Popfeminismens år

Tekst
POPFEMINISTEN. I låten «***Flawless», som ble sluppet ifjor, sampler Beyoncé en tale fra feminist og forfatter Chimamanda Ngozi Adichie, med tittelen «We should all be feminists».  I sommer fremførte hun låten under MTV Video Music Awards, med ordet «feminist» opplyst i store bokstaver, og gjorde dermed noe aktivistene aldri har klart, hevdet magasinet Time: Hun ga feminismen til folket

POPFEMINISTEN. I låten «***Flawless», som ble sluppet ifjor, sampler Beyoncé en tale fra feminist og forfatter Chimamanda Ngozi Adichie, med tittelen «We should all be feminists». I sommer fremførte hun låten under MTV Video Music Awards, med ordet «feminist» opplyst i store bokstaver, og gjorde dermed noe aktivistene aldri har klart, hevdet magasinet Time: Hun ga feminismen til folket

Populærkulturen har omfavnet et begrep den en gang skydde: 2014 var året «alle» ble feminister.

− En del av meg tenkte at «dette her, det er en milepæl for feminismen», sier historiker, forfatter og «veteranfeminist» Barbara J. Berg.

Det var sensommer, en av de siste søndagene i august, og i et sommerhus på Long Island satt Berg i sofaen og så superstjerne Beyoncé Knowles-Carter svette på tv. Beyoncé hadde vrikket på stjerten oppe på scenen, hun hadde skrevet foran publikum på første rad og slanget seg rundt en strippestang, før scenen gikk i svart, musikken stilnet og ordet «feminist» blusset opp på scenen. Fra høyttalerne lød stemmen til forfatter Chimamanda Ngozi Adichie: «Feminist», leste hun: «En person som tror på sosial, politisk og økonomisk likhet mellom kjønnene.»

I sofaen satt Berg ganske perpleks over det som utspilte seg på skjermen: Beyoncés silhuett foran ordet «feminist» – dette veldig ladede ordet i amerikansk popkultur. Og nå sto altså en av verdens største artister der, rak i ryggen og med føn i håret, og sendte definisjonen rett i fleisen på 8,3 millioner amerikanere.

− Jeg har virkelig vanskelig for å se for meg at dette ville skjedd i min tid, sier Berg.

 

FEMINISME TIL FOLKET

Beyoncés «feministstunt» tidligere i år er blitt kalt «et av de sterkeste popkulturelle budskapene» i vår tid.

I løpet av de neste 24 timene ble navnet hennes nevnt i to av tre meldinger om feminisme, delt på det sosiale nettstedet Twitter, ifølge magasinet Time. På få minutter hadde Beyoncé klart å gjøre noe aktivistene aldri har klart, hevdet magasinet: Å bringe feminismen til folket.

2014 har vært et slags vendepunkt for ordet «feminist» i populærkulturen. I løpet av det siste året har en rekke celebriteter, som artistene Taylor Swift og Katy Perry, gått fra å ta avstand fra ordet feminist til å omfavne bevegelsen. Da skuespiller Emma Watson talte om likestilling og styrking av kvinners rettigheter i FN i høst, ble talen hennes sett av millioner på Youtube og kampanjen hennes hyllet på Twitter, av Hollywood-veteran Russell Crowe, tenåringsidolet Harry Styles – og den svenske politikeren Carl Bildt, blant andre.

Store merkevarer – som Dove, Pantene og Chanel – har kopiert og polert feminismens retorikk: Ti dager etter at Watson talte i FN, spankulerte designer Karl Lagerfeld ned motemoloen i Paris sammen med en skokk supermodeller, i en kontroversiell pastisj av en feministdemonstrasjon, med paroler som «Free Freedom» og «Ladies First».

Det belastede «f»-ordet, skydd og mistolket av kjendiser i årtier, er blitt «trendy», fastslo den amerikanske modellen og «kroppshåraktivisten» Charlotte Free, noe indignert, på bloggen sin tidligere i år: «Hva skjer med at feminisme plutselig er blitt denne sesongens heteste tilbehør???»

 

KVINNER SOM HATER MENN

«Jeg er ikke en feminist!»

Lady Gaga satt i en stol, på Clarion Hotel Royal Christiania, åpenbart snurt under lilla parykk og svarte solbriller. Artisten hadde nettopp anklaget Dagbladets journalist for å være dømmende, sagt at han ikke ville stilt spørsmål ved hennes «seksuelle referanser» dersom hun hadde vært en fyr som satt der og klødde seg i skrittet, men feminist? «Jeg hyller menn», sa Gaga: «Jeg elsker menn.»

