annet spilte side om side med Norges nåværende kaptein, strekveteranen Bjarte Myrhol – er han blitt en «elendig tilskuer», og har, etter et studentikost forsøk på en erotisk novelle lagt til en tjukkas i en dunkel idrettshall, ikke nevnt håndball med ett ord i noen av sine sørlandsgotiske romaner. Men Sander Sagosen vekker noe i ham.

– Jeg har ikke sett maken til talent, sier Emanuelsen, og trekker parallellen til «Kristian Kjelling-generasjonen», det tidlige 2000-tallets skjønne tapere av et norsk herrelandslag, som kunne gjøre de mest sublime ting, men gjerne mistet hodet på slutten av kampene.

– Hver gang Kjelling scoret, føltes det som et kunstverk ingen skulle klare å gjenta. Alle himmellegemene måtte være riktig plassert, sier han.

– Sagosen er derimot en spiller som demonstrerer den sanne utøvergenialitet: Han får alt til å se enkelt ut.

Uten grenser

– Sånn jeg ser det, er kollektivet det viktigste, helt klart, begynner landslagssjef Christian Berge (46) på telefon fra sitt hjem i Elverum, den norske herrehåndballens moderne sete.

– Laget er ikke bygd noe spesielt rundt Sander, men han innehar noen kvaliteter som gjør ham til en naturlig del av det. Han er veldig tydelig på at han vil være den styrende kraften. Og han har et høyere toppnivå enn de aller fleste.

– Jeg ser jo mer og mer Christian Berge i Sander, da, sier Alexander Buchmann (34) på telefon fra New York.

– Altså, Christian på sitt beste var verdens beste playmaker. Og Sander har det samme taktiske elementet, som han bare kommer til å utvikle. Når du er så stødig, så tidlig, samtidig som du putter fem–seks mål i hver kamp og kan spille begge veier ... Da er du en komplett spiller, ikke sant.

Alexander Buchmann vet hva han snakker om. Han var sin generasjons Sander Sagosen, et naturtalent som gikk gradene i Trondheims håndballmiljø og videre til proffspill i blant annet Danmark og Frankrike. Men han var også en spiller som tenkte mye over at det fantes andre ting enn håndball i verden.

Da han var 19, tok han en sesongs pause for å drive nærradio i trondheimsbydelen Svartlamon. Og den dagen han fylte 27, la han opp. Den utløsende årsaken var en komplisert akillesskade, men det fremskyndet bare avgjørelsen, slik han ser det. Nå har han tilsynelatende beveget seg så langt vekk fra sporten som det er mulig å komme. Han er HR-visedirektør ved USA-kontoret til Leger uten grenser og nygift med musikeren Marit Larsen.

Balansekunst. - Det handler om å finne en hverdag som passer for deg, sier Sander Sagosen om profflivet, som består av to daglige treninger og endel dødtid. - Noen slapper best av med Playstation, noen med å lese en bok, noen med å sove. Jeg blander mellom Playstation og sove og … ja. Leser ikke altfor mye bøker.  

Balansekunst. - Det handler om å finne en hverdag som passer for deg, sier Sander Sagosen om profflivet, som består av to daglige treninger og endel dødtid. - Noen slapper best av med Playstation, noen med å lese en bok, noen med å sove. Jeg blander mellom Playstation og sove og … ja. Leser ikke altfor mye bøker.  

Valgets kvaler

Også Sander Sagosen har hatt øyeblikk av tvil. I ungdomsårene spilte han fotball om sommeren og håndball om vinteren, begge deler for Trondheim-klubben Charlottenlund.

13 år gammel ble han tatt ut til en kretslagsturnering i fotball, samme helg som det var sluttspill i regionserien i håndball. «Vi skulle være korrekte foreldre og la ham velge selv», forteller hans mor Monica Napsøy Sagosen: «Da valgte han fotball. Så det var jo veldig lurt av oss», legger hun ironisk til.

– Jeg angrer litt på det valget den dag i dag, sier Sander Sagosen.

– Men det var litt stas å få være med på kretslaget i fotball. Det føltes som om det hadde høyere status, vil jeg kanskje si. Men det er eneste gang jeg har valgt fotball, da. Etter den turneringen var det meant to be med håndball.

Som for å gjøre bot for sine ungdomssynder, begynte han å legge inn styrketreningsøkter for å bygge seg opp som håndballspiller. Som liten hadde han vært spedbygd og lært seg til å finne veier gjennom forsvaret som ikke var fysisk krevende – «hele tiden søkt etter alternative løsninger», som hans far, den tidligere landslagsmålvakten Erlend Sagosen, sier.

– Hvis du er litt mindre, må du være kjappere, spille litt smartere enn resten. Komme med nye ideer, se ting fra en litt annen side, sier Sander Sagosen.

Hvis du er litt mindre, må du være kjappere, spille litt smartere enn resten. Komme med nye ideer

Sander Sagosen – håndballspiller

– Og når du etter hvert får fysikken til å stå imot, men fortsatt tenker som om du ikke har det ... Det tror jeg har hjulpet meg veldig.

Han har fortsatt masse å gå på fysisk, understreker han. Særlig med tanke på at han er på vei til Paris Saint-Germain, hvor han skal konkurrere om plassen med danske Mikkel Hansen og franske Nikola Karabatic, verdens to mest toneangivende håndballspillere på 2000-tallet.

– Det er jo det her han har drømt om. Nå er han i den drømmen, sier hans far Erlend Sagosen.

– Men det blir tøft. Jeg tror ikke han er forberedt på å sitte på benken. Det takler han ikke.

Lever for øyeblikket

Sander Sagosen fnyser, helt bokstavelig talt, ved tanken på det.

– Altså, jeg har så tro på egne ferdigheter at … Det høres kanskje cocky ut, begynner han.

– Men det er det som er gøy med håndball, da, at du hele tiden blir satt på prøve. Jeg synes det er da det er morsomst, når det står noe på spill. Når du har noe å bevise.

Å få sjansen til å spille seg inn på verdens beste klubblag, å få noen uker i januar til å forføre nasjonen, å ha matchballen i sluttsekundene ... Slik Sander Sagosen ser det, går det ut på ett.

– Det er da det skal avgjøres, sier han.

– Det er da du føler at du er i ditt ess.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.

Dine data på DN

DN er en del av NHST Media Group AS, som nå er ansvarlig for håndtering av dine data på DN. Vi bruker informasjonskapsler og dine opplysninger for å gi deg en sikker og god brukeropplevelse. Vi analyserer bruk for å kunne forbedre NHSTs tjenester, og for å tilpasse annonser og deler av innholdet du ser og bruker. Dersom du er innlogget, kan du endre dine innstillinger for personvern.

Les mer Ok, jeg skjønner