Nettopp dette har vært kimen blant kjendisene, sier Barbara J. Berg, forfatter av boken «Sexism in America» (2010) og for tiden professor i kvinnehistorie ved The Spence School i New York: Uttalelser som sprer misforståelser om feminismens prosjekt til et veldig stort publikum. At feminismen er blitt «mer synlig» i populærkulturen er derfor interessant – og viktig, mener Berg.

− Populærkulturen gjenspeiler, på en veldig kraftfull måte, de mest fremtredende trekkene ved et samfunn og på den måten er den en god indikator på større trender, sier hun.

− Filmer, videospill, musikk, reklame – populærkultur har betydelig makt over samfunnet, og enn så lenge er det menn som sitter på den makten.

Siden starten av 2000-tallet har populærkulturen omfavnet en slags hypermaskulinitet, mener hun: En kultur som vektlegger verdier som «kontroll» og «aggresjon». Berg mener en av årsakene er terrorangrepene i 2001; USA skulle være «sterke» og «tøffe», politikerne spyttet ut ord som «makt» og «dominans».

Undersøkelsene hennes har vist at færre kvinner ble invitert som gjester til talkshow i kjølvannet av 11. september, at volden i populærkulturen ble mer brutal og seksualiseringen av kvinner drøyere.

− Det har dessuten rådet en forestilling om at vi har nådd et postfeministisk samfunn, der alle mål var nådd, sier Berg.

Feminismens forfremmelse i populærkulturen er et tegn på at myten om «likestillingens gullalder» står for fall, mener hun, og det er spesielt ett sett verktøy som har slått sprekker i den forestillingen: Sosiale medier.

Fakta: Spilleliste

Se et knippe av feministreklamene på Youtube:
d2.no/feminisme

#FEMINISTENE

«#YesAllWomen fordi når jenter blir sjikanert eller befølt av fremmede, blir vi bedt om å ta det som en kompliment», skrev en tvitrer 25. mai i år. «Fordi hver eneste kvinne jeg kjenner har opplevd en form for seksuell trakassering, misbruk eller overgrep, meg selv inkludert #YesAllWomen», skrev en annen.

Hashtagen #YesAllWomen dukket for første gang opp 24. mai, dagen etter at den 22 år gamle studenten Elliot Rodger drepte seks personer, skadet 13 andre og tok sitt eget liv i Isla Vista, California. Drapene var en hevn, skrev Rodger i et manifest, for alle kvinner som noengang hadde avvist ham.

I løpet av de nærmeste dagene gikk hashtagen Yes-AllWomen fra å være en respons på drapene, til å bli en global kampanje mot vold og trakassering av kvinner. Lignende aksjoner hadde riktignok blusset før, men kampanjen #YesAllWomen rundet praktisk talt Twitter, hevdet magasinet Time tidligere i år.

I løpet av tre år har praten om feminisme økt med 300 prosent på Twitter, ifølge magasinet, med samtaler som #EverydaySexism, #YouOKSis og #AskHerMore.

FEMINISMENS NYE ANSIKT. «Jeg har innsett at det å kjempe for kvinners rettigheter for ofte er blitt synonymt med å hate menn» sa skuespiller, og FN-ambassadør, Emma Watson i sin bejublede FN-tale i september. «Hvis det er en ting jeg vet med sikkerhet, er det at dette må stoppe». I høst omtalte blant annet magasinet Elle UK henne som «the fresh face of feminism»

FEMINISMENS NYE ANSIKT. «Jeg har innsett at det å kjempe for kvinners rettigheter for ofte er blitt synonymt med å hate menn» sa skuespiller, og FN-ambassadør, Emma Watson i sin bejublede FN-tale i september. «Hvis det er en ting jeg vet med sikkerhet, er det at dette må stoppe». I høst omtalte blant annet magasinet Elle UK henne som «the fresh face of feminism»

− Sosiale medier har skapt en «varskokultur», der kjønnsdiskriminering og kvinnehat kan varsles og utfordres, sier Ealasaid Munro, feministgeograf og postdoktor ved Centre for Cultural Policy Research ved University of Glasgow, Skottland.

Feminismens veldige utbredelse i sosiale medier har fått enkelte til å argumentere for at internett i seg selv har rullet i gang en fjerde bølge feminisme, sier hun. Budskapet i feminismen på sosiale medier er imidlertid ikke nytt, men dreier ofte rundt de samme problemstillingene som tredje bølge-feminismen, med sin vektlegging av å utfordre sexisme og kvinnehat i hverdagsretorikk, i reklame, film, tv og litteratur.

− Men feminismens språk er blitt mye mer tilgjengelig med sosiale medier og språk er et mektig redskap, sier hun.

På sosiale medier blir dessuten feministenes egne antagelser, ideer og språk gransket, mer enn noengang før, og de blir utfordret.

− Jeg tror det har ført til at feminister som ikke identifiserer seg med den hvite mainstream-feminismen, nå utfordrer ideen om feminister som en homogen gruppe, i tillegg til at det stilles spørsmål ved noen av feminismens formuleringer og ideer, fordi de kan føles ekskluderende for noen.

Fakta:

Popfeministåret 2014

JANUAR

Artist Beyoncé Knowles-Carter publiserer essayet «Gender equality is a myth», i The Shriver Report. «Kvinner utgjør mer enn femti prosent av befolkningen og har mer enn femti prosent av stemmene», skriver hun: «Vi må forlange at vi får hundre prosent av mulighetene».


FEBRUAR

Franske Eléonore Pourriats kortfilm, «Oppressed Majority», fra 2010 blir en viral hit. Filmen følger karakteren Pierre en vanlig dag, men med reverserte kjønnsroller: Et Paris der det er kvinnene som trakasserer, plystrer og klår.


MARS

Artist Jennifer Lopez prøver seg på en «genderflip» (å snu de tradisjonelle kjønnsrollene) i musikkvideoen «I Luh Ya Papi». «Hvorfor må menn alltid objektivere kvinner i hver eneste video? Hvorfor kan ikke vi for en gangs skyld objektivere menn?» spør en av Lopez’ dansere innledningsvis, før Lopez omringes av halvnakne menn innsmurt i olje.


APRIL

Skuespiller, feminist og moteblogger Tavi Gevinson (17) intervjuer artist Miley Cyrus (21) for magasinet Elle: «Jeg er bare for likestilling. Punktum», sier Cyrus.
 

MAI

Den 22 år gamle studenten Elliot Rodger dreper seks personer, skader tretten andre og tar sitt eget liv, som en hevn på alle kvinner som har avvist han. I løpet av de nærmeste dagene går hashtagen YesAllWoman fra å være en respons til drapene, på Twitter, til å bli en global kampanje mot vold og trakassering mot kvinner.


JUNI

Sesong to av serien og fengselsdramaet «Orange is the New Black» slippes på Netflix. Serien hylles for sterke kvinnelige karakterer og for å vise at kvinner faktisk er like komplekse som menn.


JULI

Den svenske programlederen Navid Modiri publiserer et åpent brev til sin fire år gamle datter på Facebook, etter at hun ville skifte bak et håndkle: Hun var redd andre barn skulle si rumpen hennes var stygg, og pappaen erklærer seg feminist. Brevet «runder internett», men «pappafeminismen» blir også kritisert: Hvorfor får menn så mye ros når de sier det feminister alltid har sagt?


AUGUST

Tidligere uttalt ikke-feminist Taylor Swift sier hun nå har forstått hva feminisme er, delvis takket være venninnen, filmskaper og skuespiller Lena Dunham: «Som tenåring forsto jeg ikke at ved å si du er feminist sier du bare at du ønsker menn og kvinner like rettigheter og muligheter (…) Og nå tror jeg mange jenter har hatt en feministisk oppvåkning fordi de forstår hva ordet betyr».


SEPTEMBER

Filmskaper, feminist og skuespiller Lena Dunham gir ut den sterkt selvbiografiske debutboken «Not That Kind of Girl»: «For meg finnes det ikke noe tøffere enn å erklære at ens egen historie er viktig nok til å bli fortalt. Særlig når det er en kvinne som sier det», skriver hun innledningsvis. Samme måned skaper designer Karl Lagerfeld en pastisj av en feministdemonstrasjon under moteuken i Paris, og skuespiller Emma Watson taler om likestilling i FN.
 

OKTOBER

I anledning Elle UKs «feminist issue» ber magasinet om å få ta et bilde av statsminister David Cameron i en t-skjorte med påskriften «This is what a feminist looks like», sammen med en rekke andre kjente fjes, men blir avvist – fem ganger. Kort tid etter avslører avisen Daily Mail at «feministplagget» er produsert i en mauritisk «sweatshop», noe organisasjonen bak T-skjorten senere avviser.
 

NOVEMBER

Magasinet Time foreslår at ordet «feminist» bannlyses, sammen med ord og uttrykk som «grønnkål» og «I can’t even». Magasinet, som senere beklaget forslaget, sier hensikten var å invitere til en debatt om på hvilke måter ordet er blitt brukt det siste året.


DESEMBER

Skuespiller Emma Watson figurerer på forsiden av Elle UKs desemberutgave – og feministutgave. «A fresh face of feminism», kaller magasinet henne.

Alle foto: Getty Images / Faksimiler

UNDER ARBEID

Her hjemme er organisasjonen Kvinnefronten i vekst, og flertallet av de nye medlemmene er født på 90-tallet, ifølge Madeleine Schultz, Kvinnefrontens organisasjonssekretær inntil nylig. Universitetet i Oslo har fått en ny studentorganisasjon, Feministisk Forum, og den ferske foreningen Unga Feminister i Sverige har økt medlemstallet fra et par hundre til rundt 7000, bare i løpet av det siste året, sier Alexandra Mabon, presse- og kommunikasjonsansvarlig i foreningen.

− Det kan se ut som om det pågår et slags skifte. Spesielt i Oslo og Bergen ser vi en ny bølge av unge feminister, sier Schultz, tidligere redaktør for det feministiske nett-tidsskriftet Under Arbeid.

Hun mener årsaken til feminismens «nye vår» blant annet er å finne i politiske forsøk på å legge restriksjoner på kvinners reproduktive rettigheter, som Spanias forsøk på å reversere abortloven og den norske «blåblå» regjeringens forslag om å gi fastleger mulighet til å reservere seg mot aborthenvisning.

− Unge jenter ser at rettigheter, som kanskje er blitt tatt for gitt, står på spill, sier Schultz.

Hun mener feministiske bloggkollektiv, som MadDam og Under Arbeid, har vært med på å løfte frem bevegelsen. Den største, norske, feministiske diskusjonsgruppen på Facebook, Den Selskabelige Diskusjonsforening, har dessuten over 4000 medlemmer – og venteliste, i skrivende stund.

− At feminisme nå omtales som «trendy» er samtidig litt skummelt, sier Schultz.

− Det er jo fint at magasinet Elle vier en hel utgave til feminisme, men på flertallet av magasinsidene står det fremdeles spikertynne damer, et kroppsbilde vi nettopp kjemper imot, sier hun.

− Jeg ser det som feminismens oppgave å gå kommersialismen etter i sømmene, det er den som holder hjulene av undertrykkelse i gang. Da er det problematisk at systemet som skaper større forskjeller selv tar ordet «feminisme» i sin egen munn og bidrar til å tømme det for innhold.

 

SORGLØS MAKTKAMP

Han likte «ideen om feminisme som noe sorgløst», sa designer Karl Lagerfeld til nettsiden Fashionista.

Han hadde spankulert nedover Grand Palais i Paris med en skokk «protesterende» modeller i hælene, blant dem Cara Delevingne og Gisele Bündchen, med hver sin Chanel-ropert. Lagerfeld, som hadde utstyrt modellene sine med paroler som «history is her story» og «women’s right are alright», var en «usannsynlig» talsperson for feminismens sak, skrev avisen Guardian senere: Designeren har tross alt tidligere avfeid bekymringer om slankehysteri i bransjen som «sutring» fra feite mødre med chipsposer.

− Folk kalte det et mesterverk, at det var rørende, inspirerende, sier Callie Beusman, seniorredaktør i magasinet Vice. 

− Men vi må gjenkjenne det for hva det er: Opportunistisk og kynisk.

Ifølge Beusman har populærkulturen vært underernært på feministiske talspersoner litt for lenge.

− Derfor er holdningen nå litt sånn: «Wow! Se på dem! De vil at menn og kvinner skal være likestilte!» Men jeg mener … det er hverken særlig oppsiktsvekkende, eller prisverdig, at kjendiser mener at menn og kvinner skal ha like muligheter i 2014. Det er bare grunnleggende anstendighet, sier hun.

Feminisme er ikke sesongens heteste tilbehør, slik modell Charlotte Free vil ha det til, mener Beusman (på en kulhetsskala ligger feminisme kanskje et sted mellom Google-briller, som aldri kommer til å bli kult, og magetopper, som er veldig kult, ifølge henne), men popfeminismen er interessant – og forvirrende: For hva skjer når det plutselig er noe å tjene på å kalle seg feminist? Når store merkevarer i mote- og skjønnhetsindustrien, som Chanel, Dove og Pantene, låner feminismens retorikk for å selge produkter?

− Chanel er et godt eksempel: Det var en helt vanlig motevisning, med hvite, tynne modeller som så ut slik kvinner «skal» se ut og som, bortsett fra et par megafoner og faner, ikke gjorde noe annet enn å bekrefte status quo i motebransjen, sier hun.

Resultatet er at feminismen reduseres til en vag idé om «empowerment» blant hvite, vestlige, middelklassedamer, sier Beusman: Det er en individorientert feminisme, hvor det å få uttrykke seg selv, som en sterk kvinne, er hovedbudskapet.

− Det tilslører bevegelsens egentlige mål: Politisk, økonomisk og sosial likestilling mellom kjønnene, i hele verden, sier hun.

− Det er en målsetning som krever at menn mister stillinger, makt og penger. Det er radikale saker!

 

SLAPPITIVISME

«For mye av den feministiske nettdebatten spretter rundt som et ekko, i et stort, tomt rom», skrev nylig den amerikanske forskningsredaktøren Judith Shulevitz, i magasinet New Republic: Det er «en kakofoni av fortolkning av fortolkning av fortolkning, og tiden man legger i å lese gir stadig mindre avkastning».

En feministisk kampanje i sosiale medier kan gjerne arte seg slik: En organisasjon lager en video som demonstrerer hvor ofte kvinner opplever seksuell gatetrakassering. Videoen blir viral (spres fort og bredt), og de tradisjonelle nyhetskanalene plukker den opp. I en studiodebatt sier en av deltagerne at kvinner bør ta sjikaneringen som en kompliment, hvorpå nettavisene følger opp med klikkvennlige titler som: «Du vil ikke tro denne mannens sexistiske respons på den virale videoen! Del med dine venner!»

Det er kjempefint at Emma Watson snakker om likestilling i FN og at tenåringsidolet Harry Styles støtter henne, skrev nylig kommentator Natalia Kazmierska i svenske Aftonbladet: Men «akkurat nå er det som om feedene mine oversvømmes av virale, velinnpakkede kvinnesaksklisjeer, som ‘Sandra Bullock syns vaginaen er fantastisk’. Del med dine venner!»

− Det disse klikksidene publiserer gir en veldig forenklet versjon av hva feminisme er, som «Klikk her hvis du mener kvinner skal ha rett til å sminke seg», men hvordan forandrer det noe? sier Kazmierska.

Bekymringen hennes er at en rekke feministiske diskusjoner og kampanjer reduseres til såkalt «slappitivisme»: Feel good-kampanjer som får masse «likes», uten å føre noe sted hen.

− Som at Carl Bildt, vår tidligere utenriksminister, støtter Emma Watson på Twitter. Og så kan han stå der, sammen med et boyband, og si at: «Ja, men jeg støtter også feminismen», uten at han noengang har uttalt seg om feminisme som politiker, sier Kazmierska.

− Feminismen skal jo gjøre sånne som Carl Bildt redde!

 

FEMINISTMONOPOLET

− Jeg blir skeptisk når folk tar monopol på feministbegrepet og anklager andre for ikke å være «en god nok feminist», sier Thea Baugstø, student og leder av studentorganisasjonen Feministisk Forum.

En viss forpliktelse bør jo være forbundet med å kalle seg feminist, men at feminismen eksisterer i ulike samfunnssjikt og har mange ulike stemmer er i utgangspunktet bare en styrke, mener hun.   

− Dersom du googler feminisme kommer det opp utrolig mye forskjellig. Du finner kritikere, ekstreme antifeminister – og feminister som er dypt uenige med hverandre, sier hun.

− Det viser bare at feminisme er en veldig bred bevegelse, med rom for mange forskjellige stemmer.

Kanskje er en del av kampanjene «slappitivisme», men ved å klikke, lese, dele og tenke skapes det samtidig en ny bevissthet, mener hun.

I februar vakte Henne Vakkers «antialdringsmagasin» bredt opprør i sosiale medier, sier Baugstø, og da regjeringen la frem forslaget om en reservasjonsordning var det her, på sosiale medier, mye av mobiliseringen foregikk. I oktober måtte Midsona, distributør av salven Mentholatum i Norge, trekke tilbake reklameplakater etter store protester i sosiale medier. Plakatene viste en vintage-tegning av en kvinne på rygg, yr i blikket, med bare lår og teksten «Visse ting går aldri av moten».

− For bare to år siden ble mange overrasket da jeg sa jeg var feminist, fordi jeg ikke «ser skummel ut». I dag skjer nesten ikke det – feminisme er blitt vanligere, mer utbredt, sier hun.

− Samtidig kan det virke som om nettopp det har gjort at det finnes en sterkere motpol der ute også.

 

GRØNNKÅL OG LIKESTILLING

− Jeg tror de fleste i dag forbinder ordet «feminisme» med «like muligheter», sier historiker og forfatter Barbara J. Berg.

− Eller: Jeg vil tro det.

I løpet av det siste året har en rekke kvinnelige spillutviklere og skribenter stått frem med historier om trusler om vold, drap og hacking i spillmiljøet, påpeker Berg: I oktober måtte «spillblogger Anita Sarkeesian avlyse et foredrag ved Utah State University, etter trusler om skolemassakre, og en rekke dataspill er fremdeles heftig kvinnefiendtlige: I spill som «Duke Nudem» og «Grand Theft Auto» kommer spillerne seg videre ved å drepe kvinner, sier hun. Emma Watson er blitt truet og sjikanert av nettroll i kjølvannet av FN-talen og i kampanjen #WomenAgainstFeminism forteller deltagerne om hvorfor de ikke trenger feminisme.

− Så ja, feminismens status i populærkulturen er sammensatt, sier Berg.

Bare en måned etter truslene mot Anita Sarkeesian foreslo magasinet Time at ordet «feminist» burde vurderes bannlyst, sammen med ordet «grønnkål» og uttrykket «I can’t even», blant annet.

Det er ikke feminismen i seg selv som er problematisk, skrev magasinet, men at ordet er blitt noe enhver kjendis må ta stilling til om de kan identifisere seg med eller ei. Magasinet, som senere beklaget forslaget, sa hensikten var å invitere til en debatt om på hvilke måter ordet er blitt brukt det siste året.

Beyoncé Knowles-Carter er blitt hyllet – og skikkelig slaktet – etter at hun begynte å flørte med feminismen. «Når en farget kvinne reiser seg og proklamerer at hun er feminist, er responsen aldri universell feiring», skrev avisen Huffington Post i sommer. Miley Cyrus hylles og Lady Gaga hylles, men når Beyoncé gjør noe er det ikke «godt nok», kommenterte en leser på det feministiske nettstedet Jezebel. At Beyoncé refererer til en feministisk forfatter fra Nigeria? Fremdeles ikke godt nok, skrev hun: «Bare en helt vanlig dag i livet til en farget kvinne i et hav av hvite feminister»,

− Diskusjonen om hvem som får kalle seg feminist og ikke er bare ikke produktiv, sier Callie Beusman i magasinet Vice.

− Bevegelsen er tross alt skapt av kvinner som er lei av å bli fortalt hva de skal gjøre.

Beusman vil likevel ikke være med på hyllesten av skuespillerne, musikerne og designerne som nå proklamerer at de er blitt feminister. En feministisk designer låner ikke bare fra feminismens billedspråk, men har med seg den feministiske bevisstheten i hvert eneste ledd av produksjonen: Fra fabrikkene, til administrasjonen til markedsføringen, sier hun.

− Feminismen er ikke en bevegelse for å ønske seg likestilling mellom kjønnene, sier Beusman.

− Det er en bevegelse som skal sørge for at det skjer.

Les også:
Dunham uten filter
Vulvamonologen
Klasseklovnen
Bryst til bry
Taylors triks

Les mer fra D2 her.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.

Vi bruker informasjonskapsler (cookies) for å gi deg en best mulig brukeropplevelse på DN.no. Disse brukes til analyseformål, produktforbedringer samt tilpasning av annonser og innhold. Les mer om informasjonskapsler og hvordan vi behandler personopplysninger på våre personvernsider.

Les mer Lukk